Looe (kornisk Logh) er en kystby i Cornwall, England. Den består av to deler, East Looe og West Looe, som ligger på hver sin side av elven Looe. Den er forbundet med en viktoriansk bro med syv buer.

Looe
LandStorbritannias flagg Storbritannia
Konst. landEnglands flagg England
DistriktCaradon
Admin. grevskapCornwall
Seremon. grevskapCornwall
StatusBy (town)
PostnummerPL13
Befolkning5 280 (2001)
Kart
Looe
50°21′13″N 4°27′14″V

I West Looe, på kornisk kalt Porthbyghan, finner man en kirke viet til St. Nikolas, antagelig fra 1300-tallet. I East Looe står en gammel laugshall og en kirke fra det 13. århundre, viet til jomfru Maria. Før reformloven i 1832 hadde bydelene to representanter hver i parlamentet, til tross for at de hadde svært få innbyggere. De var dermed blant de verste eksemplene på «råtne valgkretser». Noen hundre meter utenfor byen ligger Looe Island, en liten øy med ruiner etter et kloster fra middelalderen. Byen er kjent for en apepark i nærheten, og for haifiske.

Jernbanestasjonen er endestasjon for en sidelinje fra Liskeard.

Historie rediger

Forhistorie og opprettelse rediger

Arkeologiske bevis, slik som det såkalte Giant's Hedge og steinsirkelen ved Bin Down (fra kornisk Bin Dun, i betydning bygdeborg) på en høyde over East Looe, indikerer at området rundt Looe var bebodd så tidlig som 1000 f.Kr.

1000-tallet ble godset Pendrym, som omfattet det meste av dagens East Looe, ble holdt av Vilhelm Erobreren som del av hans egen eiendom og ble administrert av familien Bodgrugan (Bodrigan). Landet på motsatt side av elven tilhørte godset Portella (eller Portallant) og Portbyhan (stavet ulikt som Portbyan, Porthbyghan, Porthpyghan og lignende).

Shutta, på den bratte bakken opp høyden over East Looe, er kjent for å ha vært bebygd på 1100-tallet. En gang mellom 1154 og 1189 ble et charter gitt av Henrik II til adelsmannen Henry Bodrugan for byen East Looe. West Looe var gitt statusen som fri borough en tid etter dette (den første kjente historiske omtalen av byen er datert fra 1327) og på 1230-tallet fikk East Looe gitt retten til holde et ukentlig marked og ytterligere et marked på mikkelsmess.

Tidlige kirker rediger

En tid før 1144 begynte en klosterorden å benytte Looe Island, 1,5 km fra fastlandet, og bygde et kapell der. Munkene kan ha opprettet et primitivt fyrtårn. Et annet kapell ble reist på motsatt side av øya, rett mot West Looe. Imidlertid er begge kapellene i dag i ruiner.

Sognekirken i East Looe var St Martin-by-Looe (kornisk: Penndrumm), men det var også et kapell øst for byen. Kirken St. Mary i East Looe ble opprett i 1259 av Walter Bronscombe, biskop av Exeter. Den havnet senere i forfall og ble ombygd, påbegynt i 1805, men det opprinnelige tårnet står fortsatt. Ved midten av dens kirkeskip sto kapellet til den hellige Anna, dedikert i 1436. Dedikasjonen ble tilskrevet til byen av doktor Oliver og har siden blitt adoptert og erstattet den til sankt Anna.[1]

Sognekirken i West Looe ble opprinnelig reist ved Talland (et sogn mellom Looe og Polperro), men det var en annekskirke i byen. En kirke i West Looe dedikert den hellige Nikolas var reist før 1330 da den ble utsmykket og utvidet. Etter en tid som laugshall og skolebygningen, fikk den atter sin opprinnelige funksjon etter å ha blitt omfattende restaurert i årene 1852, 1862 og 1915.[1]

Utvikling, handel og politikk rediger

 
Utsyn mot Looe fra en båt i nærheten av Looe Island

En tidlig bro av tømmer over elven Looe eksisterte før 1411, men etter brann ble den erstattet av stein, fullført i 1436 og hadde et kapell dedikert den hellige Anna på midten. Dagens bro, en viktoriansk bro med syv buer, ble åpnet i 1853. På midten av 1400-tallet hadde Looe blitt en betydelig havn, en av de største i Cornwall, som eksporterte lokal tinn, arsenikk og granitt. I tillegg var det også en blomstrende fiske- og båtbyggeindustri. I beleiringen av Calais i 1347 skaffet byen rundt tyve skip.

