Little Norway
Little Norway, Lille Norge, egentlig Flyvåpnenes Treningsleir (FTL), ble opprettet i Canada under den andre verdenskrig av den norske regjeringen i eksil. Treningsleiren var felles for den norske hærens flyvåpen og den norske marinens flyvåpen. Opprinnelig var planen å sette utdannede norske styrker inn i kampene i Nord-Norge. Et forsøk på å opprette en flygerskole på Alapmoen[1] og i Finland ble oppgitt. Planer om opprettelse av en skole i Frankrike ble skrinlagt da landet kapitulerte. Til slutt åpnet det seg en mulighet for å få startet en skole i Canada.
Flymateriellet som ble benyttet var bestilt i USA vinteren og våren 1940. Etter hvert som flyene var leveringsklare, ble de sendt til Toronto. Selv om skolen ikke ble offisielt åpnet før i november, pågikk det flygetrening og rekruttskolevirksomhet allerede fra august–september. Det var ikke bare luftpersonell som fikk sin utdanning ved Little Norway, det ble også utdannet både motor- og skrogmekanikere. Totalt i løpet av krigen ble over 3000 norske flysoldater av alle kategorier (flygere, navigatører, mekanikere m.m.) utdannet i Little Norway.
Bakgrunn rediger
Da kampene i Sør-Norge opphørte, fikk kaptein Bjarne Øen, som fungerte som sjef for Hærens flyvåpen, en tredelt ordre av general Ruge:
- bring utdannet flypersonell til Storbritannia,
- få britene til å hjelpe til med fly for å opprette norske skvadroner med dette personellet, og
- sett disse skvadronene inn i kampene i Nord-Norge.
En uke senere reiste Øen med en fiskeskøyte til Lerwick på Shetland med 16 mann. Et forsøk noen dager tidligere hadde endt med at de måtte snu etter å ha blitt angrepet av tyske fly. Noen dager senere reiste en polsk troppetransport mot Skottland med 19 mann. Båten ble senket og en norsk flyger og flere britiske soldater omkom. De overlevende reiste senere med et annet polsk fartøy, og etter ankomst i Glasgow meldte de seg for Øen. Så, den 7. juni 1940, reiste HMS «Devonshire» med konge, kronprins, regjering og 24 mann fra flyvåpnene til Storbritannia.
I tillegg til disse mannskapene, hadde en rekke andre flygere kommet til Storbritannia på egen hånd. Blant annet hadde flygere fra Marinens flyvåpen fløyet Heinkel-flyene over Nordsjøen.
Johan Koren Christie, Wsevolod Walentinowitch Bulukin, Gunnar Halle og Olav Bakke Stene var blant de første som kom til Toronto og de ledet oppbyggingen av Little Norway. Ole Reistad tok over ledelsen i april 1941.[2]
Siden ankomsten til London, hadde Øen deltatt i samtaler med Air Ministry om hvordan man best skulle utnytte mannskapene som etterhvert strømmet til.
Ved siden av samtaler om hvor og hvordan norsk flypersonell skulle settes inn, var det også diskusjoner om utdanning og opplæring av ytterligere personell. Øen var i Frankrike i juni og hadde samtaler om oppretting av en flyskole der, men Frankrike kapitulerte like etter. Samtidig var Ole Reistad i Finland for om mulig å opprette en treningsleir der. Finnene var takknemlige for det arbeidet Reistad og Norsk Aero Klubb hadde gjort for opplæring av finske flygere under vinterkrigen, men Reistad fornemte en stigende tyskvennlig innstilling, og planene om trening av nordmenn i Finland ble lagt vekk.
Samtidig var en kommisjon bestående av kaptein Birger F. Motzfeldt og orlogskaptein Kristian Østby, i USA og forhandlet om kontrakter på flymateriell.[3] Da Motzfeldt meldte seg for Øen i London, hadde han med seg kontrakter på 36 Douglas bombefly, 36 Curtiss jagerfly, 24 Northrop sjøfly og 110 Wright Cyclone-motorer. På vei tilbake til USA, dit han var blitt beordret som assisterende militærattaché, skrev han et PM om hvordan dette materiellet best skulle utnyttes. På et møte med generalkonsulen i Canada, Daniel Steen, ble dette dokumentet lagt frem. Steen tok snarest kontakt med canadiske myndigheter, som i juli stilte Toronto Island Airport sentralt i Toronto til disposisjon. Den norske regjeringen i London kunne så i juli 1940 undertegne en avtale med Canada om å få opprette treningsleiren for å utdanne norske flyvere og bakkemannskaper. I august kom major Øen til Toronto, sammen med om lag 130 flygere og annet luftpersonell, på to kystfartøyer fra Bergenske Dampskibsselskap, DS «Iris» og DS «Lyra».
