Lesjavatna
Lesjavatna var grunne innsjøer i Lesja, øst og vest for kirken fra Bottemstraumen i øst omtrent til Loras innløp i vest. Den vestligste delen ble kalt Siemsvatnet (eller Liasjø) og den østlige Lesjavatn. Samlet areal var på omkring 10 km2 over en strekning på omkring 16 km langs dalen. De ble tappet ned på 1800-tallet og bunnen som ble blottlagt ble etterhvert dyrket opp.[1][2][3][4]
.jpg)
Vannene inngikk i Gudbrandsdalslågens løp gjennom Lesja på om lag 540 moh. Området er vindutsatt. For å få mer dyrket mark og for å unngå flomskader ble vannene tappet ut 1857–1865. Vannene var svært grunne og sjelden dypere 1 m om sommeren. Ørretfisket var trolig svært godt og det skal ha vært tatt ørret på opp mot 12-18 kg. Gerhard Schøning skrev i 1775 at vannet stort sett var så grunt at man kunne vasse over, men det var også noen dype høler der den stort fisken samlet seg og ble fanget.[1] Nedtappingen var kostbar og vanskelig blant annet på grunn av ufullstendig senking av vannstanden og tapt fiske. Etter nedtappingen var det også problemer med flygesand og ved flom gravde elven nye løp i den tidligere sjøbunnen. Det ble til dels brukt sprengstoff i Bottemstraumen for å få senket Lågens løp tilstrekkelig. I 1865 var den samlede kostnaden for prosjektet kommet opp i 88 000 kroner. En «formidabel sum» på den tiden ifølge Jordhøy. De tørrlagte arealene ble etter hvert brukt til beite og senere som fullverdig dyrket mark.[2]
Den vestligste delen, det tidligere Siemsvatnet vestover fra kirken til Loras utløp i Lågen, kalles Lesjaleira eller Lesjaleirene. Dette området med tidligere innsjøbunn er ti kilometer langt og 500 til 1 500 meter bredt (samlet om lag 8 000 dekar, 10.000 dekar ifølge NVE[5] ). Lågens fall fra Loras munning til kirken er to meter, i gjennomsnitt 0,2 millimeter per meter elvestreng. Denne øvre (eller vestligste) delen har vært utsatt for oversvømmelser og truet av den sterkt materialførende sideelven Lora. Området ble kanalisert og flomsikret med forbygninger fra 1980 og omgjort til god matjord.[5] Det er satt opp legjerder på tvers av dalbunnen som har fått et klart mosaikkpreg.[2] Det er fortsatt litt våtmark igjen i dalbunnen.[1]
Lessøe-Vandet, som egentlig kan regnes for en halv Miil langt, er ei af nogen betydelig Brede. Luagen-Elv løber igiennem dette Vand, som har paa de fleste steder Leerbund, og har uden Tvivl i de ældste Tider været kaldet Leer-Siøe, hvoraf Lessøe menes at have faaet sit navn. I samme fiskes Øret og en Deel Harr.
Hiorthøy: Beskrivelse over Gulbransdalens Provstie (1785)[6]
Referanser rediger
- ^ a b c Jordhøy, Per: Lesjaleira - landskap og fugleliv. Snøhetta forlag, 2005.
- ^ a b c Jordhøy, Per: Lesjaleirene gjennom 130 år. Oslo : Norges vassdrags- og energiverk, Natur- og landskapsavdelingen, 1989.
- ^ «Lesja – Store norske leksikon». Besøkt 25. august 2016.
- ^ Kleiven, Ivar: Lesja og Dovre. Kristiania: Aschehoug, 1923.
- ^ a b Andersen, Bård (1996). Flomsikring i 200 år. Norges vassdrags- og energiverk.
- ^ Hiorthøy, H.F.: Physisk og ekonomisk Beskrivelse over Gulbransdalens Provstie i Aggershuus Stift i Norge, Kiøbenhavn, Nicolaus Møller, 1785.