Wikipedia

Leger Uten Grenser

internasjonal organisasjon for medisinsk nødhjelp
(Omdirigert fra «Leger uten grenser»)

Leger Uten Grenser (fransk: Médecins Sans Frontières, MSF) er en humanitær organisasjon som yter helsehjelp til mennesker rammet av krig, sult, epidemier, naturkatastrofer og andre kriser. Leger Uten Grenser har som prinsipp å hjelpe de som lider mest, uansett hvem de er. Leger Uten Grenser er en ikke-statlig organisasjon og ønsker å være politisk nøytral og finansielt uavhengig. Organisasjonen baserer seg helst på private bidrag.[11][12][13]

Médecins Sans Frontières
Org.formForening
Stiftet21. desember 1971[1][2]
LandSveits
HovedkontorGenève (2022–) (Sveits)
Utmerkelser
17 oppføringer
Nobels fredspris (1999)[3][4]
Indira Gandhi-prisen (1996)
Fyrsten av Asturias' pris for enighet (1991)
Den europeiske menneskerettighetsprisen
Four Freedoms Award - Freedom from Want (1996)
Chatham House-prisen (2015)
Nansenprisen (1993)
Fyrsten av Asturias' pris for enighet
LennonOno Grant for Peace (2006)
Fulbright Prize (2012)
Pardes Humanitarian Prize in Mental Health (2017)
Lasker-Bloomberg Public Service Award (2015)[5]
DZI Seal-of-Approval[6]
Das Glas der Vernunft (2017)
Josep Trueta Plaque (2019)[7][8]
Erich Kästner-prisen (2002)
Livingstonemedaljen
Grunnlegger(e)Bernard Kouchner, Jacques Bérès, Philippe Bernier, Raymond Borel, Marcel Delcourt, Xavier Emmanuelli, Vladan Radoman
Adm.dir.Christos Christou (september 2019)[9]
Daglig lederJacques Bérès
Undergrupper24 nasjonale organisasjoner
Omsetning1 901 707 000 euro (2020)
Nettstedwww.msf.org (en, ar)[10]
Kart
Leger Uten Grenser
46°13′42″N 6°07′44″Ø

Leger Uten Grenser ble grunnlagt i 1971 av franske leger som hadde arbeidet for Røde Kors under Biafrakrigen. Leger Under Grenser bygger, som Røde Kors, på Genèvekonvensjonenes prinsipper, men er mindre tilbakeholdne med å kritisere myndighetene og uttaler seg åpent om den humanitære situasjonen som feltarbeiderne møter.[11][12]

Leger Uten Grenser hadde i 2021 over 63 000 ansatte på verdensbasis.[14] De fleste var lokalt ansatte i de drøyt 70 landene som organisasjonen hadde prosjekter i, mens 3 500 var internasjonale feltarbeidere. Det var både medisinsk og ikke-medisinsk personell.[15][16] Prosjektene styres fra fem operasjonssentre.[17]

I 2021 gjennomførte Leger Uten Grenser over 12,5 millioner konsultasjoner og 1,2 millioner akuttinnleggelser. I løpet av dette året assisterte Leger Uten Grenser over 300 000 fødsler, utførte 1,6 millioner vaksinasjoner mot meslinger og behandlet over 2,6 millioner tilfeller av malaria.[18]

Organisasjonen mottok i 1999 Nobels fredspris «som en anerkjennelse av organisasjonens banebrytende humanitære innsats på flere kontinenter».[19][20]

Grunnprinsipper rediger

Alle ansatte og frivillige for Leger Uten Grenser må følge fire grunnprinsipper:[21]

  • Leger Uten Grensers medarbeidere skal hjelpe befolkningsgrupper i nød, ofre for natur- og menneskeskapte katastrofer og ofre for væpnet konflikt, uten å diskriminere og uten å legge vekt på rase, religion, livsfilosofi eller politisk tilhørighet.
  • Leger Uten Grenser er en helt nøytral og upartisk organisasjon, og utfører sitt arbeid med medisinsk etikk og retten til humanitær hjelp som grunnprinsipper. Leger Uten Grenser forlanger fri og uhindret adgang til å utføre sitt medisinske mandat.
  • Leger Uten Grensers medarbeidere må arbeide utfra de etiske retningslinjene som følger med deres yrke, og være helt uavhengige av politiske, religiøse og økonomiske krefter.
  • Leger Uten Grensers medarbeidere er klar over risikoen som er forbundet med arbeidet i felten, og de har ingen rett til kompensasjon til seg selv eller sine nærmeste utover det Leger Uten Grenser er i stand til å gi dem.