Leiren i Toronto rediger
.jpg)
Flyplassen Island Airport, som fortsatt er i bruk, ligger på øya Centre Island sør for Torontos havnelinje. På øya lå et gammelt, ubrukt sykehjem for barn, Lakeside Home, som allerede i september ble tatt i bruk som rekruttskole under ledelse av kaptein Chr. Fr. Jean-Hansen. På øya ble det også bygd en hangar i tilknytning til flyplassen, men FTL hadde også kontrakt på fastlandet, der det ble bygd brakker og undervisningslokaler. Videre ble det leid kontorlokaler inne i byen.
10. november 1940 ble leiren offisielt åpnet av generalmajor Steffens.
I januar 1941 overtok Ole Reistad kommandoen over treningsleiren. Bjarne Øen, som til da hadde hatt kommandoen, var beordret tilbake til London.
5. april 1943 ble leiren i Toronto solgt til Royal Canadian Air Force (RCAF), og omdøpt til Lakeside Camp.
Flytting til Muskoka rediger
På grunn av utvidelse av virksomheten ble i mai 1942 et nytt treningssenter opprettet ved Muskoka Airport, 11 mil nord for Toronto og deler av treningsleiren ble overført dit. Høsten 1944 ble utdanningen av flyvere overført til Storbritannia, til Norwegian Training Base (N.T.B.) på flystasjonen Winkleigh i Devon. Leiren i Muskoka ble solgt til en privatperson i august 1945.
Vesle Skaugum rediger
Sent på våren 1941 ble det for innsamlede penger kjøpt en rekreasjonsleir som også ble brukt som rekruttskole. Vesle Skaugum lå på en landstripe, eller eid, mellom Dotty Lake og Oxbow Lake, om lag 25 norske mil nord for Toronto. Da leiren i Toronto ble lagt ned, ble også radio/telegrafiskolen der flyttet hit.
Da krigen var over, ble Vesle Skaugum solgt til Kiwanis Club i Toronto, som brukte plassen til leirsted for barn og ungdom i flere år.
Flytreningen rediger
FTL fulgte den britiske Commonwealth Air Training Plan. Dette innebar at man først gjennomførte en rekruttskole, deretter Initial Training School (ITS). Her gikk man gjennom et pensum som besto av flyfag som blant annet matematikk, grunnleggende navigasjon, bevæpning, morse og meteorologi. Så gjennomgikk man grunnleggende flytrening, Elementary Flying Training School (EFTS). Alt dette foregikk ved Little Norway. Så ble man sendt til en canadisk skole for gjennomføring av Service Flying Training School (SFTS). Medicine Hat i Alberta og Moose Jaw i Saskatchewan var slike skoler. Hvilken skole man ble sendt til, var avhengig av om man skulle bli opplært på en- eller tomotors fly.
Også Royal Air Force sendte elever til videregående opplæring i Canada, da deres egne flyskoler i Storbritannia hadde sprengt kapasitet. Derfor, da Hærens første flygerkull i Little Norway i april 1941 sendte sine videregående elever til No 32 SFTS i Moose Jaw, var det 11 britiske elever der, i tillegg til de 19 norske. Likevel ble Svein Heglund og Martin Gran de to beste elevene.
Før Little Norway var offisielt åpnet, hadde man begynt flytrening ved hjelp av Toronto Flying Club (TFC), en privat flyskole og flyklubb som lå like øst for der Downsview Airport nå ligger. Den første puljen som hadde ankommet Little Norway, var stort sett flygere som hadde fullført flyskole i Norge før krigen. For å opprettholde deres ferdigheter, ble de sendt til TFC. Noen nye elever gjennomførte elementær flytrening ved flyklubben, før man 21. september 1940 kom i gang med egne kurs med egne fly på Island Airport.
