Likvidasjonsstyret

Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer var en etat politisk underliggende Finansdepartementet i det okkuperte Norge under andre verdenskrig. Etaten ble etablert i 1942 med hensikt å inndra og overhende eiendeler konfiskert fra norske jøder, etter at jødene var blitt arrestert og deportert til tyske konsentrasjonsleirer.

Vidkun Quislings tyskvennlige fascistregime fattet 26. oktober 1942 vedtak som gjorde det lovlig å inndra eiendom og formuer tilhørende jøder. 20. november vedtok NS-regjeringen videre å opprette et organ kalt Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer. Jødenes konfiskerte hjem og bedrifter ble kalt «jødebo» og betraktet som konkursbo. I bladet Offentlige kunngjøringer ble listene med jødenes navn offentliggjort, som om foretakene deres var nedlagt av økonomiske årsaker. De som hadde fordringer i boene, fikk en måneds frist til å fremme krav.

Formann var advokat Egil Reichborn-Kjennerud, som ble idømt ti års straffarbeid etter krigen, men sonet mindre enn halvparten. Direktøren var Rolf Svinndal, forretningsmann i tekstil-bransjen, og gjennom sin seiler-hobby venn av kong Olav V. Fra februar 1945 overtok Haakon Høst som formann i Likvidasjonsstyret.

Likvidasjonsstyret holdt først til i en leilighet i Gardeveien på Marienlyst, beslaglagt fra en jødisk familie. Våren 1943 flyttet de til lokaler i Grensen 16 i Oslo sentrum.

Egil Reichborn-Kjennerud (lengst fram på første rad) med Vidkun Quisling og andre NS-topper mars 1942, før han ble formann i likvidasjonsstyret.

Rolf Svinndals far, Ludvig Svinndal, overtok Dressmagasinet som hadde tilhørt de jødiske familiene Steinman og Plavnik. Svinndal bestyrte nå Dressmagasinet for Likvidasjonsstyret, og brukte lokalene som utsalgssted for varene til 29 andre klesbutikker som var beslaglagt fra jøder i Oslo. Familien Svinndals egen konfeksjonsforretning, Svinndal A/S, kjøpte, i likhet med en rekke andre forretninger, opp beslaglagte varer til nedsatt pris. Dressmagasinets realisasjonssalg av varer fra eksproprierte, jødisk-eide forretninger innbrakte ca. 264 000 kroner. Bare 44 000 av disse kronene ble tilbakebetalt etter krigen. Likvidasjonsstyrets styremedlemmer fikk utbetalt 18 000 kroner i året, på en tid da en lektors årslønn lå rundt 4 000 kroner. Rolf Svinndals årslønn var 15 000 kroner.

Likvidasjonsstyrets arbeid ble omtalt slik i Hirdspeilet i november 1942:

Et av Hirdens gamle mål ble realisert i denne måned, idet den store arvefienden jøden no endelig er blitt fratatt myndigheten til fortsatt opphold i Norge. Deres formuer er blitt beslaglagt til stor ve og ynk for våre motstandere. Til syvende og sist var det imidlertid våre penger menneskene formidlet, og no er det altså slutt for godt.

Hirdspeilet, november 1942

I desember 1942 skrev NS-bladet Kringsjå:

Opprenskningene i den norske jødeverden skrider no sikkert framover. Alle mannlige jøder er forlengst på god veg til sitt fjerne, og foreløpige bestemmelsessted. De kvinnelige og barnlige avleggere går i disse dager samme veg. Samtidig avvikles alle jødeforetagender som ikke anses ønskelige i fortsatt drift. De jødiske formuer inndras videre etter hvert.

Kringsjå, desember 1942

Etter frigjøringen i 1945 stod det åtte millioner kroner på Likvidasjonsstyrets felleskonto. Ifølge Stortingsmelding 60 fra 1952, gikk 32% av dette beløpet til å dekke utgifter som påløp Tilbakeføringskontoret for inndratte formuers utgifter. Dette kontoret var opprettet i fredsåret for å hjelpe alle som ble fratatt eiendom og verdier under krigen.

I alt ble 1 053 jødisk-eide hjem og bedrifter plyndret og inndratt i Norge. 401 var bedrifter. Likvidasjonsstyrets hovedkontor i Oslo hadde på det meste femti ansatte. Lokalkontoret i Trondheim hadde 25 ansatte. Det finnes ingen oversikt over antall bobestyrere. Avdrag på lån, restskatt og ubetalte regninger ble fratrukket boet. Mange hadde ikke rukket å ordne sine finanser før arrest og deportasjon. 163 personer stod derfor i gjeld til den norske stat, gjeld som de heftet for da de kom levende tilbake etter krigen. Boene heftet også, selv om eierne allerede var døde. Jacob Caplans konto i Narvik Sparebank, opprettet av bobestyreren Arild Andreassen etter Caplans deportasjon, ble trukket for skatt til den norske stat både i 1944 og 1945, enda han var drept i Auschwitz i mars 1943.

