Madeiras historie

Madeiras historie omfatter det som i dag er den sjølstyrte regionen Madeira (Região Autónoma da Madeira), som består av øyene Madeira og Porto Santo og de to ubebodde øygruppene Selvagensøyene og Desertasøyene. Artikkelen omfatter ikke tida før menneskenes ankomst til øyene.

Tidligste omtaler

Madeira har ingen urbefolkning. De første menneskene kom med skip og traff på øyene nokså tilfeldig. Enkelte arkeologiske funn kan tyde på at dette har skjedd så langt tilbake som for flere tusen år sia. Det finnes også eldre omtaler i skriftlige kilder, som kan vise til Madeira. For eksempel omtaler Plinius «Purpurøyene» med en passende posisjon i forhold til «Lykkeøyene», som var datidas betegnelse på Kanariøyene.

Plutark forteller at hærsjefen Quintus Sertorius (d. 72 f.Kr.) hadde hørt historier fra sjøfolk som hadde besøkt noen øyer i Atlanteren, «to i tallet, delt fra hverandre bare ved en smal kanal – og fjernt fra kysten av Afrika». Ptolemeus omtaler øya Erythia (den røde øya), som kan ha vært Madeira.

Også i mauriske kilder finnes beretninger som kan passe, og etter hvert som sjøfarten på Atlanterhavet økte, kom flere historier om mystiske øyer langt ute. Tidvis knyttes disse til myten om Atlantis eller antakelser om «verdens ende».

Ei klassisk romantisk fortelling er den om handelsmannen Robert Machim og hans kjære Anna d'Arfet. De skal ha rømt fra Bristol i 1346. Målet var Frankrike, men en voldsom storm førte dem ut av kurs, og de gikk på grunn på klippene utafor Madeira. Anna døde her, mens Roberts skjebne varierer i ulike varianter av historia. I en utgave forlater han øya på flåte, tas opp av pirater og selges som slave i Marokko. Beretninga hans går fra munn til munn, når det portugisiske hoffet – og inspirerer Zarco (Madeiras første guvernør) til å leite etter øya. Han finner den, og også Annes grav, og – sier legenden – han gir stedet navnet Machico etter Machin. Dette er nå Madeiras nest største by.

Som den første sikre skriftlige kilden regnes imidlertid et kart fra Genova i 1351. Her er avmerka både det som kalles «Isola della Lolegname» (den skogkledde øya) og, like ved sida av, «Porto Séo» (altså Porto Santo).

Tidlig bosetting

Tidlig på 1400-tallet blei Portugal ei stormakt på havet. Henrik sjøfareren (sønn av kong Johannes 1.) var en av lederne for den rike Kristusordenen, og han fikk denne til å starte en sjømannsskole i Sagres på Algarvekysten. Her blei det blant annet forska på og undervist i kartografi og navigasjon, og flere ekspedisjoner blei sendt ut. Et tidlig resultat var bosetting på Kanariøyene, der det allerede bodde berbere, som blei tatt som slaver.

I 1418 blei João Gonçalves (med tilnavnet Zarco, «den enøyde») og Tristão Vaz Teixeira satt til å lede en ekspedisjon til Guinea-kysten i Afrika. De blei tatt av en storm, og endte opp på det de kalte Ilha da Madeira («den skogkledde øya)». De valgte imidlertid å søke ly på den mer oversiktlige naboøya, som de kalte Porto Santo («den hellige havna»), før de vendte tilbake til hjemlandet. Året etter dro de, sammen med Bartolomeu Perestrello, i ledelsen for en ny ekspedisjon. Denne gangen var målet Madeira.

I 1425 blei Madeira og Porto Santo formelt en provins under Portugal. Denne blei delt i tre soner under ledelse av hver sin kaptein, nemlig Zarco (med base i Câmara de Lobos, og seinere i Funchal), Teixeira (base i Machico) og Perestrello (på Porto Santo). I 1440 blei Machico erklært som hovedstad.

Madeira var altså kledd med mye skog, særlig laurbærtrær. Dette vanskeliggjorde dyrking, og bosetterne satte tidlig i gang med skogrydding, både ved hogst og svære branner. Aska fra brannene gjorde jorda svært fruktbar, og i noen år leverte Madeira hvete til Lisboa. Fortjenesten på denne handelen var imidlertid ikke stor nok, og i 1460 blei de første sukkerroene planta. Sukker var på denne tida en luksusvare i Europa, og den gav høy profitt. Til å arbeide på plantasjene innførte en slaver fra Nord-Afrika. Christofer Columbus var en periode aktiv i sukkerhandelen, og han var gift med Felipa Perestello e Moniz, datter til guvernøren på Porto Santo.