Sommeren 1941 ble EFTS med 11 Fairchild fly i en tre måneders periode flyttet til Emsdale, en nødflyplass 200 km nord for Toronto, før den ble flyttet tilbake til Island Airport senere på høsten 1941.[4]
Når flyeleven hadde bestått ved SFTS, ble han tildelt vingen. Totalt fikk 21 kull opplæring i Little Norway, og den siste vingutdelingen i Canada var 29. mars 1945.
Oppretting av skvadroner rediger
Hensikten med treningsleiren hadde hele tiden vært å opplære mannskaper til norske enheter. På dette tidspunktet var ikke betegnelsen skvadron tatt i bruk av de norske flyvåpnene, man brukte fortsatt betegnelsen ving. Derfor, da det i april 1941 var klart til å sende over det første kullet ferdigutdannete marineflygere til Island, var det under betegnelsen 1. Northrop-ving. MS Fjordheim seilte til Reykjavik med 18 Northrop-fly i kasser, flygere og teknisk personell i slutten av april. I mellomtiden var det blitt klart at navnet på enheten ville bli 330 (Norwegian) Squadron.
I slutten av juni var det første jagerflygerkullet ferdig på SFTS, og 1. Jageving, eller 331 (Norwegian) Squadron, var dermed klar til opprettelse. Få dager seinere seilte 124 bakkemannskaper, mekanikere og flygere, fordelt på tre transporter, til Storbritannia. Seinere på året, i november, sto mannskapene i 2. Jageving, eller 332 (Norwegian) Squadron, klare for avreise til Storbritannia.
I tillegg forelå det planer om en skvadron med Hudson-fly, og både sommeren 1942[5] og høsten 1944[6] planer om en tredje jagerskvadron.
Flyulykker ved Little Norway rediger
Det inntraff flere ulykker med tap av elever og instruktører i tilknytning til flytreningen.
I juni 1941 omkom to mann da Northrop-flyet deres kolliderte med fergen «Sam McBride» i havneløpet i Toronto, og dette førte til mye mediaoppmerksomhet. Avisen Toronto Star skrev at det snart var «et tidsspørsmål før et av de norske flyene styrter inne i selve byen».[7] Dette, sammen med at det var upraktisk å ha både elementær- og videregående opplæring på samme sted som det pågikk sivilflyging, førte til at man 1. januar 1942 tegnet kontrakt om bygging av en ny leir i Muskoka, som ble åpnet i mai. Dit ble elementæropplæringen flyttet, mens den videregående opplæringen fortsatte på Island Airport.
Den første dødsulykken ved Muskoka i august 1944 var også den siste for FTL i Canada. En Fairchild med to mann ombord mistet vingen og styrtet i bakken. Ikke lenge etter styrtet en annen Fairchild av samme årsak, men den gangen unnslapp begge ombord ved hjelp av fallskjerm. Fairchildene ble midlertidig satt på bakken, men etter at årsaken til ulykkene var fastlagt og utbedret ble flyene tatt i bruk igjen.
I alt omkom eller forsvant 23 personer ved Flyvåpnenes Treningsleir, i tillegg til syv som døde av sykdom, i andre ulykker eller ved drukning.[8]
Flytyper i bruk ved Little Norway rediger
Hæren rediger
- Fairchild M-62/ PT-19 og PT-26 Cornell.
- Douglas 8A-5. 36 fly mottatt fra november 1940 til februar 1941, 10 fløyet inn, resten levert i kasser. 18 solgt til Peru august 1941, men ble beslagt av USA. Resten solgt mai 1943 til USAAF, som overlot dem til Peru under Lend-lease-avtale.
- Curtiss Hawk 75-A8. 36 fly mottatt fra desember 1940 til februar 1941, men ikke alle ble montert. 18 solgt til USAAF første halvår 1942. Resten solgt USAAF våren 1943.
- Waco SRE. Ett fly innkjøpt i 1940, brukt hovedsakelig til trening av radiooperatører.
- Interstate Cadet. To fly ble gitt som gave til FTL av blant andre Thor Solberg. Flyene ble brukt til blant annet kommunikasjonsflyging mellom Toronto, Muskoka og Vesle Skaugum.
Marinen rediger
- Noorduyn Norseman. Ett Norseman-fly ble innleid på Island Airport, og var i bruk en kort tid.
- Stinson SR-9 Reliant. I alt var det syv Reliant-fly i Toronto, både innleide og innkjøpte.
