Luxembourgs historie
Luxembourgs historie er i stor grad knyttet til historien til statene som omgir landet, og deres skiftende dynastier. Over tid har Luxembourgs landområder blitt redusert, mens dets politiske uavhengighet har vokst gradvis frem.
Skriftlige vitnesbyrd fra det området som i dag utgjør Luxembourg, er kjent allerede hos Cæsar. Det er imidlertid vanlig å regne starten på Luxembourgs historie til år 963. I de følgende fem hundre årene blomstret det mektige huset Luxembourg, og da dette døde ut forsvant også Luxembourgs uavhengighet i høymiddelalderen. Etter en tid under hertugdømmet Burgund på 1300- og 1400-tallet kom Luxembourg under huset Habsburg i 1477.
Etter åttiårskrigen ble Luxembourg en del av De spanske Nederlandene, som ble gitt videre til den østerrikske delen av Habsburg-dynastiet i 1713. Etter at landet ble okkupert av det revolusjonære Frankrike, ble det gjennom Paris-traktaten av 1815 omformet til et storhertugdømme i personalunion med Nederlandene. Traktaten delte også Luxembourg, noe som tidligere hadde skjedd i 1659, og som skjedde på nytt i 1839. Selv om disse traktatene reduserte Luxembourgs landområder økte de også Luxembourgs uavhengighet, noe som ble bekreftet ved Luxembourg-krisen i 1867.
I de påfølgende tiårene kom Luxembourg inn under Tysklands interesseområde, spesielt etter framveksten av et eget luxembourgsk dynasti i 1890. Luxembourg ble okkupert av Tyskland fra 1914 til 1918 og på nytt fra 1940 til 1944. Siden den andre verdenskrigen har Luxembourg med sin strategiske plassering mellom store økonomier blitt et av verdens rikeste land med hurtig voksende økonomi, politisk stabilitet og tett deltagelse i den europeiske integrasjonen gjennom EU.
Forhistorie rediger
Det er avdekket spor i området Luxembourg av primitiv befolkning tilbake til paleolittisk tid for over 35 000 år siden. De eldste menneskeskapte gjenstander fra denne perioden er dekorerte bein funnet i Oetrange.[1] Fra mellom 5000 og 4000 år f.Kr. er det funnet spor av husbygging i det sørlige Luxembourg; flettede vegger dekket med leire og tak av strå. Dette starter 1000 år før den påfølgende perioden med overgang til jordbruk, da også avskogingen i Sentral-Europa startet.
Det er avdekket gjenstander som keramikk, kniver og smykker fra perioden mellom 1200-tallet og 700-tallet f.Kr. Ved Titelberg (luxembourgsk Tëtelbierg) helt sør i Luxembourg var det på 100-tallet f.Kr. en større keltisk bosetning, som kanskje var sentrum for den galliske stammen Treveri. Den gallisktalende befolkningen reiste et antall av befestede bosetninger langs Moseldalen fra det som i dag er sørlige Luxembourg, vestlige Tyskland og østlige Frankrike. Stedet er således bevis for en keltisk, urban sivilisasjon i dagens Luxembourg lenge før den romerske erobringen i år 54 f.Kr.
Den første kjente referanse til området som i dag er Luxembourg, har vi fra Julius Cæsar i hans Commentarii de Bello Gallico (Kommentarer til gallerkrigen).[2] Treveri-stammen synes mer samarbeidsvillig enn de fleste andre galliske stammer som romerne bekjempet. To opprør på 100-tallet e.Kr. ødela ikke deres nære samarbeid med romerne, og de tilpasset seg hurtig til den romerske sivilisasjonen. Luxembourg lå nær store romerske handelsbyer – dagens Trier og Aachen – og nøt godt av raskt økende handel.
Middelalderen (963–1477) rediger
Luxembourgs nasjonshistorie begynte med byggingen av festningen eller borgen Luxembourg i tidlig middelalder. Det var Siegfried I, greve av Ardennene, som byttet noe av sine nedarvete landområder med munkene i klosteret St. Maximin i Trier i 963 for en antikk, antagelig romersk festning som den gang het Lucilinburhuc. Moderne historikere har forklart etymologien av ordet med Letze i betydning befestning som kan ha referert til levningene av et romersk vakttårn eller et primitivt tilfluktssted. Dette antyder at dannelsen av borgen Luxembourg er «klassisk» føydal – som samlingssted i den urolige tiden med magyarske og norrøne herjinger i Europa.
