Wikipedia

Makrellstørje

tunfiskart

Makrellstørje (Thunnus thynnus) er den største tunfiskarten. Den er blant de største og raskeste av alle beinfisker. Kroppen har praktfulle farger og er bygget for å svømme raskt i de frie vannmassene ute på åpent hav.

Makrellstørje
Nomenklatur
Thunnus thynnus
(Linnaeus, 1758)
Populærnavn
makrellstørje[1]
(størje)
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlasseBeinfisker
OrdenPiggfinnefisker
FamilieMakrellfamilien
SlektThunnus
Miljøvern
IUCNs rødliste:[2]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EN — Sterkt truet

Økologi
Habitat: pelagisk på åpent hav
Utbredelse: Atlanterhavet, Middelhavet, Svartehavet

På engelsk kalles makrellstørje Atlantic bluefin tuna, og den er altså en av de tre ettertraktede og truede artene av «blåfinnet tunfisk». Overfiske har redusert bestanden kraftig, og strenge tiltak er nødvendig hvis man skal bygge opp bestanden igjen. Det har i perioder vært drevet omfattende fiske på makrellstørje langs norskekysten, og arten er nå omtrent helt forsvunnet fra norske farvann.

Etymologi rediger

Ordet størje (av norr. styrja) kan være en avlydsform av stor, slik at navnet betyr «stor makrell». Det kan også tenkes at ordet kommer av å styre, og at det gjenspeiler folketro om at ulike fiskeslag hadde egne høvdinger som ikke lignet de vanlige individene, jevnfør sildekonge og laksestørje. Ordet tunfisk kommer via latin thunnus fra gresk, og kan bety «fisk som styrter av sted».[3]

Beskrivelse rediger

 
Spansk fisker med makrellstørje

Hodet og forkroppen har et panser av store skjell, mens resten av kroppen er dekket av små skjell. De to store ryggfinnene sitter tett, og alle uparede finner kan legges ned i fordypninger. Mellom den bakerste ryggfinnen og halen, og mellom gattfinnen og halen, er det en rekke småfinner.[4]

Den dypeste delen av kroppen er under midten av første ryggfinne. Andre ryggfinne er høyere enn den første. Brystfinnene er svært korte, mindre enn 80 prosent av hodets lengde.

Ryggsiden er metallisk mørkeblå. Buksiden er sølvhvit med fargeløse tverrstriper som veksler med rader av fargeløse flekker. Flekkene forsvinner raskt etter at fisken dør. Den første ryggfinnen er gul eller blå; den andre rødbrun. Gattfinnen og småfinnene er grågule med svart kant. Den store kjølen midt på sporden er svart hos voksne eksemplarer.[5]

Maksimal lengde er over 300 cm, og vanlig lengde er opptil 200 cm. I 1979 ble det tatt en makrellstørje med en vekt på 679 kg og en lengde på 384 cm utenfor Nova Scotia.[5] Det lengste kjente eksemplaret var 458 cm, og det tyngste kjente eksemplaret var 684 kg.[6]

Makrellstørje har en stor svømmeblære,[5][7] selv om det i flere norske fiskebøker hevdes at dette organet mangler.[8] Hos flere nærstående tunfiskarter antar en at muskelsammentrekninger rundt svømmeblæren produserer lavfrekvente lyder. Det er ikke kjent om disse lydene er en form for kommunikasjon.[9]

Kroppstemperatur rediger

Kroppstemperaturen er i motsetning til de fleste andre fisker mye høyere enn vanntemperaturen. En undersøkelse viste at muskeltemperaturen var stabil rundt 24 °C mens vanntemperaturen varierte mellom 9 og 17 °C. Makrellstørja er likevel ikke jevnvarm på samme måte som fugler og pattedyr. Temperaturen varierer mye over tid og mellom de ulike kroppsdelene.[10]

Varmen oppstår fordi stoffskiftet er uvanlig høyt. Varmevekslere (rete mirabile) i sirkulasjonssystemet gjør at varmetapet gjennom gjellene blir lite. Det meste av varmen produseres i musklene som ligger langs ryggsøylen.[11]