- Northrop N-3PB. Av de 24 flyene som ble bestilt av Marinens flyvåpen, ble seks levert til FTL, mens de øvrige 18 ble sendt rett til skvadronen på Island. Tre fly gikk tapt i Canada, og etterhvert ble de tre gjenværende sendt til Island.
Øvrige rediger
I tillegg kommer flytyper som var i bruk ved Toronto Flying Club, dit de første kullene ble sendt før flyvåpnenes egne fly var på plass i Little Norway:
- treningsflyene Fleet Fawn, og de Havilland Gipsy Moth og Tiger Moth.
Gaveflyene rediger
Gjennom innsamlinger, og ved hjelp av gavmilde nordmenn, fikk FTL midler til et stort antall fly. De to ovennevnte Interstate-flyene var en gave fra Thor Solberg. 30 av Fairchild-flyene var innkjøpt som resultat av innsamlinger. Et nytt Fairchild-fly kostet om lag 12 000 dollar fra fabrikken.
Kvinnekorpset rediger
Etter modell fra britenes Women's Auxiliary Air Force (WAAF), og etter opprettelsen av Hærens kvinnekorps i 1942, opprettet man i september 1943 Flyvåpnenes Kvinnekorps. Tre kurs ble gjennomført ved Muskoka, der kvinnene ble utdannet til blant annet kontorassistenter, fotografer og teleprinteroperatører.
.jpg)
Lokaliteter, Little Norway rediger
| Toronto | 43°38′02″N 79°23′53″V |
| Muskoka | 44°58′27″N 79°18′21″V |
| Vesle Skaugum | 45°26′58″N 78°58′29″V |
Liste over leirkommandanter rediger
Toronto rediger
- Odd Bull. November-desember 1940
- Ottar Birting Engvik. Desember 1940-september 1941
- Fredrik Lie Vogt. September 1941-februar 1942
- Christian Fr. Jean-Hansen. Februar 1942-september 1942
- Odd Bull. September 1942-april 1943
Muskoka rediger
- Hans Grøn Lund. Mai 1942-april 1943
- Erling Opsahl og Alf Røed. April 1943-september 1943
- Alf Røed. September 1943-januar 1944
- Roald Juel Thommessen. Januar 1944-mars 1945
- Ludvig Brannvoll. Mars 1945-august 1945
Ettermæle rediger
Toronto rediger
Det eneste som i dag står igjen etter Little Norway i Toronto er flaggstangen. Det er anlagt en park kalt Little Norway Park der leiren en gang lå.
Muskoka rediger
For å markere samarbeidet mellom kanadiske og norske myndigheter er det også reist en minneplate på flyplassen i Muskoka, og i et museum i terminalbygget fremvises effekter fra norsk personell fra Little Norway.
Vesle Skaugum rediger
22. mars 1953 ble Vesle Skaugum, et nytt feriested for Luftforsvarets personell, åpnet på Golsfjellet. Stedet ble finansiert blant annet av midlene fra salget av Vesle Skaugum i Ontario.[9]
Omkomne i flyulykker tilknyttet Flyvåpnenes Treningsleir rediger
| Navn | Dato | Sted | Flytype | Anm. |
|---|---|---|---|---|
| Harald Morten Münster Kruse | 21.2.41 | Jericho Beach[10] | Northrop | Ikke funnet |
| Erling Jørgensen | 21.2.41 | Jericho Beach | Northrop | Ikke funnet |
| Kåre Strand Kjos | 18.3.41 | Patricia Bay | Northrop | |
| Jens Engelstad Riser | 18.3.41 | Patricia Bay | Northrop | |
| Preben Malm Rasmussen(DK) | 26.3.41 | Toronto | Fairchild | |
| Knut Christensen | 18.4.41 | Toronto | Curtiss | Savnet |
| Hans Petter Schwencke | 26.4.41 | Toronto | Fairchild | Styrtet ifm søk etter Christensen[11] |
| Bjarne Nilsen | 26.4.41 | Toronto | Fairchild | Styrtet ifm søk etter Christensen |