I omgivelsene til festningen utviklet det seg gradvis en by som ble sentrum for en liten, men betydningsfull stat med stor strategisk betydning for Frankrike, Tyskland og Nederlandene. Luxembourgs festning, plassert på et berglendt frembrudd kjent som Bock, ble jevnt utbygget og forsterket i årenes løp av etterfølgende eiere, blant annet huset Bourbon, huset Habsburg og huset Hohenzollern, som gjorde den til en av de sterkeste festningene i Europa. Dens formidable forsvar og strategiske posisjon ga den kallenavnet «Gibraltar i nord».[3]
Dette var en periode hvor den klassiske føydalismen i Europa endret karakter i høymiddelalderen – mindre, lokale føydalseter opplevde et sentraliseringstrykk som blant annet skyldtes ny militær teknologi og sterkere kongemakt. I denne prosessen vokste også etter hvert Luxembourg til en meget stor, dynastisk stat, med utgangspunkt i den føydale borgdannelsen. Statens geografiske vekst gikk meget raskt, gjennom giftemål og krig.
Det luxembourgske dynasti frambrakte flere keisere til det tysk-romerske riket, konger av Böhmen, foruten også erkebiskoper av Trier og Mainz. Fra tidlig middelalder og fram til renessansen ble Luxembourg referert til under ulike navn, avhengig av forfatteren, blant annet Lucilinburhuc, Lutzburg, Lützelburg, Luccelemburc, Lichtburg.
Luxembourg forble et uavhengig len under det tysk-romerske riket fram til 1354, da keiser Karl IV opphøyde det til et hertugdømme. Luxembourg ble rammet av svartedauden våren 1349. Den vanlige utviklingen i Sentral-Europa etter svartedauden var intensivert føydalisme og sterkere adelsmakt over bøndene, altså det motsatte av det som skjedde i Norge. Årsaken var at befolkningstapet i Europa måtte kompenseres med en økonomisk konsentrasjon eller «kraftsamling» rundt de overlevende føydalsetene for å kunne videreføre bøndenes sikkerhet og samfunnets produksjon.
Det var fire tyske føydalslekter som etter svartedauden framstod som ledende i Sentral-Europa:
- Huset Luxembourg, som besatt Luxembourg, Brabant og Böhmen, etter hvert Schlesien og Brandenburg
- Huset Wittelsbach, som besatt Bayern, Hinault og Holland
- Huset Wettin, som besatt Sachsen
- Huset Habsburg, som besatt Østerrike
Huset Luxembourg regjerte 1310–1437 i Böhmen, stort sett som en apanasje av en atskilt del av familien.[klargjør] Luxembourg-familien kontrollerte hele det tysk-romerske riket 1308–1313 og 1347–1437, samt Ungarn i årene 1387–1437. Böhmen var en spesielt viktig besittelse ettersom kongene her var kurfyrster, det vil si at de hadde stemmerett ved det tysk-romerske keiservalget. Husittenes protestantiske revolt i Böhmen på 1400-tallet ledet til et pavelig korstog mot kjetterne, som huset Luxembourg og andre tyske familier stod i spissen for. Derimot lyktes husittene med å beholde makten i Böhmen, og de kastet ut luxembourgerne ved å velge en mindreårig habsburgsk prins til konge.
I 1437 døde familien ut på den mannlige siden, og ytre besittelser gikk tapt. Det gjenværende hertugdømmet og festningen ble regjert av den bøhmiske prinsesse Elisabeth von Görlitz av Böhmen, hertuginne av Luxembourg, en etterkommer av Karl IV som var barnløs. I 1440 ble det inngått en avtale med hennes mektige nabo Filip III, hertug av Burgund som gikk ut på at han skulle styre hertugdømmet og arve det etter prinsessens død, noe som skjedde i 1451.
Filip framskyndet imidlertid begivenhetenes gang ved å utvise Elisabeth i 1443. Arvingene til hele Luxembourg-dynastiet var ikke begeistret over ordningen som burgunderne hadde kommet til, og forsøkte flere ganger å vri området ut av Burgunds grep. Den habsburgske prinsen Ladislaus V, konge av Böhmen og Ungarn (død 1457), holdt tittelen på 1450-tallet, og etter hans død holdt svogeren hans (eller i det minste hevdet å holde), Vilhelm III av Thüringen (1425 til 1482), den fra 1457 til 1469.