Flere hypoteser er fremsatt for å forklare hvorfor størjene har forhøyet kroppstemperatur. Det kan tenkes at forhøyet kroppstemperatur har hjulpet dem med å utvide utbredelsen til områder med kaldt vann. Vekst, fordøyelse og nedbryting av avfallsstoffer som melkesyre går raskere ved høy temperatur. Musklene arbeider mer effektivt, noe som fører til høyere hastighet og større utholdenhet.[12]

Atferd rediger

Leveatferd rediger

 
En tunfiskstim i en fiskefelle utenfor Sicilia

Makrellstørje lever pelagisk, som regel ute på åpent hav, men kommer sesongmessig inn til kystene. Den er stort sett knyttet til de øvre vannlagene, grunnere enn 100 m, men er tatt helt nede på 985 m dybde. Arten foretar lange vandringer mellom gyteområder i varme hav og næringssøk i kaldere farvann.[6]

Makrellstørja må alltid være i bevegelse for at nok oksygenrikt vann skal strømme gjennom gjellene. Hodet er for stivt til at den kan pumpe vann gjennom gjellene som de fleste andre fisker gjør. Hvis en makrellstørje må stå i ro, for eksempel om den blir fanget i et fiskegarn, dør den raskt av kvelning.[13]

Arten svømmer i stimer på 50–1000 fisk. Den lever av krepsdyr, blekksprut og fisk som sild, sei, torsk og lyr. Makrellstørjene jager byttedyrene opp til overflaten der de omringes. Så farer størjene inn i stimene med byttedyr og svimeslår dem. Panseret på forkroppen beskytter størjene så de ikke skader hverandre.[4]

Selv om makrellstørjene er høyt oppe i de marine næringskjedene, er de ikke egentlige toppredatorer. Seilfisker, haier og tannhvaler jakter på dem, men få predatorer er i stand til å ta de største eksemplarene.[5]

Makrellstørjene i Middelhavet blir kjønnsmodne når de er 3–5 år gamle med en gjennomsnittlig lengde på 103,6 cm. Ved en lengde på 135 cm er alle individene blitt kjønnsmodne.[14] En hunn på 270–300 kg kan gyte så mange som ti millioner egg i løpet av en sesong.[5] Eggene flyter fritt i vannet og klekkes etter to døgn. Larvene er 3–4 mm ved klekkingen.[4]

Ett år gamle fisker er omtrent 60 cm. De første årene øker kroppslengden med om lag 20 cm i året. Veksten fortsetter hele livet, men den årlige lengdeøkningen blir etter hvert mindre. Makrellstørje kan bli minst 35 år, og maksimal levealder er kanskje 50 år.[15]

Svømmeatferd rediger

Fisker flest bukter både kroppen og halen fra side til side når de svømmer. Hos makrellstørje og beslektede arter holdes derimot kroppen relativt stiv, og det meste av fremdriften skjer ved hjelp av halefinnen. Sener overfører kraft til halefinnen fra musklene langs ryggsøylen. Disse musklene arbeider aerobt og inneholder mye myoglobin. Dette er årsaken til at makrellstørje og andre tunfisker har rødt kjøtt.[11]

Svømmehastigheten er stor og en makrellstørje kan vandre ca. 100 nautiske mil på ett døgn. Den maksimale hastigheten er langt høyere. Den største observerte hastigheten er 66 km/t, men det er gjort beregninger som viser at maksimal hastighet kan være om lag 100 km/t.[4]

Nyere beregninger har tatt hensyn til at farten vil bli begrenset av kavitasjon. Når halefinnen slår fram og tilbake, vil vanntrykket ved høye hastigheter lokalt bli lavere enn damptrykket. Det oppstår da bobler, og farten kan ikke øke mer. Boblene kan også skade finnen. Disse beregningene antyder at maksimal svømmehastighet for akvatiske dyr ligger rundt 55 km/t nær overflaten. Rapporter om høyere fart kan skyldes at dyrene er blitt dratt med i dragsuget fra observatørens fartøy. Makrellstørja har i motsetning til delfiner ikke nerver i halefinnen og kjenner ikke de smertefulle kavitasjonsboblene. Det er funnet skader på størjer som kan skyldes kavitasjon.[16]

