Lisson Grove
Lisson Grove er et område og en gate i nordvestlige sentrale London, i bydelen Westminster. Området ligger mellom Regent's Park, Marylebone Road (A501), Edgware Road (A5) og St. John's Wood. Lisson Grove er også navnet på hovedgata gjennom området som går parallelt med Edgware Road.[1] Det er mange landemerker som omgir området. I nord er Lord's Cricket Ground i St John's Wood. I vest er Little Venice, Paddington og Watling Street. I nordøst er Primrose Hill og i sørøst er Marylebone, hvor også jernbanestasjonen ligger og dessuten Dorset Square, det opprinnelige hjemmet til Marylebone Cricket Club. Stedet ligger ved for London Planetarium, Madame Tussaud's, Baker Street og Regent's Park.
| Lisson Grove | |||
|---|---|---|---|
 Gangveien ved Regents kanal i Lisson Grove | |||
| Land |  Storbritannia | ||
| Konst. land |  England | ||
| Distrikt | City of Westminster | ||
| Admin. grevskap | Stor-London | ||
| Seremon. grevskap | Stor-London | ||
| Status | Sted i Indre London | ||
 Lisson Grove 51°31′31″N 0°10′11″V | |||
En gang var dette delen av middelalderens herregods i Lilestone som strakte seg nord til Hampstead. Lisson Green var et lite herregods som brøt ut så tidlig som i 1235 med eget herrehus og med rundt 100 acre med land. Grendens første attraksjon var vertshuset Yorkshire Stingo. Samuel Pepys besøkte antagelig dette stedet i 1666 på «en flørtete utflukt med en munter enke».[1]
Området rediger
Det opprinnelige navnet for området nordvest for Marylebone er Lisson Green. Lisson Green var et mindre gods som ble utskilt fra det middelalderske stogodset Lilestone i 1236. Godset og landsbyen Lisson Green lå der det store gatekrysset Marylebone Flyover ligger i dag, mellom de to undergrunnsstasjonene Edgware Road, med jordvegen på nordsida.
Den bymessige utviklinga av området begynte omkring 1800, og da den nye Regent's Canal ble ført gjennom området i 1810, var mye av dagens gatenett lagt og de første husene bygd. I begynnelsen slo mange kunstnere og skribenter seg ned i de fortsatt landlige omgivelsene; seinere fortrakk disse nordover til St. John's Wood.
Særlig den nordlige delen av området ble utover på 1800-tallet utbygd av hensynsløse eiendomsspekulanter som satte opp dårlige hus og fylte dem opp med fattige leieboere; for en stor del irske innvandrere. Lisson Green fikk etter hvert et rykte som et strøk hjemsøkt av sykdommer og kriminalitet. Da det i 1885 ble kjent at den 13 år gamle Eliza Armstrong i Charles Street var blitt solgt til et bordell for £5, vakte det bestyrtelse i opinionen, og både myndigheter og filantroper begynte å gi oppmerksomhet for Lisson Grove.
Fra slutten av 1800-tallet og gjennom mye av 1900-tallet er den gamle slummen fjerna fra Lisson Grove. Samtidig førte åpninga av jernbanelinja inn til Marylebone til at området ble avskåret fra Regent's Park, og begrensa beboernes muligheter for friluftsliv. Av store, offentlige boligreisningsprosjekter kan nevnes Lilestone Estate på sørsida av kanalen, påbegynt i mellomkrigstida og fullført etter krigen. Lisson Green Estate nærmere Regent's Park – med over 500 leiligheter – sto ferdig i 1974.
Gata rediger
Lisson Grove begynner i gata St. John's Wood ved Lord's Cricket Ground, løper i sørøstlig retning og ender i Marylebone Road ved Marylebone stasjon.
Gata ble anlagt på slutten av 1700-tallet. Den sørligste delen ble snart bebygd med relativt påkosta leiegårder, mens den nordlige delen fikk et mer blanda preg. Her lå blant annet en fabrikk som produserte giftig, hvitt bly. I begynnelsen var Lisson Grove en heller fornem adresse, men området forfalt gradvis utover på 1800-tallet. Allerede fra 1850 var Lisson Grove blitt så ille at en fant det nødvendig å sette inn visse tiltak for å få sanert den verste slummen.
Lisson Grove i kunst og litteratur rediger
I Pygmalion (1913), som senere ble gjort om til en musikal kalt My Fair Lady (1956), har George Bernard Shaw latt Eliza Doolittle – arbeideklassejenta som forvandles til dame – komme fra Lisson Grove i Paddington. Det var et av de fattigste stedene i London ved begynnelsen av 1900-tallet. Eliza Doolittle og hennes familie snakket cockney, en dialekt med lav status, som skapte klassemessig avstand mellom dem og fortellingens figurer fra overklassen.[2]
Referanser rediger
- ^ Espey, Nigel T.: «Cockney Rhyming Slang» Arkivert 12. desember 2017 hos Wayback Machine., Covent Garden Memories
Litteratur rediger
- McDonald, Erica (1992): Pineapples & pantomimes: A history of Church Street and Lisson Green, City of Westminster Libraries