I 1467 frasa Elisabeth av Habsburg, dronning av Polen, den siste overlevende søsteren av Ladislaus V sin rett til fordel for Burgund ved en avtale og konsesjon. Besittelsen Luxembourg viste seg bortimot umulig å forsvare mot Burgund. Etter å ha blitt erobret av Filip III av Burgund i 1443 og endelig fra 1467 til 1469, ble hertugdømmet det ene av Nederlandenes sytten provinser. Med ekteskapet til Maria av Burgund i 1477 kom alle de nederlandske provinsene, også Luxembourg, inn under huset Habsburgs styre i person av hennes ektemann Maximilian og senere med deres sønn Filip I den smukke.
Dynastisk konkurranse (1477–1815) rediger
Senmiddelalderen og renessansen var en periode med intensivert dynastisk strid i Europa. Noen hovedårsaker er økt økonomisk rikdom på grunn av oppdagelsen av Amerika og økt handel med Asia. Dette skapte nye tyngdepunkter og konkurranser om handelen. Hyppigere krigføring virket også i seg selv sentraliserende fordi forsvar og militærmakt fikk større betydning. Den «gamle» strategiske hovedmotsetningen i Vest-Europa mellom Frankrike og England ble avløst av et sterkere fokus på kontroll over den framvoksende handelsrikdommen i Nederlandene, hvor den nye, ledende sjømakten Spania kivet med Sentral-Europas sterkeste militærmakt Østerrike. Dette brakte etter hvert Luxembourg enda mer i sentrum for flere stormakters konkurranse.
Fra 1400-tallet fremmet Brandenburg, senere kongene av Preussen, sine krav på å arve Luxembourg via Vilhelm III av Thüringen og Anna av Böhmen, de omstridte hertugene av Luxembourg på 1460-tallet. Anna var den eldste datteren av den siste arvingen av Luxembourg. Fra 1609 og framover kontrollerte de det nærliggende hertugdømmet Kleve, begynnelsen på det framtidige prøyssiske Rhinland (Rheinprovinz eller Rheinpreußen). Dette kravet førte til noen resultater da noen distrikter av Luxembourg ble forent med Preussen i 1813.
Det første kravet fra huset Hohenzollern, som nedstammet fra både Anna og hennes yngre søster Elisabeth, ble framsatt av kurfyrste Johann Georg av Brandenburg (1525–1598). Hans bestemor på morssiden var Barbara Jagiellonica av Polen. På slutten av 1700-tallet var den yngre linjen av huset Oranien-Nassau også blitt beslektet med brandenburgerne.
I 1598 testamenterte Filip II av Spania Luxembourg og andre landområder i Nederlandene til sin datter Isabella Clara Eugenia av Spania og hennes ektemann erkehertug Albrecht av Østerrike. Albrecht var arving og etterkommer av Elisabeth av Habsburg (død 1505), dronning av Polen og yngste datterdatter av den tysk-romerske keiseren Sigismund av Luxembourg. Således kom landområdet Luxembourg tilbake til arvingene av det gamle huset Luxembourg, i det minste til etterkommerne av Elisabeth. Nederlandene var en atskilt politisk enhet under parets regime.
Etter at Albrecht døde barnløs i 1621 ble Luxembourg gitt videre til hans grandnevø og arving Filip IV av Spania grunnet at Filips bestemor på farsiden, Anna av Østerrike, dronning av Spania, var Albrechts søster og således hadde førstefødselsrett framfor den før nevnte dronning Elisabeth av Polen.
På 1500-tallet og 1600-tallet hadde Luxembourg langt større utbredelse enn i dag, særlig øst-vest, og språkgrensen mellom fransk og tysk delte landet ganske nøyaktig i to. Dette var en økonomisk fordel, da det lettet handelen og det økonomiske samkvemmet med begge språkområdene.
Under trettiårskrigen fra 1618 til 1648 var Luxembourg under spansk-østerriksk innflytelse katolsk, og Luxembourg unngikk det meste av krigføringen og uroen i denne militære konfesjonsstriden. Luxembourg ble i 1684 kortvarig okkupert av Frankrike under Ludvig XIV, ektemann av Maria Theresa, som var datter av Filip IV av Spania. Hele 1600-tallet innebar en gradvis fransk ekspansjon inn på tysk område, men hertugdømmet Luxembourg var hittil spart for krigføringen. Invasjonen alarmerte Frankrikes naboland og resulterte i dannelsen av Augsburg-forbundet i 1686. I den påfølgende krigen ble Frankrike tvunget til å oppgi hertugdømmet som ble gitt tilbake til det østerrikske huset Habsburg ved Rijswijktraktaten i 1697.
