Magdalénienkulturen

Magdalénienkulturen (fransk Magdalénien) er en benevnelse for en av de senere steinalderkulturer i senpaleolittisk tid i vestlige Europa, datert til rundt 17 000-11 000 f.Kr. (Weichselistidens siste fase). Magdalénienkulturen har sitt navn fra funnstedet La Madeleine, en hule ved Vézèreelven i Dordogne i Frankrike. Benevnelsen Magdalénien ble utformet av den franske historikeren Gabriel de Mortillet i 1869.

Framstilling av hest, Musée d'Archéologie Nationale

Bison på plakett, Bédeilhac, Ariège

Opprinnelig ble den kalt for L'âge du renne («reinsdyrets tidsalder») av Édouard Lartet og Henry Christy, de første som systematisk utgravde denne typen for arkeologisk funn, i deres publikasjon i 1875. Magdalénienkulturen er synonymt i manges oppfatning med reinjegere, men disse kulturene inneholder også omfattende bevis på jakt etter kronhjort, villhest og andre større pattedyr som eksisterte i Europa mot slutten av siste istid. Kulturen var geografisk svært utbredt, og senere madeleinesteder har blitt funnet fra Portugal i vest til Polen i øst.

Mange grottemalerier i Frankrike og Spania er tilskrevet magdalénienkulturen. Grottekunsten, rundt 120 funnseder, synes å ha nådd et høydepunkt i blant annet Altamira og Lascaux. Mindre kunstneriske objekter ble framstilt i bein, horn, elfenbein, og stein (ristninger og skulpturer). Ved slutten av epoken ebbet også kunstframstillingene ut.

Kjennetegn og levninger

Magdalénienfolket bodde ikke bare i grotter, men også i telt.

Omkring 18 000 f.Kr. begynte isbreens avsmeltning i det skandinaviske området. Tundraen bredte seg nordover i de nye, isfrie områdene i tiden fram til 13 000 f.Kr. Skogen bredte seg nordover. Etter hvert ble de skogbevokste områdene nord for Alpene mindre attraktivt for steppedyrelivet. Dyrene søkte seg lengre nordover og kom ikke så langt sørover som tidligere. Det fikk også innflytelse på menneskenes livsmønster. Som jegere og samlere fulgte de dyrene nordover. Den livsform som kan bli studert i hva de etterlot seg i form av redskaper er hva som kalles magdalénienkulturen. Den særpregede redskapskulturen synes å ha utviklet seg i Frankrike omkring 18 000-16 000 f.Kr. Særlig etter 13 500 f.Kr. synes det som om magdalénienfolket har bredt seg utover det meste av det gamle området langs en 400 km bredt belte fra Frankrike i vest til Wisłaelvens øvre løp i øst.

Magdalénienkulturen er karakterisert av en redskapsindustri som produserte knivblader for varebyttehandel. Denne epoken er teknologisk sett den rikeste og merkeligste som er kjent fra jegerfolkenes steinalder. Det gjelder ikke minst om det sammenlignes med delvis langt yngre fangskulturer. De oppfinnelser som ble gjort unider eller umiddelbart forut den aktuelle tidsepoken, og som det nå finnes rike vitnemål om, var både tallrike og epokegjørende. Noen av dem bidro til å revolusjonere fangsmetodene og skapte betingelser for en økning i folketallet. Fire redskapstyper kan omtales:

• Kastetre som fungerte som en forlenget arm og kraftig økte den distanse som man kunne kaste spydet.
• Harpun som var gjort av bein med mothaker.
• Lystregaffel i ulike former.
• Pil og bue

Med denne utrustningen ble det mulig å utnytte tilgangen på fangst i elver, innsjøer og i havet langs kysten på et helt annet vis enn tidligere. Pil og bue bidro sterkt til å endre jaktteknikken slik at det ble lettere å overleve. Det var også andre, mindre framskritt. En syl med et øye (synål) var en slik oppfinnelse.

Oversikt

Det sjeldnes mellom tidlig, mellomste og sen magdalénienkultur. Disse er videre inndelt i to faser, en eldre og en yngre, således skilles det mellom seks faser:

Periode	Tidlig magdalénienkultur	Mellomste magdalénienkultur	Sen magdalénienkultur
Fase	I-II	III-IV	V-VI
Tidsrom	ca.17 000-ca.13 500 f.Kr.	ca.13 500-ca.11 000 f.Kr.	ca.11 000-ca.9 500 f.Kr.
Klimaperiode	Weichselistid, eldste dryas	Bøllingtid (eldre dryas)	Allerødtiden (tiden før yngre dryas)
Plantevekst	løss-steppe	løss-steppe	åpen bjørkeskog
Dyreliv (jaktvilt)	rein, urokse, bison, elg, villhest	rein, urokse, bison, elg, villhest	rein, urokse, bison, elg, villhest
Typelokalitet	La Madeleine	Gönnersdorf	Princevent

Magdalénienkulturen er betraktet som avløser av solutréenkulturen og utgjorde grunnlaget for/kilden til Hamburgkulturen (kastespyd med skråretusjerte flintspisser) i nordvestlige Europa og ŝwidrykulturen i nordøstlige Europa (hovedsakelig Polen). I Frankrike og nordlige Spania ble magdalénienkulturen avløst av aziliankulturen.

Varighet

Utskåret hestehode fra magdalénienkulturen

Fragment av bâtons de commandement («kommandostav») med et relieff av hest, fra La Madeleine

Fire utsyn av en annen gjennomhullet stav fra La Medelaine, i dag i Toulouse

Magdalénienkulturen strakte seg over tidsrommet ca. 17 000-11 000 f.Kr. mot slutten av siste istid. Kulturen er også inndelt i eksempelvis seks faser i henhold til kronologisk betydning. De tidligste fasene er gjenkjent av varierende samsvar av knivblader og særskilte varianter av skrapere; de midtre fasene er markert av fremkomsten av en mikrolittiske komponenter (det vil si svært små steinredskaper, som regel av flintstein, eksempelvis spyd- og pilespisser); og de senere faser framtoningen av harpuner med jevne eller ujevne mothakker gjort av bein, gevir og elfenbein.