| Aage Kristoffer Nygaard | 20.5.41 | Moose Jaw | Harvard | |
| Finn Strand Kjos | 20.6.41 | Island Airport | Northrop | Koll. med ferge |
| Tron Harsvik | 20.6.41 | Island Airport | Northrop | Koll. med ferge |
| Harald Bjørnstad | 5.7.41 | Port Credit | Douglas | |
| John Anker Andersson | 5.7.41 | Port Credit | Douglas | |
| Kaare Moe | 27.7.41 | Toronto | Fairchild | |
| Peter Christian Ring | 20.1.42 | Oakville | Douglas | |
| Tryggve Ola Nalki | 24.1.42 | Lake Ontario | Curtiss | Savnet |
| Sven Omre | 22.7.42 | Barker Field | Piper Cub | Kolliderte med en Tiger Moth |
| Thorleif Bergan | 1.10.42 | Toronto | Curtiss | |
| Nicolay Sejersted Selmer | 9.1.43 | Moose Jaw | Avro Anson[12] | |
| Ole Herman Mustad Backer | 24.1.43 | Toronto | Douglas | |
| Conrad Mohr | 22.2.43 | Toronto | Curtiss | |
| Roy Conrad Norris Heise | 26.8.44 | Muskoka | Fairchild | |
| Bjørn Ottersen | 26.8.44 | Muskoka | Fairchild |
Referanser rediger
- ^ Wold, Ragnar (1990). Slik fikk vi vinger: en beretning om opplæringen av luftpersonell i Canada 1940-45. [Oslo]: Damm. s. 32. ISBN 8251799791.
- ^ Omholt-Jensen, Edvard (1986). Ole Reistad : "the spirit of Little Norway": biografi. [Oslo]: Atheneum. ISBN 8273341429.
- ^ Fra Spitfire til F-16: s. 28
- ^ Rønhof s. 51-88
- ^ Henriksen, s. 75
- ^ Meyer, s. 171
- ^ Conradi Hansen, s. 67
- ^ Meyer, s. 203-206
- ^ Luftled 3-2003
- ^ Haganæs, s. 23
- ^ Henriksen, s. 91
- ^ Conradi Hansen, s. 97
Litteratur rediger
- Tom Arheim, Bjørn Hafsten, Bjørn Olsen, Sverre Thuve. Fra Spitfire til F-16 : Luftforsvaret 50 år 1944–1994. Sem & Stenersen, 1994. ISBN 82-7046-068-0
- Bjørn Hafsten og Tom Arheim. Marinens flygevåpen 1912-1944. Tankestreken, 2003. ISBN 82-993535-1-3
- Jul Haganæs. På vingene for friheten, flygeren Conrad Skjoldhammer. Valdres forlag, 1995 ISBN 82-7562-039-2
- Per Conradi Hansen. Little Norway, a message of Liberty to the Hills of home. Military Historical Foundation of Eastern Norway, 2007 ISBN 978-82-997663-0-2
- Vera Henriksen. Luftforsvarets historie bind I. Fra opptakt til nederlag (juni 1912 – juni 1940). 1994. ISBN 82-03-22068-1
- Vera Henriksen. Luftforsvarets historie bind II. Fem år i utlegd (juni 1940 - mai 1945). 1996. ISBN 82-03-22070-3
- Helge Mehre. Flyvåpnene i den 2. verdenskrig, jagerflyene. Utgiver ikke angitt, 1986
- Fredrik Meyer. Hærens og Marinens flyvåpen 1912-1945. Gyldendal; Forsvarets krigshistoriske avdeling, 1973. ISBN 82-05-05608-0
- Edvard Omholt-Jensen. Ole Reistad – «the spirit of Little Norway», biografi. Atheneum, 1986. ISBN 82-7334-142-9
- Jon Tvedte. Flyvningen, det moderne eventyr. Norsk faglitteratur, 1958-60. 2 bind
- Ragnar Wold (1990). Slik fikk vi vinger : En beretning om opplæringen av luftpersonell i Canada 1940-45. [Oslo]: Damm. ISBN 8251799791.
- Kjeld Rønhoff, Vi fløj for friheden. IIII FOUR STRIPES IIII, 1996, ISBN 87-90168-01-1 (eller alternativt ISBN 87-982440-7-8)
Eksterne lenker rediger
- Komplett liste over personell ved Little Norway Arkivert 11. juli 2011 hos Wayback Machine.
- Bilder fra Little Norway på digitalmuseum.no
- Minnesmerket i Muskoka Arkivert 16. desember 2011 hos Wayback Machine.
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |