Lodur

Lodur (norrønt Lóðurr) var en obskur og dunkel gud blant æsene i norrøn mytologi. I henhold til Voluspå i Den eldre Edda inngikk han i gruppen «Odin-Høne-Lodur», men Snorre Sturlason erstattet den gruppen med «Odin-Vilje-Ve» og da er Lodur antagelig den samme som Ve. Snorre kaller de tre gudene for Bors-sønnene.

Ask og Embla på et frimerke fra Færøyene, 2003 av Anker Eli Petersen. I bakgrunnen skimtes skapergudene, blant annet Lodur.

I Voluspå har Lodur fått rollen å gi liv til de første menneskene, Ask og Embla, og til tross for viktigheten i denne skapelsesmyten blir han ellers knapt nevnt. Forskere har i ulike tider forsøkt å identifisere ham med henholdsvis Loke, Ve, Vilje og Frøy, men ingen teori har fått konsensus.

Navn og etymologi

Meningen bak navnet Lodur er ukjent. Det har blitt spekulativt knyttet til forskjellige norrøne ord som lóð, «frukt», «land», ljóðar, «folk», og laða, «å tiltrekke». De gotiske ordene liudan, «å vokse» og laudi, «forme», foruten også det tyske ordet lodern, «å flamme, blusse», har også blitt nevnt i denne sammenhengen.

Den metriske posisjonen av Lodurs navn i skaldekvadet Islendingadråpa, som er strengt komponert i versemålet drottkvætt, indikerer at navnet inneholder lydverdien /ó/ heller enn /o/. Dette er et sterkt, men ikke uomtvistelig tegn, og en del forskere har valgt å beholde lesningen Loðurr/Lodur (med /o/).

Forekomster

Voluspå

I Den eldre Edda opptrer navnet Lodur kun en gang; i Voluspå, hvor gudene gir liv de første menneskene.

17. Unz þrír kvámu ór því liði öflgir ok ástgir æsir at húsi, fundu á landi lítt megandi Ask ok Emblu ørlöglausa. 18. Önd þau né áttu, óð þau né höfðu, lá né læti né litu goða. Önd gaf Óðinn, óð gaf Hœnir, lá gaf Lóðurr ok litu góða.

17. Inntil tre kom fra æsers flokk, kraftfulle kjærlige, til huset; fant på land lite maktende Ask og Embla, uten skjebne. 18. Ånd hadde de ikke, eide ikke sinn, verken blod eller livskraft eller likhet med guder; ånd ga Odin, sinn ga Høne, blod ga Lodur og likhet med guder.

Odin, Høne og Lodur skaper de første menneskene Ask og Embla. Tegning av Lorenz Frølich.

Den nøyaktige meningen av disse strofene og deres kontekst i Voluspå er omdiskutert. Den mest relevante for den nåværende diskusjon er at Lodurs gaver av blod og likhet med guder (lá ok litu góða). Ordet lá er dunkelt og oversettelser som «kjøttets slør» og «blod» er kun to av flere muligheter som har blitt foreslått. Frasen «litu góða» er noe mindre vanskelig er blitt tradisjonelt tolket som «gode farger», «god form» og selv «godt utseende».

Den svenske forskeren Viktor Rydberg foreslo på 1800-tallet å lese «litu goða» i betydningen «gudenes form», og linjen som en indikasjon på at gudene skapte menneskelige vesener i deres eget bilde. Mens manuskriptene ikke skiller mellom fonemene /o/ og /ó/ har de fleste andre forskere foretrukket lesningen med /ó/ grunnet årsaker i verseformen. Den metriske strukturen av Voluspås’ fornyrdislag er imidlertid ikke særlig streng, og i 1983 ble Rydbergs på nytt fremmet av den norske forskeren Gro Steinsland, sådan som det er vist i oversettelsen over.

Andre forekomster

Med unntak fra strofen i Voluspå opptrer Lodurs navn kun to ganger i de norrøne kildene. Navnet er funnet i skaldekvadet Håleygjatal (Háleygjatal) av den norske skalden Øyvind Skaldespiller, og Islendingadråpa (Íslendingadrápa), muligens diktet av den ellers ukjente Haukr Valdísarson. Her blir frasen «Lodurs venn» brukt som en kjenning for Odin. Dette synes å være i overensstemmelse med Lodurs rolle i Voluspå.

I Snorre Sturlasons Gylvaginning i Den yngre Edda er med all tydelighet fraværende. Her er skapelsen av menneskene tilskrevet sønnene til Bor som Snorre andre steder navngir som Odin, Vilje og Ve.

Normalisert tekst fra R-manuskriptet	Erik Eggens oversettelse
Þá er þeir Bors synir gengu með sævarströndu, fundu þeir tré tvau, ok tóku upp tréin ok sköpuðu af menn. Gaf hinn fyrsti [ö]nd ok líf, annarr vit ok hrœring, þriði ásjónu, málit ok heyrn ok sjón; gáfu þeim klæði [ok] nöfn. Hét karlmaðrinn Askr en konan Embla, ok ólusk þaðan af mannkindin, þeim er bygðin var gefin undir Miðgarði.	Då Bors-sønene gjekk langsetter havstranda, fann dei to trestomnar; dei tok dei opp og laga menneske av dei. Den fyrste gav andedrag og liv, den andre vit og rørsle, den tredje andlet, mål, høyrsle og syn. Så gav dei klede og namn; mannen heitte Ask, og kvinna Embla. Og frå dei kom manneætta som fekk bu innanfor Midgard.