Utbredelse rediger

 
Tunfiskmottak på Sicilia på 1800-tallet

Makrellstørja er hovedsakelig utbredt i Nord-Atlanteren. I vest finnes den fra Labrador og Newfoundland sørover til Mexicogolfen og Det karibiske hav. Den er også tatt utenfor kysten av Venezuela og Brasil. I øst finnes den fra Norge sørover til Kanariøyene, Middelhavet og den sørlige delen av Svartehavet. Arten er også tatt utenfor kysten av Mauritania og Sør-Afrika.[5][6]

Gyteområdene er ganske små og avgrenset i forhold til artens totalutbredelse. De viktigste områdene er nordøst i Mexicogolfen og i Middelhavet ved Balearene, Sicilia, Malta, Kypros og utenfor Libya. Oppvekstområdet for de østlige makrellstørjene er i Middelhavet, utenfor Portugal og i Biscaya.[3] Makrellstørjene i Middelhavet har høy genetisk diversitet og det kan tenkes at det her er flere adskilte populasjoner.[17]

Tidligere var makrellstørje vanlig langs norskekysten fra Oslofjorden til Troms i perioden juli–oktober. Dette var 4–15 år gamle fisker på næringsvandring. De fleste kom fra Middelhavet, men fisker fra den vestlige delen av Atlanterhavet er tatt flere ganger ved norskekysten. De største eksemplarene vandrer lengst, men på grunn av overfiske er det nå få eksemplarer som blir så store at de kommer så langt nord som til Norge.[1][4][18]

Andre arter rediger

Det er tre svært like arter av blåfinnet tunfisk: makrellstørje i Atlanterhavet, Thunnus orientalis i det nordlige Stillehavet og Thunnus maccoyii på den sørlige halvkule. T. orientalis ble tidligere regnet som en underart av makrellstørje. Det er vanskelig å skille de to artene på ytre utseende, men det er forskjeller i kroppsbygningen. Svømmeblæren er for eksempel mye mindre hos T. orientalis.[7] Genetiske data viser at den nærmeste slektningen til T. thynnus i snever betydning er T. maccoyii, og ikke T. orientalis. Det engelske navnet på T. thynnus i vid betydning var Northern bluefin tuna.[19]

Fiske etter størje rediger

 
Nyfanget makrellstørje i Spania

Makrellstørje er en svært ettertraktet art både i kommersielt fiske og i sportsfiske. Den har stor økonomisk betydning i hele utbredelsesområdet. De viktigste fiskeredskapene er ringnot, dorg og ulike typer fiskefeller. De tradisjonelle fiskefellene kalles almadraba i Spania og tonnara i Italia. USA, Canada og Japan driver fiske i det vestlige Atlanterhavet, mens de ulike kystnasjonene fisker i den østlige delen av utbredelsesområdet.[2]

I Middelhavet drives det også oppdrett av arten. Makrellstørje kan ikke formeres i fangenskap, og oppdrettsnæringen er avhengig av å fange unge, frittlevende individer.[2]

Statistikken viser at fangsten mellom 1950 og 1993 var ganske stabil mellom 15 000 og 39 000 tonn per år. Fangstene på midten av 1990-tallet var større med en rekord på 52 785 tonn i 1996. I ettertid er fangstene redusert, og rapportert fangst lå i 2006 på 38 830 tonn og i 2010 bare på 13 036 tonn.[2]

Fangststatistikken er upålitelig og et estimat fra 2010 viser at biomassen er redusert 29–51 % i løpet av tre generasjoner (21–39 år). Makrellstørje har status som sterkt truet på IUCNs rødliste.[2] Utbredelsesområdet er redusert med 46 % siden 1960, mer enn for noen annen pelagisk art. I Sør-Atlanteren er arten nesten helt forsvunnet.[20]

Makrellstørje blir solgt fersk eller frosset. Tidligere ble den også hermetisert, eller brukt til katte- og hundemat. Hermetisk tunfisk fremstilles nå av andre arter, som albakor og bukstripet bonitt. 40 % av verdensfangsten blir sendt til Japan, der den brukes som råstoff for sushi og sashimi. Mellomstore og store eksemplarer med mye fett omsettes for svært høy pris i Japan.[21] Rekorden er fra 2013 da en størje ble solgt for 10 millioner norske kroner på fiskemarkedet i Tokyo.[22]

Forvaltning rediger

 
Årlig fangst av blåfinnet tunfisk.
Makrellstørje er vist med blå farge.

