Lydisk

oldtidsspråk

Lydisk var språket i oldtidsriket Lydia i Lilleasia. Lydisk regnes til de anatoliske språk, en undergruppe av de indoeuropeiske språk.

Piero Meriggi la frem sterke beviser for at språket var indoeuropeisk i 1936, og Onofrio Carruba viste i 1959 at språket viste likheter med språkene i den anatoliske språkgruppe. Lydisk språk er attestert i skriblerier og graffiti og på myntforklaringer fra slutten av 700- eller begynnelsen av 600-tallet f.Kr. og ned til 200-tallet f.Kr., men velbevarte inskripsjoner av nødvendig lengde er begrenset til 400- og 300-tallet f.Kr., det vil si til perioden av persisk overherredømme. Lydiske tekster er således effektivt samtidige med de i lykisk.

Innenfor den anatoliske gruppe har lydisk en unik og problematisk posisjon grunnet hovedsakelig til at det er fortsatt svært begrenset materiale og forståelse for språk, og deretter til antallet trekk som ikke er delt med andre anatoliske språk.[1] Det er ikke for tiden kjent om disse trekkene eller egenskapene representerer særskilte før-lydiske utviklinger i eller opprettholdelse av arkaiske egenskaper som siden har gått tapt i andre anatoliske språk.[2] Inntil mer tilfredsstillende kunnskap blir tilgjengelig, forblir statusen for lydisk innenfor de anatoliske språk «særskilt».

Bevarte lydiske tekster teller noe over et hundre, alle unntatt noen få har blitt funnet i eller i nærheten av den lydiske hovedstaden. Mindre enn tretti av inskripsjonene består av mer enn noen få ord og er rimelig fullstendige. Et flertall av inskripsjonene er på stein, og er gravmonumenter i konteksten, men flere er bestemmelser/forordninger på av en eller annen måte, og rundt et halvt dusin tekster synes å være poesi med et trykkbasert versemål og vokalt halvrim på linjens slutt. Gravinskripsjoner omfatter mange gravskrifter som typisk sett begynner med ordene eś wãnaś («denne graven»), foruten også korte graffitier.

Strabon nevner at på hans tid, det vil si 100-tallet f.Kr., hadde det lydiske språk blitt utdødd i Lydia, men at det fortsatt ble snakket blant den flerkulturelle befolkningen i Kibyra (dagens Gölhisar) i sørvestlige Anatolia av etterkommerne av de lydiske kolonistene som hadde grunnlagt byen.[3]

Referanser rediger

  1. ^ Melchert, Craig (2004): Cambridge Encyclopedia of the World's Ancient Languages, Cambridge University Press. «Lydian» (PDF), s. 601-607.
  2. ^ Hajnal, Ivo (2001): Introduction: «Lydian: Late-Hittite or Neo-Luwian?» (PDF). Universität Innsbruck.
  3. ^ Milner, N. P. (1998): An Epigraphical Survey in the Kibyra-Olbasa Region conducted by A S Hall (Monograph). British Institute of Archaeology at Ankara.

Eksterne lenker rediger