I siste halvdel av 1400-tallet blei de første levadaene konstruert, kanaler som sikra vanning av plantasjene og kraft til møllene.

I 1497 avvikla kong Manuel 1. systemet med tredeling av provinsen under ledelse av kapteiner. Zarco, som hadde vært en slags overkaptein, og hans etterkommere fikk nå kontrollen over øyene. Hovedstaden blei flytta til Funchal.

Sukkerhandel og sjørøveri

Sukkerhandelen var svært lønnsom, og Funchal vokste fort. Ved starten på 1500-tallet hadde byen allerede rundt 5000 innbyggere, slaver inkludert. I 1516 blei katedralen (Sé) i Funchal innvia. Mye av handelen gikk over Flandern, og den dag i dag finnes mye verdifull flamsk kunst i Madeiras museer.

Rikdommen førte også til at områdene rundt Madeira blei attraktive for sjørøvere. Myndighetene svarte med å bygge fort og vakttårn, noe som hadde effekt bare til en viss grad. Det følgende hundreåret var øya utsatt for ei rekke alvorlige angrep. I 1566 blei mer enn 300 innbyggere drept da over tusen pirater gjennomført et raid over flere uker. I 1620 tok den britiske sjørøveren John Ward 1200 fanger, som så blei solgt som slaver i Tunisia.

På begynnelsen av 1600-tallet fikk sukkerprodusentene på Madeira sterk konkurranse fra Brasil og Vestindia. Flere og flere gikk derfor over til vindyrking. Det tok imidlertid ei tid før dette blei en suksess. En viktig årsak var Portugals økonomiske og politiske forfall på slutten av 1500-tallet, noe som førte til at den spanske kong Filip 2. i 1581 også blei konge av Portugal (som Filip 1.). Under spansk herredømme blei forsvarsverkene på Madeira og Porto Santo forsterka kraftig. Vinhandelen blei derimot motarbeidd, ettersom Spania hadde en hjemlig produksjon å verne. Tømmereksporten økte på denne tida, da det var stort behov for tømmer til skip, blant annet til Den spanske armada.

Spanias herredømme over Portugal (og dermed Madeira) varte fram til 1640.

Vinhandelen blomstrer

På 1600-tallet blei sukker bytta ut med vinranker på stadig flere steder. Etter hvert utvikla en også teknologi som sikra en stabil kvalitet på vinen, og rundt århundreskiftet var det vi i dag kaller madeiravin et faktum.

Den spanske okkupasjonen hadde imidlertid ført til at Nederland og England hadde overtatt mange av de portugisiske markedene. Kong Johan 4. valgte derfor å inngå avtaler med britiske kjøpmenn. Dette var utgangspunktet for opprettelsen av British Factory på Madeira i 1658, en samling av handelsmenn som kom til å styre store deler av vinøkonomien på øya.

I 1660 vedtok England at all vineksport til britiske kolonier skulle gå via engelsk havn, men i 1663 blei Madeira unntatt fra regelen. Dette medførte at øya fikk nærmest monopol på vinhandel med Nord-Amerika. Forholdet mellom Portugal og England blei styrka av ekteskapet mellom kong Karl 2. og Katerina av Bragança, datter av Johan 4. Karl fikk ved giftermålet Bombay og Tanger som medgift, og ei historie hevder at det opprinnelig var planlagt å ta med Madeira i dette byttet.

Handelen på Madeira blomstra igjen. Portugal bygde på ny opp en kraftig marine, som kunne beskytte mot pirater, og på midten av 1700-tallet blei mye av festningsverkene i Funchal revet. For handelsnæringen så alt lyst ut. I 1748 blei imidlertid hovedstaden ramma av et kraftig jordskjelv, som ødela store deler av byen.

Sju år seinere blei Fastlands-Portugal ramma av jordskjelv. Under gjenoppbygginga tok landets sterke menn noen organisatoriske grep, som også fikk betydning for Madeira. På initiativ fra markien av Pombal (innenriksministeren) blei jesuittene utvist fra riket i 1759. Jesuittene og deres skoler eide store jordområder på Madeira, og disse blei nå solgt til privatpersoner. Dette åpna for utvidelse av vinmarkene.

