Lensherre
Lensherre betegnet i europeisk historie, herunder eldre norsk og dansk statsskikk, lenets øverste herre, dvs. kongen.[1] Den som forvaltet lenet (lensinnehaveren) i kongens navn, var «lensmann». Lensherren, dvs. i Danmark og Norge kongen, hadde overherredømme (som suzerain) over både lenet og dets «lensmann».[2]
Begrepet «lensherre» har på norsk i moderne tid også blitt brukt mer populært om lensmottageren. En slik språkbruk skiller seg fra den juridiske og formelle definisjonen, og lensmennene ble ikke kalt «lensherrer» i sin samtid. Lensmennene i det gamle lenssystemet ble etter hvert kalt «lensherrer», delvis for å unngå forveksling med det særnorske vervet som «bondelensmann» som utviklet seg til den senere lensmannsstillingen i politiet.[3]
Lensmannen – i moderne tid populært kalt lensherren – overtok etter det som tidligere het «sysselmann», og lensmannen ble fortsatt kalt «sysselmann» til denne tittelen gikk av bruk før 1450.[4]
I betydningen lensmottager rediger
Nordens høyadel og geistlighet fik problemer med å opprettholde sin levestandard i senmiddelalderens nedgangstider, og ble henvist til å supplere sine private inntekter med en andel høstet fra kongens inntekter. De tok distrikter i len, og stod for kongens skatteinnkreving i lenet. Høymiddelalderens sysler ble i Norge drevet som len, og iblant også kalt for det. Lenets senter var et slott eller en borg som var sete for høvedsmannen eller lensherren. Her var det snakk om «slottslen», i kontrast til «smålen» som inngikk i et «hovedlen». Slottslen i Norge var befestninger som Tønsberghus, Bergenhus og Båhus. Finnmark var eget len under Vardøhus, men inngikk i Bergen hovedlen. Fra rundt 1350 tjente høvedsmenn i Oslo, Bergen, Trondheim og Tønsberg som fehirder og sysselmenn. Høvedsmannen på Akershus slott ble unionskongenes øverste representant i Norge.[5]
I senmiddelalderen var lensmannen den som hadde i oppgave å sørge for innkreving av skatter og bøter til kongens kasse, og han hadde ansvar for lokal rettshåndhevelse og militærvesen.[6] Lensmennene i Norge hadde fogder under seg som krevde inn skatter og bøter, og var utstyrt med politimyndighet med ansvar for ro og orden. I starten var de lensmannens personlige tjenere, men i starten av 1600-tallet var de overgått til kongens tjeneste. Lensmennene mistet også sin militære makt. Under svenskekrigene på 1500- og 1600-tallet hadde kongen innkalt «bondeoppbudet» i Norge. Lensmannen ledet bondesoldatene og viste seg som udugelige offiserer. Bøndene fant ingen grunn til å respektere dem, og kongen sørget derfor for å organisere en norsk hær på 1640-tallet, med profesjonelle offiserer og stattholderen i Norge som overhode. Økonomisk fikk lensmennene også færre muligheter til å tuske til seg penger, slik de hadde gjort da de krevde inn avgifter til statskassen. Nå opprettet kongen et tollvesen som overtok dette arbeidet.[7]
Referanser rediger
- ^ «lensherre», Danske ordbog
- ^ «suzeren», NAOB
- ^ Veier-Olsen, Martin; Norseng, Per G.: «lensherre» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. oktober 2023 fra [1]
- ^ [2] Rolf Danielsen, Knut Helle, Ståle Dyrvik, Edgar Hovland, Tore Grønlie: Grunntrekk i norsk historie (s. 94), Universitetsforlaget, 4. opplag 2000, ISBN 82-00-21273-4
- ^ [3] Rolf Danielsen, Knut Helle, Ståle Dyrvik, Edgar Hovland, Tore Grønlie: Grunntrekk i norsk historie (s. 93-95)
- ^ Veier-Olsen, Martin; Norseng, Per G.: «lensherre» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 25. april 2022 fra [4]
- ^ Emblem, Libæk, Stenersen: Norge 1 (s. 95), forlaget Cappelen, ISBN 82-02-14174-5