Looe fikk en oppblomstring ved å være en travel havn og ligge nær en av hovedvegene fra London til Penzance på Englands sørspiss. I tillegg hadde tekstilindustrien blitt en viktig del av byens økonomi. Handel og transport til og fra Newfoundland bidro også til byens framgang. Den gamle laughallen, Old Guildhall, i East Looe er antatt å være fra rundt 1500.

mellom tiden på 1500-tallet da East Looe og West Looe ble slått sammen, henholdsvis 1571 og 1553, og den store loven om reformer av 1832, ble West Looe og East Looe kjent og beryktet som eksempler på råtne valgkretser. Begge sendte to parlamentsmedlemmer til Underhuset til tross for deres beskjedne befolkning. Eksempelvis holdt admiral sir Charles Wager, sønn og sønn av framstående sjøfolk fra Kent, holdt den politiske parlamentsposisjonen av West Looe tidlig (1713–1715) og ved slutten (1741–1743) av hans politiske karriere. Seglet til East Looe var en gammeldags skip med en mast med en mann og en gutt på hver side og mottoet: «Si: comunetatis de Loo». Seglet til West Looe var en mann som holdt en bue i høyre hånd og en pil i venstre, og med mottoet «Por-tu-an other wys Westlo».[2]

1800-tallet rediger

 
Livbåtstasjonen i Looe
 
Skissekart over elvene Looe

På begynnelsen av 1800-tallet begynte Looes framgang å bremse opp. Krigen mot Napoléon preget landet; i 1803 opprettet byen en frivillig gruppe for å bemanne kanoner til forsvar mot angrep fra franskmennene, og blokaden i 1808 forhindret Looes fiskeflåte fra å nå sildbankene. I 1805 ble St. Mary's Chapel, bortsett fra tårnet, revet grunnet forfall, og i 1817 ble hardt ødelagt av orkaner og oversvømmelser.

Byggingen av kanalen Liskeard and Looe Union Canal som knyttet Looe til Liskeard i 1828, og utviklingen av en blomstrende koppergruver i området Caradon fra 1837 førte til Looes framgang begynte å ta seg opp igjen. Kanalen ble først benyttet til å frakte kalk fra Wales for bruk av jordbruket i Cornwall, og senere til å frakte kobber og granitt mellom omlastingsplassen for jernbanen ved Liskeard (fra hvor jernbanen nådde granittbruddet Cheesewring ved Bodmin Moor) og havnen i Looe. I 1856 ble den store kaien i East Looe bygget ut til å håndtere kravene fra skipshandelen, og i 1860, da kanalen ikke lenger var i stand til å opprettholde etterspørselen, ble en jernbane bygget for å knytte Looe til Moorswater i nærheten av Liskeard, sammen med trekkvei til kanalen, som ble benyttet mindre og mindre, og da gruvedriften ebbet ut, ble den benyttet for å frakte passasjerer i 1879.

I 1866 ble en livbåtstasjon etablert på stranden av East Looe, og i 1878 ble et nytt rådhus bygget, dagens Guildhall. På omtrent samme tid ble det gitt anbefalinger om at de to byene burde bli slått sammen under en ledelse, og til tross for en del protester ble et byråd opprettet i 1898 for å styringen av Looe.

1900-tallet rediger

Med viktorianernes mote for å feriere ved kysten ble Looe en turistby og hvor den nærliggende Talland Bay ble kalt for «Plymouths lekegrend». Denne trenden fortsatte gjennom 1900-tallet, og flere og flere hoteller og bekvemmeligheter ble bygget i byen. Looe vokste og hadde framgang, særlig innenfor fiske og båtbygging i tiden som fulgte umiddelbart etter den første og andre verdenskrig.

Looe i dag rediger

Looe har forblitt en fiskeby, og flere fiskforhandlere opererer fra kaiene i East Looe. Med sin flåte av små fiskebåter som kommer tilbake til havnen med sin daglige fangst, har Looe et godt rykte for å frambringe fersk fisk. Byen er også et senter for haifiske, og lokaliseringen av Shark Angling Club of Great Britain.[3]

Looes fremste aktivitet i dag er imidlertid turisme hvor det meste av byen er blitt hoteller, gjestehus og feriehus, sammen med en rekke puber, restauranter og butikker som selger strandutstyr, iskrem og kornisk paier. I innlandet for Looe ligger mange campingplasser foruten også et populært parkanlegg med apekatter, opprettet i sin tid av faren til gitaristen John Williams. Andre lokale attraksjoner er badestrendene, seiling, fiske og dykking, og en flott gangveg langs kysten. Flere staselige herskapshus, som Antony House, Cotehele, Mount Edgcumbe House, og Lanhydrock House, foruten også Edenprosjektet som omfatter verdens største veksthus ved St Austell kan bli besøkt av turister som kommer med bil.[4]

Utenfor de travle sommermånedene forblir byen et senter for butikker og underholdning for de lokale beboerne. Det er en tradisjon for byfolket å gå med flotte klesdrakter på nyttårsaften da gatene er fylt av festende mennesker i oppfinnsomme klesdrakter. Looe har blitt plassert på en topp-ti-liste over de beste stedene i Storbritannia for å feire nyttårsaften. Som mange andre havnebyer har Looe blitt omgjort til å fungere som en liten kargohavn. Høyere opp nord for East og West Looe er det mange moderne hus og rekreasjonsområde som kalles for The Downs.

Referanser rediger

  1. ^ a b Cornish Church Guide (1925) Truro: Blackford; s. 148-149
  2. ^ Pascoe, W. H. (1979): A Cornish Armory. Padstow, Cornwall: Lodenek Press. ISBN 0-902899-76-7. s. 133.
  3. ^ «Shark Angling Club of Great Britain». Shark Angling Club of Great Britain.
  4. ^ ICONS of England Arkivert 22. august 2011 hos Wayback Machine., Culture24

Eksterne lenker rediger

(en)   Looe hos Wikivoyage