Månens topografi
Månens topografi har blitt målt med laseraltimetri og stereobildeanalyser, siste gang fra data hentet under Clementine-oppdraget. De mest synlige topografiske formasjonene er det gigantiske Sydpol-Aitkenbassenget på månens bakside, som har det laveste nivået på månens overflate. Det høyeste nivået på overflaten finnes like nordøst for dette bassenget, og det antas at dette området kan være en forhøyning som stammer fra det skrå nedslaget som dannet Sydpol-Aitkenbassenget. Andre store nedslagsbassenger, som månehavene Imbrium, Serenitatis, Crisium, Smythii og Orientale, har også regionalt lave høyder og forhøyede kraterrander.
Et annet særtrekk ved månens form er at høydene i gjennomsnitt er ca. 1,9 km høyere på baksiden enn på forsiden av månen. Hvis det antas at skorpen er i isostasisk likevekt, og at tettheten til skopren er lik over alt, må de høyere nivåene komme av en tykkere skorpe. Ved bruk av gravitasjon, topografiske og seismiske data, antas det at skorpen i gjennomsnitt er ca. 50 ± 15 km tykk og at skorpen på den bakre siden er ca. 15 km tykkere i gjennomsnitt.[1]
Referanser rediger
- ^ Mark Wieczorek and 15 coauthors, M. A. (2006). «The constitution and structure of the lunar interior». Reviews in Mineralogy and Geochemistry. 60: 221–364. doi:10.2138/rmg.2006.60.3.