Likvidasjonskontoret i Bergen

Advokat Knut Sigurd Kleppe, Per Kleppes far, ble oppnevnt til hovedbestyrer for de jødiske boene i Bergen, og etter krigen dømt til fem års tvangsarbeid for dette forholdet.

Så sent som i mars 1945 krevde advokat Kleppe 500 kroner for sitt bry med boet etter Vilma Huszar, som overlevde krigen. Hun ble arrestert i Bergen under jødeaksjonen i november 1942, sendt til Oslo for utskipning med DS «Donau», men kom for sent, og ble i stedet internert i Bredtveit fengsel, hvorfra hun ble løslatt fordi hun hadde ungarsk pass. Ungarn var da Tysklands allierte, så disse jødene ble spart. Likvidasjonsstyret i Oslo sendt iltelegram til Kleppe i Bergen: «Da ungarske statsborgere er Likvidasjonsstyret uvedkommende, må Wilma Huszars formue straks frigis i sin helhet.» Leiligheten hennes i hjørnehuset Welhavensgate 62 på Møhlenpris var imidlertid allerede utleid til andre. Bobestyrer Kleppe skrev til Huszars advokat: «Paa det tidspunkt det ble gjort, var jødinnen Wilma Huszar internert, og det ble sagt at hun ikke vilde komme tilbake.» Nå var Vilma Huszar katolikk, ikke jødinne, og hun overlevde krigen fordi en NS-politimann sørget for å få henne sykehusinnlagt og erklært uegnet for deportasjon.

Bobestyrerne

Likvidasjonsstyret oppnevnte 63 bobestyrere fra forskjellige bakgrunner og områder i landet. Ifølge Bjarte Bruland inkluderte dette seks lensmenn, 24 advokater, og flere andre oppført som «cand. jur.» Det var også oppnevnt en bokhandler, en sorenskriver, og en «trykningssjef». Haakon Høst, en av de mest profilerte bobestyrerne, forteller om et møte 1. november med ledelsen av likvidasjonsstyret og 25 andre jurister som alle var oppnevnt som bobestyrere.Disse 63 fikk som ansvar å behandle alle inndratte jødiske formuer etter loven av 26. oktober 1942, inndelt etter hver husholdning, kalt «jødebo», og organisert etter familienavn. Hvor mange slike jødebo bobestyrerne fikk ansvar for, varierte per person. Det stod proklamasjoner i NS-avisen Fritt Folk der man kunne lese hvordan jødeboene ble fordelt mellom bobestyrerne. Noen av disse fikk ansvar for kun noen få bo, kanskje 2-3 om gangen, mens andre kunne få ansvar for bortimot 14-15 stykker, varierende ut fra hvor i landet de befant seg og hvor mange jøder som hadde bodd der. Bobestyrerne mottok også direktiver fra likvidasjonsstyret om bobehandlingen. I utgangspunktet skulle jødebo behandles som konkursbo, dvs. «behandles med den omsorg og hederlighet som behandlingen av offentlige midler tilsier». Det ble sendt 66 instrukser til bobestyrerne fra og med opprettelsen av likvidasjonsstyret frem til januar 1944. Utenom disse instruksene hadde bobestyrerne en relativ frihet til å behandle boene slik de fant hensiktsmessig.

Likvidasjonsstyret hadde dårlig tid til oppnevningen av bobestyrere i begynnelsen, og hadde bare en liste over NS-jurister til rådighet. Dette forklarer noe av variasjonen i bobestyrernes bakgrunn. Det var foretrukket at man hadde noe juridisk bakgrunn, men dette var ikke alltid tilfellet. Dersom spesialkunnskap var nødvendig i behandlingen av et bo, ble det oppnevnt et bostyre med spesialkompetanse. Dette ble nødvendig ved likvidasjonen av jødiske tannlegekontorer. Det ser ut til å ha vært en forutsetning at bobestyreren var medlem i NS. Ved utnevnelse av bobestyrere utenfor Oslo og Aker, ble kommunens ordfører spurt om forslag til bobestyrer. Det forekom at den som var oppnevnt, takket nei til tilbudet, men det var sjeldent. De fleste av dem som takket nei, forklarte det med at de hadde for mye å gjøre.

Bobestyrerne selv fikk betalt blant annet ut fra hvor mange bo de hadde realisert. Eksempler på lønninger er 1 200 kroner og 35 000 kroner etter datidens verdi, tilsvarende henholdsvis 24 891 og 725 984 2015-kroner. Ifølge likvidasjonsstyrets forskrifter skulle ingen enkeltperson eller bedrift favoriseres under bobehandlingen. Noen bobestyrere med tilknytning til bedrifter som konkurrerte med bedrifter eid av jøder, misbrukte likevel sin stilling til egen vinning. Eksempel på dette er jødiske firmaer som ble realisert av rivaliserende firmaer innenfor samme bransje, hvor sistnevnte hadde en tilknytning til en bobestyrer. Bobestyrerne stod svært fritt når det gjaldt fordeling av formuene. Boliger ble forbeholdt spesielle grupper, men ellers kunne de fordeles slik bobestyrerne ville. Frontkjempere var blant gruppene som kom foran andre i fordelingen av jødebo.