Laudabiliter

Laudabiliter var en pavelig bulle som ble utsendt av pave Hadrian IV (den eneste engelske pave) med den hensikt å gi angevinske kong Henrik II av England herredømme over Irland, og således ga den engelske konge en moralsk rett til å invadere og erobre Irland.

Laudabiliter ble utsendt av Hadrian IV...

...for at Henrik II av England skulle kunne invadere Irland.

Begreper

Pavebullen ble gitt Henrik II som krevde den av pave for retten til å invadere Irland for å kunne «reformere» den irske kirkepraksisen som opp til da ikke hadde vært helt på linje med Roma i henhold til liturgi og presteskap.

Tittelen på bullen, Laudabiliter, som bokstavelig betyr «laudably» = «rosverdig», eller «på prisverdig vis», var åpningsordet i den latinske teksten og refererte til Henrik IIs «prisverdige” foretak å utvide kirkens grenser, å lære sannhetene av den kristne tro til et primitiv, usivilisert og ulærd folk, og for å utrydde lastenes ugress fra Herrens marker...»

Den egentlige teksten som ble uttalt for å gi Henrik II autoriteten til å besitte Irland er som følgende (i tilnærmet norsk oversettelse):

«Du har uttrykt deg til oss, vår meget elskede sønn i Kristus, at du har til hensikt å dra til øya Irland for å betvinge dets folk og gjøre dem lydige for lovene, og for å utrydde fra dem syndenes ugress: og at du er villig til å yte og betale årlig fra hvert hus pensjonen på en penny til Sankt Peter, og til å bevare og verne rettene til kirkene på dette landet i sin helhet og ukrenkelig.

Vi, derfor, ved å vurdere din fromhet og rosverdig plan med passende gunst, og nådig forsvare din bønn, vil herved erklære vår vilje og med glede, for den hensikt å utvide kirkens grenser, sette avgrensninger for ugudelighet, reformere ond oppførsel, plante dyd og øke den kristne religion, du kan dra til og ta den øya i besittelse, og utøve der hva som måtte være for Guds ære og velferden av det samme.

Og videre, vi vil også strengt angripe og krever at folket på dette landet skal akseptere deg med all ære, og pliktmessig lyde deg som deres lensherre, tjene kun kirkenes rettigheter som vi vil ha ukrenkelig bevart;...»

Den normanniske invasjonen 1167-1172

En normannisk invasjon av Irland skjedde i 1167 hvor den største gruppen av adelige kom i 1169. Angrepet var teoretisk i støtte av, og på den personlige anmodning av en irsk provinsiell konge, Diarmait Mac Murchada, konge av Leinster, og ledet av Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke (kalt for «Strongbow»), en cambro-normannisk ridder støttet av walisiske og flamske styrker. De normanniske angriperne tok kontroll over store områder, men ikke hele Irland, hovedsakelig rundt Dublin på østsiden og sørover.

Henrik II fulgte etter i 1171 da han fryktet at de cambro-normanniske krigsherrene ville ta total kontroll i hans fravær, og ved å hevde pavebullen krevde han total overherredømme av hele Irland. Han kom med en voldsom hær, tok Dublin øyeblikkelig og deretter mottok han troskapsedene til de irske kongene på føydalt vis. Traktaten i Windsor fulgte i 1175 hvor den irske overkonge Ruaidrí Ua Conchobair fikk beholde sin landområder utenfor Leinster som hadde gått videre via Strongbow til Henrik etter den uventede død av både Diarmait og Strongbow, Waterford (hvor normannerne først invaderte) og Meath, hovedstaden for middelalderens Irland, og herredømmet over alle innfødte irlendere. Leinster og Meath var to av Irlands fem provinser.

Ruaidrí mistet autoritet i hans tre provinser ved 1186, og den gamle tittelen Overkonge av Irland ble uten kraft og virkning. Ved å hevde at han ønsket å unngå kaos utnevnte Henrik II sin yngste sønn Johan av England med tittelen Dominus Hiberniae (Lord av Irland) i 1185. Da Johan uventet etterfulgte sin bror Rikard Løvehjerte som konge av England kom herredømmet av Irland direkte inn under den engelske tronen, titlene lord av Irland og konge av England falt sammen til en personalunion.