Leger Uten Grenser baserer seg også på de humanitære prinsippene: uavhengighet, upartiskhet og nøytralitet.[11]

Vitnemål rediger

Leger Uten Grenser mener det kan legge press på politiske og militære ledere for å forbedre den humanitære situasjonen, dersom hjelpearbeidere vitner om det de ser i felt. Tanken er å hindre menneskelig lidelse, redde liv og fremme respekt for menneskeliv og grunnleggende menneskerettigheter.[11][21] Leger Uten Grenser bruker det franske ordet témoinage, «å bære vitne», om denne siden av sitt arbeid.[11][12][21]

Om Leger Uten Grenser kan være bedre tjent med å avstå fra kritikk, er en spenning som organisasjonen alltid har stått i.[11][12] Organisasjonen ble utvist fra Etiopia i 1985, etter å ha kritisert myndighetene for misbruk av nødhjelp og tvangsflytting av sultrammede,[12][22] og trakk seg ut av Nord-Korea i 1998, etter å ha blitt nektet direkte tilgang til pasientene under sultkatastrofen.[12][23]

Hvert år presenterer Leger Uten Grenser en liste over verdens «glemte kriser». Dette er humanitære kriser som organisasjonen mener burde få større oppmerksomhet av politikere og medier.[11][24]

Historie rediger

Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-bevegelsen, etablert i 1863, var forut for opprettelsen av Leger Uten Grenser den viktigste organisasjonen som tilbød medisinsk krisehjelp i krigs- og katastrofeområder. Under Biafrakrigen (1967–1970) sendte det franske Røde Kors en rekke frivillige leger dit. Forholdene i Biafra var for det meste ukjent for omverdenen, fordi utbryterrepublikken var under blokade av nigerianske regjeringsstyrker. Legene mente de var vitner til et folkemord med utsulting og vold. Legene mente at Røde Kors’ taushet overfor den nigerianske regjeringen tillot folkemordet å fortsette.[11][12][25]

Tilbake i Frankrike dannet de frivillige legene, ledet av blant andre Bernard Kouchner, en egen organisasjon. På samme tid en krets rundt legetidsskriftet TONUS etablert en lignende organisasjon for å hjelpe syklonofre i Bhola i daværende Øst-Pakistan.[25] I desember 1971 slo de seg sammen til Leger Uten Grenser. Det franske helsevesenet var på denne tiden ledende innen utviklingen av akuttmedisin. Mange av legene bragte denne erfaringen inn i organisasjonen.[12]

Det første oppdraget for Leger Uten Grenser var å bringe nødhjelp til Nicaraguas hovedstad Managua etter et jordskjelv på lillejulaften i 1972.[11][12][25] Organisasjonen opprettet sitt første langsiktige nærvær i Honduras i 1974, etter at en orkan hadde forårsaket store oversvømmelser.[11][12][25] Organisasjonen var også til stede under den libanesiske borgerkrigen frem til 1984, da situasjonen for hjelpearbeidere ble for farlig.[11][25][26]

I 1970-årene var forbindelsen mellom Frankrike og de tidligere koloniene i Sørøst-Asia fortsatt sterk. Flere franske hjelpeorganisasjoner stilte opp da millioner av kambodsjanere flyktet fra Røde Khmers regime og den kambodsjansk-vietnamesiske krig.[27] Leger Uten Grenser arbeidet i FNs flyktningeleirer i Thailand.[11][27] Det hersket ulike syn innen organisasjonen på hvilken form engasjementet i Sørøst-Asia burde ha. I 1980 brøt Bernard Kouchner ut sammen med 15 andre franske leger og stiftet Médecins du Monde («Leger i verden»).[11][25][27] Leger Uten Grenser opererte også i selve Kambodsja, men ble utvist i 1980.[12] Etter at Vietnam trakk seg ut i 1989, begynte Leger Uten Grenser å hjelpe overlevende og gjenoppbygge Kambodsjas helsevesen.[28]

