Lautsi-saken, eller Lautsi mot Italia, var en rettssak som ble ført for Den europeiske menneskerettsdomstol over det prinsipielle spørsmålet om krusifiks skulle eller kunne være påbudt i klasserom i offentlige skoler. Den 18. mars 2011 avgjorde domstolen at kravet i italiensk lov som påbød offentlige skoler å ha krusifiks i klasserommene ikke var en krenkelse av Den europeiske menneskerettskonvensjon.[1][2][3]

Saken rediger

Saken går tilbake til en forespørsel fra fru Soile Lautsi, borger av både Finland og av Italia, til rådet for en skole i Abano Terme (provinsen Padova). Da skolerådet besluttet å ikke føye seg, vendte fru Lautsi seg til Venetos forvaltningsdomstol. Denne besluttet den 17. mars 2005 at tilstedeværelsen av krusifiks i offentlige skoler ikke fornærmet prinsippet om verdslighet. Soile Lautsi gikk da til den øverste forvaltningsdomstolen som opprettholdt bestemmelsen fra den lavere domstolen med begrunnelsen at i Italia symboliserte krusifiks opprinnelsen til de religiøse verdier (toleranse, gjensidig respekt, bekreftelse av ens rettigheter, hensynet til ens frihet, selvstyre for ens moralske samvittighet overfor autoritet, menneskelig solidaritet og avvisning av enhver for form for diskriminering) som karakteriserte den italienske sivilisasjonen og at krusifikset ikke hadde noen religiøse konnotasjoner.[4]

Soile Lautsi la deretter saken fram for Den europeiske menneskerettsdomstol den 27. juli 2006. Den 3. november 2009 erklærte et kammer av den andre seksjon av domstolen at det hadde vært en krenkelse av Den europeiske menneskerettskonvensjon. Denne beslutningen førte til bestyrtelse i Italia.[5] Lautsi uttalte at hun hadde mottatt trusler og ble offer for vandalisme, og klagde på uttalelser fra italienske politikere. Kammeret som besluttet at Italia hadde krenket Artikkel 9 i menneskerettskonvensjonen og Artikkel 2 i den første protokollen av konvensjonen, begrunnet at flertallet av krusifiksets konnotasjoner kan ha en dominerende religiøs mening. Kammeret argumenterte at «negativ» religionsfrihet ikke var begrenset til fravær av religiøse tjenester eller religiøs utdannelse: den var utvidet til praksis og symboler som uttrykte, i særdeleshet eller generelt, til en tro, en religion eller ateisme. Den la til at denne «negative rettighet» fortjente særskilt beskyttelse om det var Staten som uttrykte en tro og dissentere (annerledes tenkende) ble plassert i en situasjon de ikke kunne trekke seg fra uten å gjøre uforholdsmessig anstrengelser og offer.[6][7]

Den 28. januar 2010 kom den italienske regjeringen med en anke til Storkammeret ved domstolen.[1] Dets posisjon ble støttet av regjeringene i Litauen, Slovakia og Polen. «Litauens utenriksminister fastholdt at bruken av krusifiks i offentligheten i katolske land reflekterte den europeiske kristne tradisjon og skulle ikke bli vurdert som en restriksjon av religionsfriheten», uttalte dens talsperson.[8] I juli 2010 hadde tyve land offisielt uttrykt deres støtte til Italias anke mot domsavgjørelsen.[9]

Domstolens beslutning ble også beklaget av ortodokse kirke i Hellas.[10]

I Europaparlamentet ble to forslag foreslått: en av S&D-gruppen som kalte for «anerkjennelse av […] frihet for medlemsstatene til å stille et hvilket som helst religiøs symbol i offentligheten»,[11] en annen ved GUE/NGL og Greens/EFA-grupper som uttalte troen at «kun stater basert på prinsippet av et skille mellom kirken og staten – i motsetningen to teokratiske stater – kan finne egnete løsninger for å trygge alles rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet, retten til utdannelse og forbud mot diskriminering» og «det burde ikke være obligatorisk å framvise religiøse symboler i lokaler benyttet av offentlige myndigheter.»[12]

I mars 2010 ble saken henvist til domstolens Storkammer.[13] Ti land, 33 parlamentsmedlemmer (felles) og flere ikke-statlig organisasjoner ble autorisert som tredjeparter til å være til stede som skriftlige observatører,[14] mens flere andre ble avvist.[15]

Den 30. juni 2010 ble en høring holdt av Storkammeret,[16] som den 18. mars 2011 annonserte sin beslutning, oppnådd ved 15 stemmer mot 2, til å forkaste bestemmelsen til det lavere kammeret. Den besluttet at «ved normeringen av tilstedeværelsen av krusifiks i statsskolers klasserom – et tegn som, om det er eller ikke er alt ettersom i tillegg et sekulært symbolsk verdi, refererer uten tvil til kristendommen – bestemmelsene er i overensstemmelse med et lands flertallsreligion overveiende synbart i skolenes miljø.» Men erklærte at «Det er ikke i seg selv tilstrekkelig, imidlertid, til å bety en prosess av indoktrinering av den ansvarlige stats part og etablerer et brudd på kravene i Artikkel 2 av Protokoll nr. 1». Den la til at «et krusifiks på en vegg er i all vesentlighet et passivt symbol og [...] kan ikke ble ansett for å ha en påvirkning på elever sammenlignbart til det av en didaktisk tale eller deltagelse i religiøse aktiviteter.»[17]

Referanser rediger

Eksterne lenker rediger