Manddatteren og Kjærringdatteren

Manddatteren og Kjærringdatteren, seinere også kalt Mannsdattera og kjerringdattera og liknende, er tittelen på et undereventyr P. Chr. Asbjørnsen samlet mens han var huslærer på Romerike. Denne varianten ble allerede publisert i Asbjørnsen og Moes første eventyrbok Norske Folkeeventyr, som egentlig utkom 29. desember 1841, men som etter vanlig forleggeruskikk ble postdatert til 1842. Eventyret handler om to stedøtre, én arbeidsom og én lat, som får oppgaver hos ei trollkjerring og blir belønt etter innsatsen.

Handling rediger

 
Illustrasjon av Theodor Kittelsen til «Manddatteren og Kjærringdatteren» i Asbjørnsen og Moes Eventyrbog for Børn. Norske Folkeeventyr utgitt i København 1883
 
«Ta ikke det grønne, ta ikke det røde; men ta det blå, som vi har satt tre kors oppå!»

Manddatteren og Kjærringdatteren handler om to stedøtre, den flittige Manddatteren og den late Kjærringdatteren. Kjerringdattera og mora hennes vil bli kvitt mannedattera og tvinger henne til å hoppe i brønnen da spinnetråden ryker. Mannedattera kommer til en eng og tar tjeneste hos en ond trollkjerring. Naturen og dyra, som kan snakke, hjelper henne løse umulige oppgaver, og skrinet hun til sist får velge som lønn, viser seg å inneholde gull og sølv. Den late stedattera blir misunnelig og forsøker det samme, men bryr seg ikke om rådene. Kjerringdattera utfører arbeidet feil og ender opp med et skrin med ormer og padder.

Kommentar rediger

De to stesøstrene blir etter tur stilt overfor flere adynata (umulige oppgaver); å hente vann i et såld, vaske sort ull hvit, plukke blomster om vinteren og så videre. Dyrene hjelper med å gi den som er villig til å lytte, råd om hvordan oppgaven skal løses, men kun manndatteren gjør som de sier og lykkes.

I motsetning til de fleste eventyra, presenterer for øvrig Manddatteren og Kjærringdatteren den gode erfaringa først og feilene etterpå. Vanligvis er det omvendt: feilene og erfaringene fører til riktig resultat ved tredje og siste forsøk. Eventyret ville imidlertid ha mistet spenninga om man byttet rekkefølgen av søstrene. Katarsis (den forløsende renselen) ligger altså i at publikum vet bedre og kan fryde seg over feilene som blir forelagt.

Eventyrtype og utbredelse rediger

Eventyrtypen er klassifisert som AT 480 The Spinning-Woman by the Spring eller The kind and the Unkind Girls i den internasjonale eventyrkatalogen til Aarne og Thompson. Varianter av folkeeventyret er foruten i hele Europa også funnet i India og Nord-Afrika, og er dessuten i engelskspråklige og spanske varianter tatt med til Amerika. I Tyskland er det kjent som Frau Holle («Mor Hulda»), særlig i Brødrene Grimms versjon fra 1812. I Norge er det i alt samlet 67 varianter av eventyret. Disse fordeler seg fra Vest-Agder i sør til Salten i Nordland.

Eventyrmotivet brukt hos Shakespeare rediger

Den hensynsfulle datteren lytter også til fuglenes råd da hun skal velge mellom tre skrin som hun skal få med seg som lønn for arbeidet, et gult, et rødt eller et blått. Hun får det råd å velge det minst prangende, blå skrinet. Den slemme stesøsteren er heller ikke her villig til å rette seg etter hva fuglene synger om, og tar med seg det flotte, gule skrinet, som viser seg å inneholde all verdens elendighet.

William Shakespeare har benyttet seg av dette motivet i 2. akt av Kjøpmannen i Venedig. I scene VII er det Fyrsten av Marokko som skal gjette seg til hvilket av skrinene som skjuler den rike kvinnelige arvingen Portias portrett.

MAROKKO
Det første er av gull med denne innskrift:
«Den som tar meg, får dét som mange menn vil ha.»
Det annet er av sølv og gir det løfte:
«Den som tar meg, får dét han har fortjent å få.»
Det tredje er grovt bly og truer grovt:
«Den som tar meg, må gi og satse alt han har.»
Og hvordan vet jeg om jeg velger riktig?

(Fra William Shakespeare 3. I gjendiktning ved André Bjerke. Aschehoug & Co. (W. Nygaard). Oslo 1978, s. 64.)

Kilder rediger

Se også rediger

  • Frau Holle («Mor Hulda»), Brødrene Grimms versjon

Eksterne lenker rediger