I løpet av perioden med fransk styre hadde festningens forsvarsverker blitt forsterket av den berømte beleiringsingeniøren Sébastien Le Prestre de Vauban. Ludvig XIVs oldebarn Louis (1710–1774) var den første etterkommer etter erkehertug Albrecht VII som i tillegg var etterkommer av Anna av Böhmen og Vilhelm III av Thüringen. Louis var den første virkelige fordringshaver av Luxembourg som nedstammet fra begge døtrene til Elisabeth II av Böhmen, den siste luxembourgske herskeren.
Habsburgernes styre ble bekreftet i 1715, og Luxembourg og Belgia ble integrert inn i De østerrikske Nederlandene. Keiser Josef I og hans etterfølger keiser Karl VI var begge etterkommere av Anna av Böhmen og Vilhelm III av Thüringen. I tillegg var de i slekt med de spanske kongene som var arvinger av Albrecht.
I løpet av den første koalisjonskrigen ble Luxembourg erobret og annektert av det revolusjonære Frankrike, og ble således en del av département Forêts[4] i 1796. Annekteringen ble formalisert ved Campo Formio-traktaten i 1797. Den franske revolusjonen brakte gjennom lovverket Code Napoleon en meget viktig følge – føydalismen ble avskaffet i alle landene som ble okkupert, og bøndene ble frigjort fra føydal arbeidsplikt. I Belgia og Luxembourg ga dette grunnlag for økt utvikling av håndverk og etter hvert industri.
Til tross for de mange dynastiske skiftningene på 1700-tallet, startet Belgia og Luxembourg nå en meget tidlig industriell utvikling. Både nærheten til industrimakten England og det rike Nederland fremmet denne prosessen.[5] De store kull- og metall-forekomstene i Ardennene ga støtet til en tidlig industrialisering som gjorde området til et regionalt økonomisk tyngdepunkt. Napoleons styre forsterket utviklingen ved å skape et enormt, kontinentalt hjemmemarked og ved å etterspørre stadig større krigsproduksjon. I Luxembourg ga dette et økt marked for jordbruksvarer, industritømmer til gruveselskaper utenlands og håndverksprodukter.
Berømte besøkende til Luxembourg på 1700- og 1800-tallet var blant annet den tyske lyrikeren Goethe, de franske forfatterne Émile Zola og Victor Hugo, komponisten Franz Liszt og den engelske maleren J.M.W. Turner.
Hertugdømme og industrialisering (1815–1890) rediger
Både Luxembourg og Belgia forble mer eller mindre under fransk styre fram til Napoléon Bonapartes nederlag i 1815 da Wienerkongressen ga formelt selvstyre til Luxembourg. Prøysserne hadde allerede i 1813 forsøkt å ta landområder fra Luxembourg for å forsterke det prøyssiskbesatte hertugdømmet Jülich. Huset Bourbon av Frankrike hadde et sterkt krav på Luxembourg, men keiseren av Østerrike hadde kontrollert hertugdømmet inntil franske revolusjonære styrker hadde erobret det og lagt det inn under den franske republikken. En annen fordringshaver dukket også opp, Vilhelm VI, prins av Orange, som nå styrte Nederlandene, og hvis mor og hustru var etterkommer av den prøyssiske kongefamilien og således også etterkommere av begge døtrene til den siste arvingen av Luxembourg. Preussen og Oranien-Nassau gjorde følgende byttehandel: Preussen fikk Nassau i midtre Tyskland (Dillenburg, Dietz, Siegen, Hadamar, Beilstein), mens prinsen av Oranien fikk Luxembourg.
