Louise d’Épinay
Louise Florence Pétronille Lalive, marquise d’Épinay (1726–1783) var en fransk forfatter og salonnière.
| Louise d’Épinay | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 11. mars 1726[1][2][3][4] Valenciennes | ||
| Død | 15. apr. 1783[1][5] (57 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, salongvertinne, selvbiograf, skribent[6] | ||
| Ektefelle | Denis Joseph Lalive d'Épinay | ||
| Partner(e) | Louis Dupin de Francueil | ||
| Barn | Louis Joseph de Lalive d'Épinay Jean-Claude Leblanc de Beaulieu | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Morsmål | Fransk | ||
| Språk | Fransk[7] | ||
| Sjanger | Memoar | ||
d’Épinay er best kjent for sine forhold til forfatterne Rousseau og Grimm, og for bekjentskaper med betydelige franske litterater, som Diderot, d’Alembert, d’Holbach, Voltaire og mange andre.
Liv og virke rediger
Louise d’Épinay giftet seg med slektningen Denis Joseph de La Live d'Épinay (1724–1782) i 1745. De fikk to barn sammen, men ekteskapet skal ha vært ulykkelig. Da den notorisk utro mannen i tillegg levde et utsvevende og ødselt liv, tok hun i 1749 ut separasjon i form av «deling av eiendom» (séparation de biens) – en fysisk separasjon (séparation des corps) ville vært en stor skandale. Hun bosatte seg i Château La Chevrette i Deuil-la-Barre, ca 13 km nord for Paris sentrum, og mottok der en rekke distingverte besøkende, blant andre Jean-François Marmontel, Charles de Secondat, Baron de Montesquieu, Jean-François de Saint-Lambert, Abbé Galiani, Guillaume Thomas François Raynal.
Snart innledet d’Épinay et langvarig forhold med den gifte forfatteren Charles Louis Claude Dupin (1716–1780), som hun fikk to barn med. Dupin var oldefar til forfatteren Aurora Dupin, mer kjent under pseudonymet George Sand. I 1751 ble d’Épinay kjent med Jean-Jacques Rousseau, og det utviklet seg etterhvert kompliserte kjærlighetsforhold rundt henne, der også Jean-François de Saint-Lambert og Friedrich Melchior Grimm var involvert inntil Grimm trakk det lengste strået.
Forholdet til Grimm ble et vendepunkt ved at hun nå ble i stand til å unnslippe det noe kompromitterende livet hun førte i La Chevrette. I 1757–1759 foretok hun en lang reise til Genève, hovedsakelig som gjest hos Voltaire. Resten av livet tilbrakte hun stort sett i et lite hus nær La Chevrette i selskap av Grimm og en rekke gjestende litterater.
Forfatterskap rediger
Som forfatter konsentrerte madame d’Épinay seg om brev- og dagboksjangrene, og er dermed representativ for den oppblomstrende kvinnelitteraturen på 1700-tallet, med sin forkjærlighet for mindre, intime former. Verkene hennes er verdifulle som dokumentasjon av periodens historie og kulturelle skikker, men de utmerker seg like mye gjennom sin briljante stil og politiske vidsyn.
Fra Louise d’Épinay var rundt 30 år skrev hun på en pseudo-selvbiografi som inneholder selvbiografisk materiale og genuine brev fra hennes omfattende korrespondanse med mange av Europas notabiliteter, blant dem flere monarker. Grimm arvet manuskriptet etter d’Épinays død, og utgivelsene som fulgte fikk en broket historie med forvrengte versjoner, endrede personnavn og annet.[8] Den eneste originaltro utgaven er George Roth (red.): Les Pseudo-mémoires de Madame d'Épinay, 3 bind, 1951.
Av andre verk kan nevnes Conversations d'Émilie (1774), en dialog som oppsummerer utdannelsen til barnebarnet Émilie de Belsunce. d’Épinays biograf, Francis Steegmuller, kaller dette «et intelligent og sjarmerende verk» som viser d’Épinay som en «frigjort kvinne i den moderne betydning» av ordet.
Brevene i Correspondance de l'abbé Galiani (1818) er utgitt av Georges Dulac og Daniel Maggetti (red.) i Ferdinando Galiani, Louise d’Épinay: Correspondance (1769–1782), 5 bind. (Paris, 1992–1997). d’Épinays originalmanuskript danner deler av grunnlaget til Francis Steegmullers fellesbiografi over d’Épinay og Galiani, A Woman, A Man and Two Kingdoms: The story of Madame d'Épinay and the abbé Galiani (New York) 1991.
To anonyme verk, Lettres à mon fils (Genève, 1758) og Mes moments heureux (Genève, 1759), er også av madame d'Épinay.
Verk i utvalg rediger
- 1774 Les Conversations d’Émilie
- 1818 Correspondance de l’abbé Galiani
Referanser rediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Louise-Florence-Petronille Tardieu d'Esclavelles, dame de la Live d'Epinay, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Louise-Florence-Petronille-Tardieu-dEsclavelles-dame-de-La-Live-dEpinay, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Sveitsisk historisk leksikon, oppført som Louise Lalive d' Epinay, HDS ID 041451, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Louise Florence Pétronille Épinay, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id epinay-louise-florence-petronille, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ FemBio-Datenbank, oppført som Louise d' Epinay, FemBio-ID 8932, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library
- ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb121076379; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 121076379.
- ^ Se Cécile Cavillac: «Audaces et inhibitions d'une romancière au XVIIIe siècle : le cas de madame d'Épinay», Revue d'histoire littéraire de la France 1004.4 (2004).
Litteratur rediger
- Annette Mohr: Madame d’Epinays Konzeption der Mädchenerziehung im Umfeld von frauenspezifischen Erziehungstraktaten des 18. Jahrhunderts in Frankreich (SOFIE. Saarländische Schriftenreihe zur Frauenforschung; bind. 7). Röhrig Verlag, St. Ingbert 1997, ISBN 3-86110-144-0.
Eksterne lenker rediger
- (en) Louise d’Épinay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
(en) 1911 Encyclopædia Britannica/Épinay, Louise Florence Pétronille Tardieu d'Esclavelles d' – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden |