Lokrierne
Lokrierne (gresk: Λοκροί) var en oldtidsfolk eller stamme i Hellas i antikken. Lokrierne snakket en lokisk gresk dialekt, en form for dorisk nordvestlig gresk dialekt, noe som indikerer at de var kulturelt påvirket av eller slektninger av dorerne. De var bosatt i den antikke regionen Lokris i sentrale Hellas.
Den forhistoriske bosetningen i Lokris var lelegere som ble erstattet (eller assimilert) av lokrierne da de greske stammene vandret inn sørlige Hellas. Imidlertid gjør historikeren Dionysios fra Halikarnassos intet forsøk på å skille disse folkene fra hverandre, og nevner isteden at lokrierne var det senere navnet på lelegere,[1] og på samme vis som andre antikke historikere identifiserer hellenerne (grekerne) med de folk som var der før dem i Hellas. Aristoteles og andre skribenter antok at navnet til lokrierne var avledet fra Lokros, den arkaiske kongen til lelegerne.[2] I henhold til en del tradisjoner skal Deukalion, som i henhold til gresk mytologi var hellenernes (grekernes) stamfar, ha levd i den lokriske byen Opous i østlige Lokris.
Historie og spredning rediger
Lokrierne skal etter tradisjonen ha kommet til sørlige Hellas på slutten av 1000-tallet f.Kr. fra deres egentlige hjemland i Pindos, en fjellkjede helt nord i dagens Hellas. Det skjedde på den tid da mange greske stammer forflyttet seg sørover. I historisk tid var lokrierne adskilt i to særegne stammer som skilte seg fra hverandre i skikker, vaner og sivilisasjon. Av disse ble de østlige lokrierne kalt for opuntianske og epiknemedianske, og bodde ved østkysten av Hellas, motstående av øya Euboea. De vestlige lokrierne bodde ved Korintbukta og var skilt fra de førstenevnte ved fjellet Parnassos, og hele Doris og Fokis.[3]
Det er sannsynlig at lokrierne ved et tidspunkt strakte seg hav til hav, og ble revet i filler ved innvandring av fokiere og dorere.[4] Den mest kjente kolonien til den lokiske stammen var byen Locri i Magna Graecia i sørlige Italia som ble opprettet en gang på 600-tallet f.Kr. I henhold til Strabon var den grunnlagt av østlige lokrierne fra regionen rundt Amfissa i sentrale Hellas.
På 500-tallet f.Kr. hadde lokrierne en rekke konflikter med nabostammene. Kun de østlige lokrierne er nevnt av Homer; de var eldre og mer siviliserte enn de andre. De vestlige lokrierne er ikke nevnt i historien før Peloponneskrigen på 400-tallet f.Kr., og selv da omtalt som delvis barbarisk folk.[5] Det var også den siste gangen disse ble nevnt da de led nederlag for Korint senere og de opphørte å ha en særskilt identitet på 300-tallet f.Kr. De østlige lokrierne er nevnt som å ha deltatt i slaget ved Thermopylene mellom grekere og persere, og ble angrepet av ulike stammer som herjet deres landområder, og kun noen av deres byer bevarte en egen identitet inn i 200-tallet f.Kr.
Kultur rediger
Lokrierne rundt området Thermopylene er de første som ble kalt for «hellenere» (grekere). Senere ekspanderte denne betegnelsen til å omfatte også andre greske stammer gjennom amfiktyoniske Delfi som de tilhørte og som var deres religion. Den mest kjente av deres helter var Aias lokrieren, bedre kjent som Ajax den mindre for å skille ham fra den store helten Aias eller Ajax, sønn av Telamon. Ajax den mindre var sønn av konge Oileos, konge av Lokris. Etter Akilles var han den raskeste og tapreste av de greske heltene i Trojakrigen. Etter å ha erobret Troja døde han på veg hjem da hans skip ble splintret mot klippene av sjøguden Poseidon som straff for at han hadde voldtatt Kassandra i Trojastridens siste faser.
Elementer av dyrkelsen av Ajax kan bli funnet i Euboea, Peloponnes, Epirus, Pontos ved Svartehavet, de greske øyene i Egeerhavet, på kysten av Anatolia, Kérkyra, sørlige Italia og nordlige Afrika, noe som kan være hentydning til lokriere var godt spredt i den gresktalende verden i antikken. I gresk mytologi synes de nært knyttet til fokiere og eleanere.
James M. Redfield, professor i den klassiske verden ved Universitetet i Chicago har i sin bok The Locrian Maidens: Love and Death in Greek Italy (2003) hevdet at de østlige lokriere hadde en særskilt måte å behandle kjønnsforskjellen på.[6] Selv om lokrierne knapt kan bli sett på som å ha praktisert likestilling mellom kjønnene, hadde kvinner spesielle og framstående religiøse rettigheter og posisjoner. Menn kunne bare få tilgang til disse religiøse mysteriene ved å gifte seg med dem. Lokriske kvinner ble virkemidler for å overføre status og ekteskap opprettholdt den sosiale orden til et tradisjonelt oligarki.
Referanser rediger
- ^ Dionysios fra Halikarnassos: Roman Antiquities, Bok 1, 17, online hos LacusCurtius
- ^ Aristoteles: Hes. ap.; Strabon, vii. p. 322; Skymnos, Ch. 590; Plinius den eldre, iv. 7. s. 12.
- ^ Strabon, ix. s. 425.
- ^ Niebuhr, Barthold Georg (1853): Lectures on Ancient Ethnography, bind 1, Walton and Maberly, s. 123.
- ^ Thukydid, i. 5.
- ^ Sanders, Seth (2004): «What did the Locrian maidens know about sex differences?». The University of Chicago Chronicle.