Luxembourg hadde måttet avgi noen av de middelalderske landområdene til franske og prøyssiske arvinger, men framsto nå som mer enhetlig og sentralisert. Adelens makt ble aldri gjenopprettet etter Napoléonstidens avskaffelse av føydalisme og arbeidsplikt. Nå ble Luxembourg hevet i status til enhetlig storhertugdømme og lagt inn under styret til Vilhelm I av Nederlandene, den tidligere prinsen av Oranien. Det var første gangen at hertugdømmet hadde en monark som ikke hadde krav gjennom arv fra middelalderens adelslinjer. Imidlertid hadde Luxembourgs militære verdi for Preussen hindret det fra å bli helt integrert i det hollandske kongedømmet. Festningen, det nedarvede setet for middelalderens herskere, ble inntatt av prøyssiske styrker i kjølvannet av Napoléons nederlag, og det formelt nederlandske hertugdømmet Luxembourg ble medlem av det tyske forbundet, hvor Preussen hadde ansvaret for dets forsvar.
I juli 1819 besøkte Norwich Duff fra Storbritannia Luxembourg, og hans dagbok gir en del innsyn: «Luxembourg er betraktet som en av de sterkeste festninger i Europa, og ... det synes slik. Det ligger i Holland, men er ved en traktat voktet av prøyssere og 5 000 av deres tropper har besatt det under en prins av Hesse. Den sivile regjeringen er under hollenderne og skatter blir samlet av dem. Byen er ikke særlig stor, men gatene er bredere enn i franske byer og rene og husene er bra... Jeg fikk det billigste varme badet jeg noen gang har fått i mitt liv: en franc».[6]
Store deler av befolkningen i Luxembourg deltok i 1830 i den belgiske revolusjonen mot nederlandsk styre. Bortsett fra festningen og byen ble Luxembourg betraktet som en provins av den nye belgiske staten fra 1830 til 1839. Ved London-traktaten av 1839 ble statusen til storhertugdømmet bekreftet som suveren stat og i personalunion med kongen av Nederlandene. Den hovedsakelig fransktalende befolkningen av hertugdømmet ble overført til Belgia som province de Luxembourg. Dette tapet etterlot storhertugdømmet Luxembourg som en hovedsakelig tysk stat selv om den franske kulturinnflytelsen forble sterk.
Tapet av de belgiske markedene førte til smertefulle økonomiske problemer for staten. For å bøte på dette lot storhertugen det bli lagt inn under den tyske Zollverein (De tyske tollforeningene) i 1842. Luxembourg forble på mange måter et jordbrukssamfunn gjennom det meste av 1800-tallet, og av den grunn utvandret en femtedel av innbyggerne til USA mellom 1841 og 1891, til sammen rundt 45 000 mennesker.[7] Opphevelsen av føydalismen gjorde bøndene frie, men det var lite ledig jord, og de som ikke fikk arbeid i industrien så ofte få andre utveier enn å utvandre.
Oppdagelsen av jernmalm i Luxembourg på 1850-tallet[8] avdekket enorme forekomster, konsentrert rundt byen Esch-zur-Alszette. I 1856 ble det første jernverksselskapet startet med tysk medvirkning – Saarbrücker Eisenhüttengesellschaft – Société en participation des Forges de Sarrebruck.
Først ble malm eller råjern utført til belgiske og tyske stålverk, men i 1876 ble det grunnlagt en egen stålindustri i landet. Nå satte en sterk økonomisk vekst inn.[9] Fra 1890-tallet ble det anlagt store stålverk som tok i bruk tidens nyeste metoder for herding av stål. Stålproduksjonen vokste etter hvert fra 145 313 tonn i 1900 til 1 115 004 tonn i 1913.[10] Nærheten til Tyskland ga stort engasjement fra tyske investorer i Luxembourgs jern- og stålindustri.
Det var ikke før i 1867 at Luxembourgs uavhengighet ble formelt ratifisert etter en urolig periode hvor det var en kort tid med borgeropprør mot planene å legge Luxembourg til Belgia, Tyskland eller Frankrike. Krisen i 1867 førte nesten til krig mellom Frankrike og Preussen om Luxembourgs status. Saken ble løst med den andre London-traktaten som garanterte Luxembourgs evigvarende uavhengighet og nøytralitet. Festningsmurene ble revet og den prøyssiske garnisonen ble trukket tilbake.
Atskillelse og verdenskriger (1890–1945) rediger
Luxembourg forble en besittelse for kongene av Nederlandene fram til Vilhelm III døde i 1890. Da ble storhertugdømmet overført til huset Nassau-Weilburg, grunnet en arvepakt fra 1783.