Henrik IIs invasjon ble møtt med seiersjubel i Roma, og pave Alexander III erklærte at da han hørte om Henrik, «tilskyndet av guddommelig inspirasjon» hadde med suksess brakt det irske folket inn under kontroll av Den romersk-katolske kirke, hadde han «gikk takk til Gud som hadde gitt en slik stor seier». Alexander IIIs legat Vivianus ved kirkemøtet i Dublin i 1172 «ga en offentlig erklæring om retten til kongen av England til Irland» og truet med bannlysning av alle «som våget å bryte deres lydighet».

Pavelig brev av 1311 og kongedømme til Bruce 1315-1318

Imdildertid i løpet av et og halvt århundre ble det normanniske vanstyre så åpenbart at Laudabiliter ble påropt igjen, denne gangen i støtte for rettighetene til de irske klanene. I 1315–1318, i allianse med skottere (og walisere) som også bekjempet normannerne, proklamerte de Edward Bruce som konge av Irland. Pave Johannes XXII skrev til Edvard II av England i 1311 hvor han minnet ham på ansvaret som Laudabiliter la på England for utøve myndighet i Irland for velferden for det irske folket. Han advarte Edvard II at:

«... kongene av England... har i direkte overtredelse av Laudabiliter for en lang tid i fortiden holdt folket i Irland nede i form for utålelig trelldom, fulgt med uhørt råskap og plager. Heller ikke var det funnet grunn i løpet av denne tiden at en hvilken som helst person om å bøte på de plager de måtte tåle eller bli flyttet med en ynkverdig medlidenhet for deres kvaler; skjønt ansvaret lå på deg... og de høye skrik som de undertrykte følte, i det minste tidvis, på dine egne ører. Som konsekvens derav, ute av stand til å støtte en slik tilstand lengre, de har blitt tvunget til trekke seg fra din domsmakt og til å invitere andre til å komme og bli hersker over dem...»

Den irske krone forordning av 1542

Den skotske invasjonen til Bruce feilet, og Irland forble under engelsk kontroll, delvis ved å benytte seg av autoriteten som var avledet fra Laudabiliter, fram til 1542 da Henrik VIII av England løsrev seg fra den katolske kirke (1529–1535), noe som leilighetsvis satte den engelske kontroll over Irland i rettslig risiko. For å bøte på dette benyttet Henrik VIIIs parlament autoriteten delegert til den i 1494 av det irske parlamentet (Poynings lov), ved å forordne den irske krone (Crown of Ireland Act) som erklærte at den ordentlig tittelen lord av Irland skulle egentlig være konge av Irland, ved å henvise til at den autoritet som den utøvde i Irland var like så stor som ved en konge.

«Ettersom... kongene av England har vært lorder av dette landet Irland, har på alle vis kongelig domsmakt, makt... og kongelig autoritet, tilhører eller hører med kongelige besittelser og majesteten av en konge, ved navnet lorder av Irland hvor kongens majestet og hans mest edle stamfedre med rette og lovlig var, og med rette må være, konger av Irland i henhold til deres sagt sanne og rettmessige tittel... og navn derav...»

Således hadde Henrik VIIIs parlament etablert prinsippet at Irlands krone var en personalunion med Englands krone. Selv om denne deklarsjonen ikke ble anerkjent av paven eller av katolske land i Europa, førte den til at Henriks katolske datter, Maria I av England, ble dronning av England i 1553 også ble dronning av Irland i henhold til engelsk og irsk lov. Som svar på denne utviklingen, på Marias anmodning, utsendte pave Paul IV en pavelig bulle i 1555 som erklærte at Maria og hennes gemal Filip, prins av Asturias (og senere ble kong Filip II av Spania) var felles monarker av Irland.

Filip gjorde intet krav på Irlands krone ved Marias død i november 1558. Mellom 1559 og 1561 opphevet Det nye parlament av den nye protestantiske dronning av England, Elisabeth I av England, alle engelske og irske lover som hadde gjenopprettet den eklektiske union med Roma, og etablerte på nytt Kirkene i England og Irland med dronning Elizabeth som deres «høyeste guvernør». Det engelske parlamentet ignorerte da og har siden også gjort det alle pavelige forordninger og buller som irrelevante siden den engelske reformasjonen begynte.