Handelen blomstra fortsatt, men det betydde ikke gode tider for alle øyas innbyggere. Arbeiderprotester forekom, og i 1773 sendte landarbeiderne en klage til kongen, der de krevde bedre betaling. Klagen blei ikke imøtekommet. Under den amerikanske uavhengighetskrigen sank etterspørselen etter vin. Samtidig blei korntrafikken motsatt vei – til Madeira – redusert, noe som førte til både fattigdom og sult blant arbeidere og bønder. Dette stod i kontrast til rikdommen i den britiske befolkninga på øya, som de facto hadde British Factory som lokal regjering.

Britisk okkupasjon

Det portugisisk-britiske samarbeidet fortsatte og fungerte godt for begge lands handel. Under Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet var Frankrike og Storbritannia i strid. Britene hadde da periodevis styrker på Madeira for å hindre en mulig fransk invasjon. Da Portugal nekta å delta i Frankrikes blokade av britiske havner, angrep franske styrker under general Jean-Andoche Junot Lisboa i 1807. Britiske styrker blei satt inn for å forsvare Portugal, og kongefamilien blei evakuert til Brasil.

Fra 1807 til 1814 hadde britene flere tusen soldater stasjonert på Madeira, i realiteten var øya okkupert. Enda om dette var allierte styrker, var det ikke veldig populært hos lokalbefolkninga. Etter hvert trakk britene deler av styrkene tilbake, og da Napoleon var slått, kom Madeira igjen under portugisisk styre.

1800-tallet – skiftende tider

1800-tallet var ellers, som så mange andre steder, prega av store ulikheter mellom befolkningsgruppene. Mange av de rike blei stadig rikere, og mange av Madeiras herregårder (quintas) skriver seg fra denne perioden. For fattigfolk var utviklinga gjerne motsatt, en tendens som blei styrka av krig, uro, naturkatstrofer og epidemier. Napoleonskrigene er nevnt. I 1803 blei Funchal utsatt for en svær flom som ødela store deler av byen og drepte 600. I 1852 tok en koleraepidemi livet av 7000 innbyggere. Det samme året – og igjen i 1873 – gikk det pest i øyas vingårder.

Vinhandelen sleit ellers på grunn av økt konkurranse fra Frankrike og Spania. I 1838 blei British Factory avvikla på grunn av nedgang og uår. Det blei nå tatt noen tiltak for å gjøre Madeiras økonomi mindre ensidig avhengig av vindyrkinga. Noen steder gikk en tilbake til sukker, andre steder blei det planta bananer. Håndverk som kurvfletting og broderi blei etter hvert viktige tilleggsnæringer.

Nedgangstidene førte til stor utvandring fra Madeira, til de andre portugisiske koloniene, til Venezuela og til Sør-Afrika.

Madeira var også til en viss grad merka av uro på portugisisk nasjonsnivå. Under kongefamiliens eksil i Brasil, gjorde hæren statskupp og innført en relativt liberal grunnlov. Da Johan 6. vendte tilbake i 1821, godtok han denne grunnloven. Etter hans død greip imidlertid yngstesønnen Miguel makta og erklærte seg som eneveldig konge. Dette førte til store stridigheter, også militært – og til tider med britisk innblanding, mellom miguelittene og de liberale.

I 1831 vendte Miguels eldre bror, den grunnlovsliberale Pedro, som hadde vært det selvstendige Brasils første keiser, tilbake til Europa og krevde trona. I 24. mai 1834 vant de liberale over miguelittene i slaget ved Evora-Monte. Den politiske splittelsen fortsatte imidlertid å prege Portugal ut århundret.

Turisme blir en ny hovednæring

Turismen på Madeira regnes å ha oppstått ved at velstående briter besøkte øya på veg til eller fra koloniene. Dette skjedde i økende grad utover andre halvdel av 1800-tallet. I begynnelsen bodde gjestene på private herregårder, men mot århundreskiftet blei de første luksushotellene bygd (Reid's i 1891). Turismen hadde også en positiv effekt på næringer som broderi og kurvfletting.