Under den første verdenskrigen ble Luxembourg okkupert av Tyskland, men regjeringen og storhertuginne Marie-Adélaïde ble tillatt å sitte i sine posisjoner gjennom hele okkupasjonen (fram til 1918), noe som førte til anklager fra Frankrike om samarbeid med tyskerne. Luxembourg ble frigjort av amerikanske og franske tropper. To amerikanske divisjoner ble plassert i Luxembourg i årene etter krigen. I forbindelsen med Versaillestraktaten gjorde Belgia krav på Luxembourg, men det ble avvist, og landets uavhengighet ble bekreftet.
På 1930-tallet ble den indre politiske situasjonen urolig, da Luxembourg ble påvirket av de politiske strømningene i Europa som trakk langt både til høyre og venstre. Regjeringen forsøkte å motsette seg den sosialistiske og kommunistiske uroen i de industrielle områdene og fortsatte å føre en vennlig tilnærming til Nazi-Tyskland, noe som ble sterkt kritisert. Det ble gjort forsøk på å kvele den politiske uroen med Maulkuerfgesetz («geværmunning-loven») for å gjøre kommunistpartiet forbudt i Luxembourg, men loven ble avvist i 1937.
I løpet av den andre verdenskrigen ble regjeringen og monarkiet presset ut i landflyktighet av den tyske invasjonen den 10. mai 1940, skjønt tyske tropper hadde allerede okkupert Luxembourg by i løpet av natten den 9. mai. Gjennom hele krigen talte storhertuginne Charlotte i BBCs radionsendinger til Luxembourg for å gi håp til sine landsmenn. Nasjonen var plassert under militær okkupasjon fram til august 1942, da det ble formelt annektert av Det tredje riket som en del av Gau Moselland. Luxembourgerne ble erklært som tyske borgere og 13 000 ble innkalt til militærtjeneste. 2 848 soldater fra Luxembourg døde mens de slåss i den tyske hæren. Opposisjonen i Luxembourg tok form av passiv motstand i begynnelsen, som med Spéngelskrich (bokstavelig «Pinsenes krig»), og ved å nekte å snakke tysk. Ettersom fransk var forbudt begynte en del luxembourgere å benytte gamle luxembourgske ord og uttrykk, noe som førte til en renessanse for det gamle morsmålet.
Andre tyske grep innbefattet forvisning, tvangsarbeid, tvungen verneplikt og internering, deportasjon til konsentrasjonsleire og henrettelser. Det siste ble gjennomført etter en generalstreik som varte fra 1. september til 3. september 1942 og som lammet administrasjonen, jordbruket, industrien og skolevesenet som svar på erklæring om verneplikt av den tyske administrasjonen den 30. august 1942. Opprøret ble brutalt undertrykket: 21 av de streikende ble henrettet og flere hundre ble sendt til konsentrasjonsleirene. Den daværende sivile administrator av Luxembourg, gauleiter Gustav Simon, hadde erklært at verneplikt var nødvendig for å støtte den tyske krigsinnsatsen. Streiken i Luxembourg var den ene av kun to massestreiker som ble satt i gang mot den tyske okkupasjonsmakten i Europa.
Under andre verdenskrig ble mellom 2 800 og 3 000 jøder fra Luxembourg deportert og utryddet.[11]
Luxembourg ble atter frigjort av amerikanske styrker i september 1944, skjønt de ble kortvarig tvunget til trekke seg tilbake igjen grunnet Ardenneroffensiven hvor tyske tropper tok tilbake det meste av det nordlige Luxembourg for noen få uker. Tyskerne ble endelig nedkjempet i januar 1945. Av en befolkning på rundt 293 000 før krigen mistet 5 259 luxembourgere livet under fiendtlighetene.
Luxembourg etter 1945 rediger
Etter andre verdenskrig har Luxembourg oppgitt sin tidligere nøytralitetspolitikk og ble et av de grunnleggende medlemmene av NATO (1949) og FN. Landet fikk i 1952 hovedkontoret til Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF), som var en av de tre organisasjonene som utgjorde EF de første årene, og landet er en av signatarmaktene bak Roma-traktaten som dannet EF i 1957. Luxembourg har inngått i en økonomisk myntunion med Belgia, og en tollunion med både Belgia og Nederland, den såkalte Beneluxunionen.
Luxembourg har vært et av de landene som sterkest har gått inn for Den europeiske union i tradisjonen etter politikeren Robert Schuman, som var født i Luxembourg. I 1957 var Luxembourg et av de seks grunnleggende landene i Det europeiske økonomiske fellesskapet, som senere ble Den europeiske union, og i 1999 ble landet medlem av euroområdet, med felles valuta. I Luxembourg ligger EF-domstolen[12], som er den øverste dømmende instans som tolker EU-traktaten og EU-retten under denne. Domstolen fatter domsbeslutninger og bistår nasjonale domstoler med rådgivende uttalelser i nasjonale saker som gjelder markedsrett.