Den internasjonale kommisjonen for bevaring av atlantisk tunfisk (ICCAT) ble etablert i 1967. Organisasjonens primære funksjon er å bevare og forvalte tunfisk og tunfisklignende arter, deriblant makrellstørje, i Middelhavet og Atlanterhavet. Kommisjonen har 47 medlemmer i 2014. Kvoter for makrellstørje er blitt fastsatt siden 1981, og i 2006 ble det vedtatt en plan for å gjenoppbygge bestanden.[2][23]

Til tross for at ICCAT har eksistert i over 40 år, har bestanden av makrellstørje stadig blitt mindre. World Wide Fund for Nature mener at dette skyldes feil forvaltning, både fra ICCATs side og fra de ulike nasjonale fiskerimyndighetene. Feilene omfatter for store kvoter, ingen overvåking av når totalkvoten er nådd, underrapportering, at småfisker som blir fanget til oppdrettsanlegg, ikke regnes med, at fisk under minstemålet blir tatt, og at det ikke blir tatt hensyn til at individer vandrer mellom populasjonene vest og øst i Atlanterhavet.[24]

En uavhengig revisjon av ICCAT fra 2008, som organisasjonen selv har bestilt, betegner forvaltingen av makrellstørje i Middelhavet og det østlige Atlanterhavet som en «internasjonal skamplett» (international disgrace) og som en «parodi på fiskeriforvalting» (travesty of fisheries management). De samme ekspertene anbefaler full stopp av alt fiske til det foreligger en forvaltningsplan som bygger på vitenskapelig grunnlag.[25]

I 2010 vedtok ICCAT en regional gjenoppbyggingsplan der det ble satt en totalkvote for makrellstørje på 12 900 tonn. Denne planen har fungert og det er nå en viss økning i bestanden. Makrellstørja kom i 2012 tilbake til Norskehavet der den jakter på de store bestandene av makrell og sild.[26]

Fiske i Norge rediger

 
Annonse fra 1930 for harpungeværet fra Kongsberg våpenfabrikk

Fiskearten er blitt fanget i lange tider i Norge. I Skipshelleren i Hordaland er det funnet bein fra makrellstørje i kulturlag som ble avsatt i fra perioden 5200 år f.Kr. til 500 e.Kr.[27] Bein er også funnet ved utgravninger av middelalderlag fra Oslo. En lærebok i geografi, som ble utgitt i København i 1707, nevner makrellstørje som en viktig matfisk i Norge.[4]

På 1920-tallet var det mye størje langs norskekysten, og de første forsøkene på moderne kommersielt fiske ble gjort. Til å begynne med skjøt man størje med harpun, eller fanget den med krok. Man forsøkte også å fange størje med not, men denne sterke fiskearten sliter raskt i stykker ei vanlig seinot. Det ble også fisket med dynamitt, men den fiskemåten ble forbudt. Makrellstørje ble så sjeldnere en periode, og det ble mindre interesse for dette fisket.[18]

Kongsberg våpenfabrikk fremstilte 1928–1948 et harpungevær som blant annet var tenkt brukt til størjefangst.[28]

Storhetstiden for norsk størjefiske var på 1950- og 60-tallet. Makrellstørje ble tatt med forsterket snurpenot langs hele kysten fra Oslofjorden til Varangerfjorden. Tyngdepunktet for fisket var på Vestlandet, utenfor Rogaland og Hordaland.[3] I toppåret 1952 ble det fanget 11 480 tonn.[29] På 1970-tallet ble fangstene mindre, og 1986 var det siste året med regulært størjefiske.