Turistene tilhørte i stor grad overklassen. Madeira kunne bare nås med skip, eller etter hvert – de enda mer kostbare – sjøflyene. Det var først med åpninga av flyplassene på 1960-tallet at det blei grunnlag for masseturisme.

Madeira under verdenskriger og militærdiktatur

I Portugal vokste den republikanske bevegelsen i styrke rundt 1900. I 1908 blei kong Karl drept i et attentat i Lisboa, og to år etter måtte den siste portugisiske kongen, Manuel 2., dra i eksil. Portugal blei republikk, og Madeira en del av den.

Tyskland var i denne tida på frierføtter for å utfordre de britiske privilegiene på Madeira. Dette fikk en rask slutt ved utbruddet av første verdenskrig. Portugal forholdt seg imidlertid nøytral de første krigsåra, men gav i 1916 etter for britiske krav om å konfiskere tyske skip som befant seg i portugisiske havner. Dette førte til at Tyskland erklærte krig. På Madeira blei all tysk eiendom konfiskert. Som gjengjeld blei Funchal flere ganger angrepet fra tyske ubåter.

I 1926 førte et statskupp til et militærdiktatur i Portugal. Dette varte – i litt ulike varianter – til et nytt kupp i 1974 gjeninnførte demokratiet (Nellikrevolusjonen).

I 1931 vedtok regimet en lov som nærmest gav noen utvalgte plantasjeeiere monopol på all handel. To lokale banker gikk konkurs, og folk tapte sparepengene sine. Dette førte til raseri og streiker. Det lokale militæret gjennomførte et kupp og innsatte general Sousa Dias som Madeiras leder. Tropper fra fastlandet reetablerte imidlertid raskt sentralmaktas herredømme. Salazar-regimet blei aldri populært på Madeira, en følelse som mange mener var gjensidig.

Under andre verdenskrig var Portugal (og dermed Madeira) nøytalt. Den hadde derfor stort sett bare indirekte innflytelse på Madeira ved at handel og økonomi blei anstrengt. 2000 briter fra Gibraltar oppholdt seg under krigen på Madeira som flyktninger.

Etter nellikrevolusjonen

Etter at Salazar-regimet blei kasta i 1974, fikk Det portugisiske kommunistpartiet (som hadde vært forbudt) og venstresida for øvrig økt tilslutning. På Madeira førte dette til en reaksjon ved at ei høyreekstrem separistgruppe, Frente de Liberação Madeirense (den madeiranske frigjøringsfronten), blei etablert. Den utførte flere terrorhandlinger, og den erklærte også Madeira som uavhengig stat.

Dette fikk ingen langvarig betydning. I 1976 blei det enighet om å etablere øygruppa som en sjølstyrt politisk region med egen regjering og eget parlament. Alberto João Jardim fra det sosialdemokratiske partiet PSD vant det første lokalvalget, og han er blitt gjenvalgt som president heilt fram til nå.

Etter diktaturets avvikling har øyene opplevd i kraftig modernisering både sosialt, økonomisk og infrastrukturmessig. Portugal blei med i EU i 1986, og utviklingsmidler herfra har betydd mye, ikke minst på transportfronten. Til gjengjeld har EU krevd tiltak for frihandel og for at Madeira skal forsøke å bli mest mulig økonomisk uavhengig. Det er oppretta tollfrie industisoner, og det har i de seinere tiåra vært ei massiv utbygging av turistindustrien.

Gjenstår å innarbeide

Når, etter dødsfallet til King John VI av Portugal av Portugal, usurper hans sønn Miguel i Portugal beslaglagt kraft fra den rettmessige arving, hans niese Maria II, og proklamert seg selv "Absolutt King", Madeira holdt ut for dronningen under guvernøren José Travassos Valdez inntil Miguel sendt en Expeditionary Force og forsvaret av øya ble overveldet av crushing kraft. Valdez ble tvunget til å flykte til England under beskyttelse av Royal Navy (september 1828).

I 1921, det siste østerriksk-ungarske keiseren Charles I ble deportert til Madeira, etter et mislykket coup d'état. Han døde der ett år senere og er gravlagt i Monte (Funchal).

Litteratur

• Matthew Hancock: The Rough Guide to Madeira (Rough Guides 2001)
• Insight Guide: Madeira (APA 2004)
• Madeira – a short illustrated history (Madeira Stoy Centre 2007)