Snorre siterer ofte Voluspå i sitt verk, men i dette tilfellet gjør han det ikke. Vi kan ikke vite om han kjente strofene over eller om han arbeidet i henhold til helt andre kilder.

Nordendorf fibula

En annen kilde som stundom blir ført inn i diskusjonen er Nordendorf fibula. Denne gjenstanden som er datert til rundt år 600 e.Kr. inneholder runeinskripsjonen:

logaþorewodanwigiþonar

Dette blir vanligvis tolket som Logaþore Wodan Wigiþonar hvor Woden er Odin og Wigiþonar er antagelig Tor. Det ville være naturlig for logaþore å være navnet på en tredje gud, men det er ingen opplagt identifikasjon med norrøn mytologi slik vi kjenner det. Både Lodur og Loke har blitt foreslått, men den etymologiske begrunnelsen er spinkel, og en bestemt konklusjon er umulig å trekke.

Teorier

Ettersom Den yngre Edda nevner sønnene til Bor i den samme konteksten som Voluspå nevner Høne (Hœnir) og Lodur (Lóðurr), har en del forskere grunnet at Lodur kan være et annet navn for enten Vilje (Vili) eller Ve (Vé). Viktor Rydberg var en som tidlig fremmet denne teorien, men den har senere fått liten oppmerksomhet.

En mer populær teori, som er foreslått av forskeren Ursula Dronke, sier at Lodur er «et tredje navn for Loke/Lopt» (Loki/Loptr). Hovedargumentet for dette er at gudene Odin, Høne og Loke opptrer som en trio i Haustlong (Haustlöng), som Snorre refererer til Skaldskaparmål med Tjodolv den kvinværske oppgitt som forfatter. Den samme trioen finnes også i prosaprologen i Reginsmål (Reginsmál). Odin-kjenningen «Lodurs venn» opptrer ytterligere som en parallell til kjenningen «Lopts venn», og Loke er tilsvarende referert til som «Hønes venn» i Haustlong, noe som styrker denne trio-forbindelsen. Mens mange forskere godtar denne identifikasjonen, er den ikke allment akseptert. Et argument imot den er at Loke opptrer som en ondskapsfull fyr rett etterpå i Voluspå, noe som synes å være i konflikt med det poetiske bildet av Lodur som en «kraftfull og kjærlig» figur.

En identifikasjon med Frøy har også blitt foreslått. Denne teorien framhever muligheten av en lesning av fruktbarhet i Lodurs navn, men har ellers ingen direkte bevis som støtter teorien.

Gro Steinsland kommer innom en annen teori som forvansker det hele. Ved å gå til grunnteksten i Voluspå skimtes tre jotunkvinner som kan ha vært deltagere til skapelsesmyten. Tallet tre har feminin form i de to kildene, strofe 17 som er i både Codex Regius og i Haugsbok, de to ulike kildeskriftene til Voluspå. De tre som omtales i Hauksboks versjon av strofe 17 omtales som «tre tussemøyer», det vil si jotunkvinner.

Litteratur

• Ásgeir Blöndal Magnússon (1989): Íslensk orðsifjabók. Reykjavík: Orðabók Háskólans.
• Bugge, Sophus (1867): Norræn fornkvæði. Christiania: Malling. Tilgjengelig online at http://etext.old.no/Bugge/. Særlig Völuspá.
• Bæksted, Anders (1986): Goð og hetjur í heiðnum sið, Eysteinn Þorvaldsson translated to Icelandic. Reykjavík: Örn og Örlygur. Sidene 74 og 184.
• Dronke, Ursula (1997): The Poetic Edda : Volume II : Mythological Poems. Oxford: Clarendon Press. I særdeleshet sidene 18 og 124-125.
• Edda, «Den eldre Edda» og «Den yngre Edda», Oslo 2002. ISBN 82-521-5961-3
• Eysteinn Björnsson (2001): Lexicon of Kennings : The Domain of Battle.
• Eysteinn Björnsson (red.): Snorra-Edda: Formáli & Gylfaginning : Textar fjögurra meginhandrita. 2005.
• Eysteinn Björnsson (red.): Völuspá. Denne redaktøren foretrekker lesningen litu goða.
• Finnur Jónsson (1913): Goðafræði Norðmanna og Íslendinga eftir heimildum. Reykjavík: Hið íslenska bókmentafjelag.
• Finnur Jónsson (1931): Lexicon Poeticum. København: S. L. Møllers Bogtrykkeri.
• Jón Helgason (1971): Eddadigte : Völuspá Hávamál, 2. ændrede udg. København: Munksgaard.
• Rydberg, Viktor (1886–1889): Undersökningar i germanisk mythologi. Stockholm: Bonnier.
• Sigurður Nordal (1952): Völuspá. Reykjavík: Helgafell.
• Steinsland, Gro & Sørensen, Preben Meulengracht (1999): Volusoå. Oslo. ISBN 82-530-2136-4
• Steinsland, Gro (2005): Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn. Oslo. ISBN 82-530-2607-2
• Steinsland, Gro (1983): «Antropogonimyten i Völuspá. En tekst- og tradisjonskritisk analyse» i Arkiv för nordisk filologi, 1983, ss. 80 – 107. Lund.