Statsminister Jean-Claude Juncker fulgte denne europeiske tradisjonen. Den 10. september 2004 ble Juncker den semi-permanente presidenten av en gruppe finansministere fra de tolv euro-landene, en rolle som har gitt ham tilnavnet «herr Euro». Den foreslåtte EU-grunnloven ble vedtatt ved folkeavstemning i Luxembourg 10. juli 2005, med 56,52 prosent av stemmene[trenger referanse], etter at statsminister Juncker hadde satt sin stilling inn på å få forslaget vedtatt.
Luxembourgs statsoverhode er storhertug Henri av Luxembourg. Han inntok tronen 7. oktober 2000, da hans far, storhertug Jean, abdiserte. Henri er sin fars eldste sønn og ble utpekt som «Lieutenant Représentant» (arvelig storhertug) den 4. mars 1998. Jean etterfulgte sin mor, storhertuginne Charlotte, i 1964.
Luxembourgs økonomi er en av verdens største, målt i BNP pr innbygger. Landet har ca. 480 000 innbyggere og en arbeidsstyrke på ca. 315 000 personer, hvorav ca. 120 000 pendler inn til landet.[trenger referanse] Næringslivet er dominert av stålindustrien, som sysselsetter 4 % av landets arbeidsstyrke, og 22 % av industriarbeiderne, og som svarer for 29 % av landets eksport. Landet har 155 banker, som sysselsetter 7,3 % av arbeidsstyrken. Bankenes omsetning utgjør 15 % av BNP, og landet har karakter av å være et skatteparadis som tiltrekker seg investorer.
Referanser rediger
- ^ Premières manifestations artistiques Arkivert 27. august 2005 hos Wayback Machine.
- ^ Catholic Encyclopedia: Luxembourg
- ^ Gibraltar of the North
- ^ Forêts betyr bokstavelig skogen eller trærne
- ^ Rondo Cameron: A Concise Economic History of the World, Oxford University Press 1997, side 231–232.
- ^ Norwich Duff: Luxembourg and Trier (Treves) Arkivert 26. september 2010 hos Wayback Machine.
- ^ Luxembourger Americans
- ^ Luxembourg in a nutshell Arkivert 30. desember 2006 hos Wayback Machine. hjemmeside.
- ^ Referanse Arkivert 14. november 2007 hos Wayback Machine. "Economic and Social Portrait of Luxembourg.
- ^ Offisiell hjemmeside Arkivert 14. november 2007 hos Wayback Machine. "Economic and Social Portrait of Luxembourg".
- ^ Norman Davies, Europe, A History, Pimlico 1997, side 1328.
- ^ Selv om De europeiske fellesskap (EF) nå heter Den europeiske union (EU), har domstolen beholdt betegnelsen EF-domstolen fordi det bare er i markedsretten og noen andre rettsområder knyttet til den opprinnelige EF-traktaten at domstolen har domsmyndighet. Den kan ikke dømme i forhold som for eksempel gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikken, som inngår i EU-traktaten.
Litteratur rediger
- Arblaster, Paul. A history of the Low Countries. Palgrave Macmillan, 2006 ISBN 978-1-4039-4827-4
- Calmes, Christian. The making of a nation: From 1815 to the present day. Imprimerie Saint-Paul, 1989 (Contemporary history of luxembourg ; XIV)
- Reid, Andrew. Luxembourg: The Clog-Shaped Duchy: A Chronological History of Luxembourg from the Celts to the Present Day. AuthorHouse UK DS, 2005 ISBN 978-1-4259-0189-9
Eksterne lenker rediger
- (en) History of Luxembourg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Luxembourg emigration in the 19th century – gir grunner til hvorfor folk utvandret fra Luxembourg på 1800-tallet.
- History of Luxembourg: Primary Documents – historiske dokumenter knyttet til Luxembourgs historie
- History of Luxembourg – Luxembourgs historie fra år 53 f.Kr. og til i dag.
- Historical Map of Luxembourg 1789 – historisk kart over Luxembourg 1789
- National Museum of Military History – nasjonalmuseum for militærhistorie