På slutten av 1990-tallet ble det igjen sett makrellstørje i norske farvann. Flere fartøyer deltok i størjefiske i 1999, men bare ett fartøy fikk fangst. Resultatet ble 18 størjer. Dette var den eneste fangsten som ble gjort i Norge mellom 1986 og 2015.[18]

Observasjonene på slutten av 1990-tallet førte til at Norge bestemte seg for å møte som observatør i ICCAT 1998–2003. Etter at Stortinget hadde ratifisert ICCAT-konvensjonen ble Norge medlem i 2004. Norge ble tildelt en kvote på 53,34 tonn i 2007, men avstod fra å bruke kvoten. Norge stemte mot gjenoppbyggingsplanen i 2006 fordi den setter høyere kvoter enn anbefalt av forskerne, og fordi den etter norsk syn gir for dårlig vern av gytebestanden i Middelhavet.[30]

I 2014 tildelte ICCAT Norge en kvote på 30,97 tonn, og Nærings- og fiskeridepartementet besluttet å åpne opp for et forsøksfiske etter makrellstørje i norske farvann. Kvoten ble gitt til ett fartøy[22][31][32], men dette greide ikke å fange noen størjer. For 2015 var kvoten 36,57 tonn.[33] I september 2015 ble én størje tatt i et oppdrettsanlegg i Måløy og 21 størjer ble tatt utenfor mørekysten som bifangst ved makrellfiske.[34][35] Fiskekvoten for forsøksfiske etter makrellstørje i Norge i 2016 var på 43,71 tonn.[36]

Makrellstørje er ikke tatt med i Norsk rødliste for arter ettersom den ikke reproduserer seg verken i norsk økonomisk sone, i fiskevernsonen ved Svalbard eller i fiskerisonen ved Jan Mayen.[37]