Det er omfattende akademisk diskusjon om det nøyaktig vesen av den tidligste sammenkomster av kulturen, og det er et åpent spørsmål om hva som er de første faser av kulturen. Funn fra skogen Beauregard i nærheten av Paris har ofte blitt fremmet som tilhørende den tidligste magdalénienkulturen. De tidligste magdalénienfunnstedene er alle funnet i Frankrike.

Mot slutten av magdalénienkulturen viste steinteknologien en tydelig tendens mot økt mikrolittiske redskaper. Harpuner av bein og pilspisser er de mest særskilte kronologiske markørene innenfor de ulike epokefasene. Foruten flintredskaper, er kulturen best kjent for deres detaljerte arbeid i bein, gevir og elfenbein som tjente både for estetiske og funksjonelle hensikter, inkludert gjennomhullete staver som arkeologene har en fransk betegnelse for, bâtons de commandement («kommandostav»), hvis funksjon er fortsatt uklar. Andre eksempler på kulturens bærbare kunstgjenstander var små figurer og innviklet graverte prosjektilspisser, foruten også gjenstander som fungerte som personlige smykker i form av strandskjell, perforerte rovdyrtenner (antagelig som halsbånd) og fossiler.

Strandskjellene og fossilene som er funnet ved kulturens bosteder kan bli sortert til relativt presise områder for opprinnelse, og har blitt benyttet for støtte antagelsen av magdalénienkulturens sesongmessige jeger-samler-vandringer, og kanskje også handelsruter. Grotter som berømte Lascaux inneholdt de beste kjente eksemplene av magdalénienkulturens hulemaleri. Altamiragrotten i nordlige Spania, med omfattende og varierte former for mobile kunstobjekter, har blitt forstått som å være et sted preget av at tallrike små grupper av jegere-samlere fra fjern og nær kom sammen.

I nordlige Spania og sørvestlige Frankrike ble kulturen etterfulgt av azilienkulturen. I nordlige Europa var det et noe annet bilde med forskjellige varianter av federmesserkulturen. Det har blitt foreslått at framstående senglasiale funnsteder i sørvestlige Storbritannia også kan bli tilskrevet magdalénienkulturen, inkludert de kjente stedet Kent's Cavern, en grotte i Devon, men det er åpent for debatt.

I de siste faser av kulturen skjedde det en økt befolkningekspansjon fra sørlige og sørvestlige Europa utover store deler av nordlige og nordøstlige Europa, dokumentert i blant annet funn av kastespyd med særegne flintspisser. Boplasser er funnet i Danmark, blant annet på Sjælland og stedvis i Skåne. I Norge er senpaleolittisk bosetning kun med rimelig sikkerhet funnet på Galta-boplassen i Rogaland.

Kart over magdalénienkulturen (lyserødt) og epigravettiankulturen (rødt)

Kart over hulemalerier fra magdalénienkulturen i nordlige Spania og sørlige Frankrike.

Litteratur

• Charles, R. (1996): «Back into the North: the Radiocarbon evidence for the Human Recolonisation of the North Western Ardennes after the Last Glacial Maximum» i: Proceedings of the Prehistoric Society 62: 1-17.
• Conkey, M.J. (1980): «The identification of prehistoric hunter-gatherer aggregation sites: the case of Altimira» i: Current Anthropology 21: 609-630.
• Eriksen, Berit Valentin (2002): «Fossil Mollusks and Exotic Raw Materials in Late Glacial and Early Postglacial Find Contexts» (PDF) i: Journal of Anthropological Archaeology, s. 27ff
• Freest, Klaus & Veil, Stephan (1991): «The Late Upper Palaeolithic site of Schweskau, Ldkr. Lüchow-Dannenberg, Germany, and some comments on the relationship between the Magdalenian and Hamburgian» i: CBA Research Report No 77: The Late Glacial in north-west Europe: human adaption and environmental change at the end of the Pleistocene, Oxford, ISBN 1-872414-15-X, s. 82ff
• Hansen, Monica Kristin (2006): Beyond Seals: The Representation of Seals on Engraved Slate Plaquettes from the Magdalenian Site Gönnersdorf (Central Rhineland, Germany) (PDF), Universitetet i Tromsø
• Hemingway, M. F. (1980): The Initial Magdalenian in France. British Archaeological Reports International Series 90. 2 bind.
• Housley, R.A, Gamble, C.S., Street, M. & Pettit, P. (1997): «Radiocarbon Evidence for the Lateglacial Human Recolonisation of Northern Europe» i: Proceedings of the Prehistoric Society 63.
• Lartet, E & Christy, H. (1875): Reliquae Aquitanicae: being contributions to the archaeology of Périgord and adjoining provinces of Southern France. Williams & Norgate. London.
• Sonneville-Bordes, D. de & Perrot J. (1954–1956): «Lexique typologique du Paléolithique supérieur» i: Bulletin de la Société Préhistorique Française 51: 327-335, 52: 76-79, 53: 408-412, 53: 547-549.
• Straus, Lawrence Guy (1992) : Iberia Before the Iberians. University of New Mexico Press.

Eksterne lenker

• (en) Magdalenian – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Billedgalleri av paleolittisk tid, Libor Balák ved de tsjekkiske vitenskapsakademi, Institutt for arkeologi i Brno, Senter for paleolittisk og paleoetnologisk forskning