I 1980- og 1990-årene ekspanderte Leger Uten Grenser med avdelinger i en rekke land i Europa, Amerika og Asia.[22][29] Den norske avdelingen ble opprettet i 1996[29] med Morten Rostrup som president. Rostrup er også den eneste nordmannen som har vært internasjonal president. Rundt 1990 kunne Leger Uten Grenser yte hjelp under nye konflikter, som borgerkrigene i Liberia og Somalia. Begge ble starten på langvarig tilstedeværelse.[29][30][31]

Leger Uten Grenser var til stede, som del av en FN-konvoi, i Srebrenica krigen i Bosnia fra og med 1993. Da byen ble beleiret av den bosnisk-serbiske hæren i 1995, og FNs fredsbevarende styrker, UNPROFOR, var alene om å forsvare den, var Leger Uten Grenser den eneste organisasjonen som ytet medisinsk hjelp til sivile. Organisasjonen måtte forlate området som følge av Srebrenica-massakren.[29][32] Under den senere krigen i Kosovo (1999) ekskluderte Leger Uten Grenser sin egen avdeling i Hellas, fordi denne brøt nøytralitetsprinsippet og stilte med leger på serbisk side.[23]

Folkemordet i Rwanda og krigene på Balkan førte til at mange så FN og i noen grad Røde Kors som lite effektive. På en annen side vakte Leger Uten Grensers uavhengighet og frittalenhet manges sympati. Dette har vært brukt som forklaring på hvorfor organisasjonen ble tildelt Nobels fredspris i 1999.[12][23]

At Leger Uten Grenser gikk inn i Irak etter invasjonen i 2003, er et eksempel på en nødhjelpsaksjon som ikke har vært godkjent av landets myndigheter.[12]

Under migrasjonskrisen i 2015 begynte Leger Uten Grenser med søk og redning i Middelhavet.[33] Organisasjonen fikk et anstrengt forhold til Libya og EU-landene,[34] og den nektet å motta offentlig finansiering fra europeiske land, også Norge, i protest mot migrasjonspolitikken.[35] Leger Uten Grenser har fortsatt å yte helsehjelp til flyktninger og migranter i leire ved EUs yttergrense i Hellas.[36]

Leger Uten Grenser har vært med på å danne en rekke andre aksjoner og organisasjoner. Et eksempel er Drugs for Neglected Diseases Initiative (DNDi), opprettet i 2003, som forsker på nye behandlingsformer for neglisjerte tropiske sykdommer.[17]