Referanser rediger

  1. ^ a b «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 4. august 2020. Besøkt 4. august 2020. 
  2. ^ a b c d e f B. Collette m.fl. (2011). «Thunnus thynnus (Atlantic Bluefin Tuna)». IUCN 2013. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2013.2. Besøkt 2. februar 2014. 
  3. ^ a b c Havforskningsinstituttet – Makrellstørje Besøkt 2. februar 2014.
  4. ^ a b c d e f Pethon, 1998, side 406–408
  5. ^ a b c d e f Collette og Nauen, 1983, side 90–92
  6. ^ a b c (en) Thunnus thynnus (Linnaeus, 1758) Atlantic bluefin tuna - FishBase Besøkt 2. februar 2014.
  7. ^ a b H.C. Godsil og E.K. Holmberg (1950). «A comparison of the bluefin tunas: genus Thunnus, from New England, Australia, and California». Division of Fish and Game of California: Bureau of Marine Fisheries: Fish Bulletins. 77. 
  8. ^ F.eks. Pethon, 1998, side 402
  9. ^ S. Allen og D.A. Demer (2003). «Detection and characterization of yellowfin and bluefin tuna using passive-acoustical techniques» (PDF). Fisheries Research. 63: 393–403. ISSN 0165-7836. doi:10.1016/S0165-7836(03)00096-1. 
  10. ^ E.D. Stevens og J.W. Kanwisher (2000). «Muscle temperature in free-swimming giant Atlantic bluefin tuna (Thunnus thynnus L.)». Journal of Thermal Biology. 25 (6): 419–423. ISSN 0306-4565. doi:10.1016/S0306-4565(00)00004-8. 
  11. ^ a b B.A. Block m.fl. (1993). «Evolution of endothermy in fish: mapping physiological traits on a molecular phylogeny» (PDF). Science. 260 (5105): 210–214. ISSN 1095-9203. doi:10.1126/science.8469974. [død lenke]
  12. ^ C. Sepulveda og K.A. Dickson (2000). «Maximum sustainable speeds and cost of swimming in juvenile kawakawa tuna (Euthynnus affinis) and chub mackerel (Scomber japonicus)». J. Exp. Biol. 203 (20): 3089–3101. ISSN 1477-9145. 
  13. ^ «An Amazing Fish». WWF. Arkivert fra originalen 20. februar 2014. Besøkt 2. februar 2014. 
  14. ^ A. Corriero m.fl. (2005). «Size and age at sexual maturity of female bluefin tuna (Thunnus thynnus L. 1758) from the Mediterranean Sea». Journal of Applied Ichthyology. 21 (6): 483–486. ISSN 1439-0426. doi:10.1111/j.1439-0426.2005.00700.x. 
  15. ^ N. Santamaria m.fl. (2009). «Age and growth of Atlantic bluefin tuna, Thunnus thynnus (Osteichthyes: Thunnidae), in the Mediterranean Sea». Journal of Applied Ichthyology. 25 (1): 38–45. ISSN 1439-0426. doi:10.1111/j.1439-0426.2009.01191.x. 
  16. ^ G. Iosilevskii og D. Weihs (2008). «Speed limits on swimming of fishes and cetaceans». J. R. Soc. Interface. 5 (20): 329–338. ISSN 1742-5662. doi:10.1098/rsif.2007.1073. 
  17. ^ G. Riccioni m.fl. (2010). «Spatio-temporal population structuring and genetic diversity retention in depleted Atlantic Bluefin tuna of the Mediterranean Sea». Proc. Natl. Acad. Sci. USA. 107 (5): 2102–2107. ISSN 1091-6490. doi:10.1073/pnas.0908281107. 
  18. ^ a b c Alt om størje og størjefiske – fiskeri.no Besøkt 2. februar 2014.
  19. ^ Mei-Chen Tseng m.fl. (2012). «Interspecific and intraspecific genetic diversity of Thunnus species». I Mahmut Caliskan. Analysis of Genetic Variation in Animals. InTech. s. 63–82. ISBN 978-953-51-0093-5. 
  20. ^ B. Worm og D.P. Tittensor (2011). «Range contraction in large pelagic predators». Proc. Natl. Acad. Sci. USA. 108 (29): 11942–11947. ISSN 1091-6490. doi:10.1073/pnas.1102353108. 
  21. ^ «Overexploited for its value». WWF. Arkivert fra originalen 14. februar 2014. Besøkt 2. februar 2014. 
  22. ^ a b Havforskningsinstituttet – Norge tar opp igjen fisket på makrellstørje Arkivert 23. februar 2014 hos Wayback Machine. Besøkt 28. februar 2014.
  23. ^ ICCATs nettsted Arkivert 26. oktober 2012 hos Wayback Machine. Besøkt 2. februar 2014.
  24. ^ «ICCAT’s record of failure over more than four decades» (PDF). WWF. Besøkt 2. februar 2014. 
  25. ^ «Why are urgent, radical measures necessary to ensure the survival of Mediterranean and East Atlantic bluefin tuna?» (PDF). WWF. oktober 2008. Arkivert fra originalen (PDF) 5. juni 2011. 
  26. ^ Havforskningsinstituttet – Nedgangen i makrellstørjebestanden stanset Arkivert 19. februar 2014 hos Wayback Machine. Besøkt 2. februar 2014.
  27. ^ Skipshelleren ved Straume – Reiseveska Arkivert 1. juli 2013 hos Wayback Machine. Besøkt 2. februar 2014.
  28. ^ Kongsberg Våpentekniske Forening – Fangst/Redning - M/28 (Jarmann) Besøkt 5. februar 2014.
  29. ^ Statistisk sentralbyrå – tabell 05463 Besøkt 2. februar 2014.
  30. ^ «St.meld. nr. 32 (2006-2007): Om dei fiskeriavtalane Noreg har inngått med andre land for 2007 og fisket etter avtalane i 2005 og 2006». Fiskeri- og kystdepartementet. Besøkt 1. oktober 2012. 
  31. ^ Superfisken er tilbake, Bergens Tidende, 31. januar 2014.
  32. ^ 28 kjemper om å bli den ene båten som får fiske verdens dyreste fisk, NA24, 28. februar 2014.
  33. ^ Fiskeridirektoratet – J-102-2015: Forskrift om regulering av forsøksfisket etter makrellstørje i 2015[død lenke] Besøkt 21. september 2015.
  34. ^ Fikk millionfisk i oppdrettsanlegg, Bergens Tidende, 9. september 2015.
  35. ^ Fekk storfangst med makrellstørje, Sunnmørsposten, 17. september 2015.
  36. ^ Forsøksfiske etter makrellstørje 2016 Arkivert 16. november 2016 hos Wayback Machine. Fiskeridirektoratet (Norge)
  37. ^ Rødlistevurdering for makrellstørje Arkivert 2013-09-14, hos Wayback Machine. - Artsdatabanken Besøkt 2. februar 2014.

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Makrellstørje&oldid=23361912»