Mallard (lokomotiv)

lokomotivklasse

LNER A4 class 4468 Mallard er et damplokomotiv av LNER A4 Pacific-modellen, bygget i 1930-årene av LNER og designet av Sir Nigel Gresley i Doncaster, Storbritannia. Det ble designet som et ekspresstog med et vindtunneltestet aerodynamisk karosseri som gjorde at det kunne gå fortere enn 160 km/t. Det var i tjeneste frem til 1963 da det ble pensjonert etter å ha kjørt nesten 2,4 millioner kilometer. Det ble restaurert til funksjonell stand i 1988 for å feire dets 50-årsjubileum, men er i skrivene stund ute av tjeneste på grunn av dets nåværende kjelesertifisering . Mallard er nå del av den britiske jernbanesamlingen ved National Railway Museum i York.

«Mallard» utstilt på National Railway Museum i York

Rekorden rediger

Mallard innehar fartsrekorden for damplokomotiver med ca. 202 km/t (126 mph). Rekorden ble nådd 3. juli, 1938 på en lett nedstigende strekning ved Stoke Bank, sør for GranthamEast Coast Main Line.

Mallard var det perfekte lokomotivet for et slikt rekordforsøk, lokomotivmodellen var strømlinjeformet designet for å kunne holde en fart på mer enn 100 mph i lengre tid. Det var også en av de eneste som var utstyrt med doble skorsteiner og doble Kylchap eksossystemer. Noe som gjorde at det fikk unna eksos mye bedre ved høyere fart. Det tresylindrede designet på A4-klassen medførte bedre stabilitet ved høy fart og de store 2032 mm hjulene gjorde at man fikk ut så mange omdreininger som var mulig med datidens teknologi.

Stoke Bank hadde var en bakke med nedstigninger mellom 1:178 og 1:200 . Mallard med seks vogner og en egen dynamometervogn kom passerte høydedraget Stoke Summit med en fart på 75 mph og begynte å akselerere nedover. Farten på slutten av hver mile ifra Stoke Summit ble målt å være 87½, 96½, 104, 107, 111½, 116 og 119 mph, etter det hadde man avlesning av fart for hver halve mile med 120¾, 122½, 123, 124¼ og tilslutt 125 mph. Indikatordiagrammet på dynamometervognen målte for et øyeblikk 126 mph.

Kort tid etter rekordforsøket fikk Mallard en overopphetning og måtte tilbake til Doncaster for reparasjon. Grunnen for overopphetingen var dårlig oppsett av giroppsettet som gjorde at den sylinderen inne i lokomotivet fikk en større del av arbeidsmengden enn de to sylindrene på utsiden. Dette hendte bare ved høy fart og var mesteparten av grunnen til Mallards overoppheting under rekordforsøket.

Kontrovers rundt rekorden rediger

 
Plakett som forteller om hastighetsrekorden

Mallards verdensrekord har aldri blitt offisielt slått av noe damplokomotiv, selv om en del tyske lokomotiver kom veldig nær. Det eksisterer mange historier og rykter om høyere fart. Men Mallards rekord er den eneste med skikkelig dokumentasjon. Mange av datidens lokomotiver kunne nok ha nådd samme hastighet, men man tror at LNERs lange, rette nedadstigene strekning ved Stoke Bank spilte like stor rolle i rekorden som lokomotivet og mannskapet.

En merknad er at togrekorder, i motsetning til fartsrekorder for biler, ikke har krav om at man skal regne ut gjennomsnittet mellom begge retninger. Og helling og vind alltid har vært aksepterte hjelpemidler i fartsrekorder for tog.

Andre lokomotiver som kanskje kunne ha gått over 126 mph er New York Centrals Niagara 4-8-4, Pennsylvania Railroads S1 (som ryktene skal ha til at har gått over 140 mph) og T1 prototyper, Santa Fes 2900-klasse 4-8-4 og sist, men ikke minst Milwaukee Roads A1 4-4-2 Atlantics og F7 4-6-4 Baltics. Milwaukee Road har fartsrekorden for raskeste damplokomotiv i vanlig rute med rutetabeller som krevde fart på mer enn 100mph; det er med sikkerhet kjent at de gikk over 120 mph relativt jevnlig.

Det var nok frykten for å bli saksøkt og omdømmet som et usikkert selskap på grunn av rekordforsøk som skremte alle amerikanske jernbaneselskaper ifra å prøve å slå fartsrekorden i 1930- og 1940-årene.

Eksterne lenker rediger