Referanser rediger

  1. ^ Encyclopedia of Human Rights, besøkt 8. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Museum of Modern Arts online samling, MoMA kunstner-ID 27807, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ laskerfoundation.org[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.dzi.de, besøkt 10. mars 2019[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ portaljuridic.gencat.cat[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ DOGC ID 862714[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ «DR CHRISTOS CHRISTOU». Leger Uten Grenser. Besøkt 8. oktober 2020. 
  10. ^ EUs transparensregister-ID 928308827208-10, besøkt 25. januar 2022[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b c d e f g h i j k l m Derderian, Katharine, Ooms, Gorik og Schockaert, Liesbeth (2009). «Doctors without Borders». I Forsythe, David P. Encyclopedia of Human Rights (engelsk). Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-533402-9. 
  12. ^ a b c d e f g h i j k l m Bortolotti, Dan (2008). «Doctors without Borders». I Stearns, Peter N. The Oxford Encyclopedia of the Modern World (engelsk). Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-517632-2. 
  13. ^ «Økonomi». Leger Uten Grenser. Besøkt 8. januar 2023. 
  14. ^ «Slik jobber vi». Leger Uten Grenser. Besøkt 8. januar 2023. 
  15. ^ «Year in Review 2021». International Activity Report 2021 (engelsk). MSF – Médecins Sans Frontières. Besøkt 8. januar 2023. 
  16. ^ «Jobb for oss». Leger Uten Grenser. Besøkt 8. januar 2023. 
  17. ^ a b «Slik er Leger Uten Grenser bygget opp». Leger Uten Grenser. Besøkt 8. januar 2023. 
  18. ^ «2021 in figures». International Activity Report 2021 (engelsk). MSF – Médecins Sans Frontières. Besøkt 8. januar 2023. 
  19. ^ «Nobels fredspris 1999» (engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  20. ^ Sejersted, Francis (2000). Taler for fred. Oslo: Pax forlag. s. 89–96. ISBN 82-530-2250-6. 
  21. ^ a b c «Grunnprinsipper». Leger Uten Grenser. Besøkt 16. januar 2023. 
  22. ^ a b «Chronologie: Années 80» (fransk). MSF – Médecins Sans Frontières. Arkivert fra originalen 21. april 2006. 
  23. ^ a b c Stoltenberg, Camilla (9. desember 1999). «Leger med og uten grenser». Tidsskrift for Den norske Lægeforening. 119 (30). 
  24. ^ «Glemte kriser». Leger Uten Grenser. Besøkt 17. januar 2023. 
  25. ^ a b c d e f «Chronologie: Années 70» (fransk). MSF – Médecins Sans Frontières. Arkivert fra originalen 21. april 2006. 
  26. ^ «Beyrouth, l'apprentissage de la guerre» (fransk). MSF – Médecins Sans Frontières. 18. oktober 2004. Arkivert fra originalen 3. november 2006. 
  27. ^ a b c Taithe, Bertrand (2016). «The Cradle of the New Humanitarian System? International Work and European Volunteers at the Cambodian Border Camps, 1979–1993». Contemporary European History (engelsk). 25 (2): 343–346. doi:10.1017/S0960777316000102. 
  28. ^ «Cambodia's second chance». International Activity Report 1998–1999 (engelsk). MSF – Médecins Sans Frontières. 20. oktober 1999. Arkivert fra originalen 2. desember 2008. 
  29. ^ a b c d «Chronologie: Années 90» (fransk). MSF – Médecins Sans Frontières. Arkivert fra originalen 21. april 2006. 
  30. ^ «Liberia: War ends, but the crisis continues» (engelsk). MSF – Médecins Sans Frontières. 16. desember 2004. Arkivert fra originalen 30. september 2007. 
  31. ^ Nygård, Lars Schwed (25. august 2005). «Somalia: Saving lives in an abandoned land» (engelsk). MSF – Médecins Sans Frontières. Arkivert fra originalen 2. desember 2008. 
  32. ^ «Srebrenica five years on» (engelsk). MSF – Médecins Sans Frontières. 4. september 2000. Arkivert fra originalen 30. september 2007. Besøkt 26. oktober 2006. 
  33. ^ «Mediterranean Sea» (engelsk). MSF – Médecins Sans Frontières. Arkivert fra originalen 18. februar 2018. 
  34. ^ Torvik, Yngvild Gotaas (27. september 2018). «Splitter Europa». Klassekampen. Besøkt 17. januar 2023.  (Abonnement påkrevet)
  35. ^ «Leger Uten Grenser nekter å ta imot penger fra Norge». NRK. NTB. 17. juni 2016. Besøkt 17. januar 2023. 
  36. ^ «Hellas». Leger Uten Grenser. Besøkt 17. januar 2023. 

Litteratur rediger

  • Bortolotti, Dan (2010). Hope in Hell: Inside the World of Doctors Without Borders (engelsk) (revidert utg.). Buffalo: Firefly Books. ISBN 978-1-55407-634-5. 
  • Fox, Renée C. (2014). Doctors Without Borders: Humanitarian Quests, Impossible Dreams of Médecins Sans Frontières (engelsk). Baltimore: Johns Hopkins University Press. ISBN 978-1-4214-1354-9. 
  • Magone, Claire, Neuman, Michaël og Weissman, Fabrice (red.) (2012). Agir à tout prix? Négociations humanitaires: l’expérience de Médecins sans frontières (fransk). Utgitt ved Leger Uten Grensers 40-årsjubileum. Paris: La Découverte. ISBN 978-2-7071-6944-0. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Leger_Uten_Grenser&oldid=24177872»