Lester Young
Lester «Prez» Young (født 27. august 1909 i Woodville i Mississippi, død 15. mars 1959 i New York) var en amerikansk jazzmusiker (saksofon, klarinett), kjent som en av verdens ledende på 1930-, 1940- og 1950-tallet.
| Lester Young | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | Lester Willis Young 27. aug. 1909[1][2][3][4]  Woodville | ||
| Død | 15. mars 1959[1][2][3][4] (49 år) New York | ||
| Beskjeftigelse | Klarinettist, saksofonist, komponist, jazzmusiker, musiker | ||
| Far | Willis Young | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Cemetery of the Evergreens | ||
| Utmerkelser | Grammy Hall of Fame Award (2004) | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Jazz[5][6] | ||
| Instrument | Saksofon, klarinett, tenorsaksofon | ||
| Aktive år | 1933– | ||
| Plateselskap | Verve Records, Commodore, Savoy Records, Original Jazz Classics | ||
| IMDb | IMDb | ||
Etter å ha turnert vaudeville med familieorkesteret, spilte han med Art Bronson og hans Bostonians (-1930) og Walter Page's «Blue Devils; (1931). Han var en tid i Minneapolis, før han flyttet med bandet «The Thirteen Original Blue Devils» til Kansas City, og ble opptatt i Bennie Motens orkester (1933).
Young spilte med en rekke band, også i New York, der han tok over saksofon-pioneeren Coleman Hawkins' rolle i Fletcher Hendersons orkester (1934), gikk til Andy Kirk's orkester, og endelig Count Basies band (1934–40), der Young oppnådde nasjonal berømmelse. Med deler av Basiebandet ga han ut sin mest kjente solo, «Lady be Good» (1936), og komponerte selv Lester leaps in (1939). En til tider klarinettspillende Young fikk tilnavnet «Prezident» av Billie Holiday, som igjen av Young fikk tilnavnet «Lady Day» de to ga ut bestselgerne The man I love (1939) og All of me (1941).
Firevolum-serien Prez' hat utkom 1936-41.
På 1940-tallet ledet han egen trio ved Kelly's Stables, fulgt opp med en periode på vest-kysten med sin yngre bror, jazztrommeslageren Lee Young. Young medvirket ga ut Lester Young – Nat King Cole Trio (1946), samt fortsatte sitt virke i New York City med Basie (1943–44) og Dizzy Gillespie og tilbrakte et år i militæret. Etter dette spilte han inn sin kjente These foolish things (1946) og Coleman Hawkins & Lester Young (1946). Han figurerte i filmen Jammin' the blues (1944), spilte i Jazz at the Philharmonic (1946), ga ut Prez in Europe (1953) og Pres and Teddy (1956) før han døde. Komposisjonen Pork pie hat (1959) av Charles Mingus, er dedikert Young, likesom Wayne Shorter's Lester left town. Flere biografier er skrevet, deriblant Douglas H. Daniels, Lester leaps in: The life and times of Lester 'Pres' Young (2005).
Referanser rediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Lester-Willis-Young, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0072969[Hentet fra Wikidata]
- ^ http://news.allaboutjazz.com/jazz-musician-of-the-day-lester-young__31658.php.
- ^ http://www.infoplease.com/biography/var/lesteryoung.html.
Eksterne lenker rediger
- pbs.org har biografi og lydklipp