I 1570 var forholdene mellom England, Irland og den katolske kirke i opprør som fulgte utgivelsen av 25. februar av pave Pius Vs bulle Regnans in Excelsis. Denne bulle erklærte Elizabeth I som en kjetter, illegitim og uten rett til den engelske trone, og befridde alle hennes undersåtter fra lojalitet til henne; forbød alle katolikker fra å lyde hennes lover eller til å anerkjenne, respektere eller lyde noen person i autoritet utpekt av henne. Den nevnte ikke hennes påståtte krav på den irske trone, en betydelig utelatelse som tilsynelatende brøt med bullen av 1555 som hadde, i henhold til Laudabiliter, gitt den irske krone til dronning Maria og hennes legitime arvinger, og det synes å støtte det engelske syn at Filip II av Spanias nevnelse i bullen av 1555 hadde kun vært nevnt som hans daværende status som dronning Marias gemal, og ikke som en forsettlig overførelse av statusen som konge av Irland i hans egen rett.

Den irske erkebiskopen av Cashel fungerte som sendebud for en del irske adelige som ønsket å overføre denne utelatelsen ved å tilby kongedømmet Irland til kong Filip direkte. Prosjektet ble kommunisert til pave Pius V via kardinal Francesco Alciati (som hadde den underlige tittelen «beskytter av Spania og Irland for Den hellige stol»), som skrev til erkebiskopen av Cashel den 9. juni 1570: «Hans hellighet ble overrasket at noe av dette slag skulle bli forsøkt uten hans autoritet ettersom det var lett å huske at kongedømmet Irland tilhørte kirkens herredømme og ble hold som et len under det, og kunne derfor ikke, unntatt av paven selv, ble gitt videre til en ny hersker. Og paven, denne retten til kirken, må bli bevart som det skal være, sier han ikke vil gi de brev som du ber om for kongen av Spania. Men om kongen av Spania selv ville komme og be om lenet av dette kongedømmet, vil paven i min emning ikke avslå.» (Spicil. Ossor., red. Card. Moran, I, 69).

Det ble ikke gitt noen offisielle referanser til bullen av 1555 eller til Laudabiliter noen gang igjen, hverken av Den hellige stol eller av myndighetene i England, Irland eller Spania. Det må antatt at under lavnivå pavelige diplomatiske anerkjennelsen av Det forente kongerike Storbritannia og Irland i 1914 og etableringen av den fulle diplomatiske forholdene mellom Den hellige stol og Den irske fristaten i 1922 begge medførte den underforståtte og stilltiende forsendelsen av Laudabiliter til arkivene.

Debatt om autentisitet

Bevis for at bullen kom fra John av Salisbury, som ble sendt til Roma som sendebud for å skaffe seg den og av Gerald av Wales, en cambro-normannisk krønikeskribent, og ektheten av dens tekst har blitt et emne for akademisk debatt på 1800-tallet. Som mange kirkedokumenter eksisterer originalen ikke lenger. Da kardinal Baronius utga det som ex codice Vaticano var det gjeldende manuskriptet en avskrift av krøniken til Matthew Paris, en engelsk krønikeskribent, og det er notert at «i form og ord skiller den seg fra andre pavelige buller fra den tid». Men det er ingen nedtegnelse som viser til at bullens ekthet ble betvilt i samtiden.

Hadrian IVs etterfølger, pave Alexander III, bekreftet uansett den antatte «gunst» av å gi Irland til Henrik II i 1172, og de irske biskopene ved kirkemøtet i Cashel aksepterte bullen, selv om det ikke ble akseptert ved noe tidspunkt av den irske overkongen eller de samlede provinsielle kongene. Imidlertid underkastet de irske kongene seg til Henrik II i Dublin i november 1171, og senere sa seg enig til traktaten i Windsor. Problemet var at normanniske og irske definisjoner på hva «underkastelse» innebar var svært forskjellige.

I 1317, i løpet av Bruces invasjon, forsøkte noen irske konger, som følge av tiår med engelsk styre, å få bullen omarbeidet eller erstattet, som et grunnlag for et nytt kongedømme for Irland, da med Edward Bruce som deres foretrukne kandidat. De utsendte en innvending til pave Johannes XXII hvor de bad om at Laudabiliter skulle bli tilbakekalt, men dette ble avslått. Denne handlingen synes å indikere at kongene så på Laudabiliter som et lovmessig grunnlag for deres fortsatte problemer på denne tiden.

Litteratur

• Selected Documents in Irish History, redigert av Josef Lewis Altholz, M.E. Sharpe, Inc. 2000
• Lyttleton, Life of Henry II., vol. v p. 371: teksten til Laudabiliter, slik den ble trykket i Ernest F. Henderson, Select Historical Documents of the Middle Ages (London : George Bell and Sons) 1896 med Hendersons note: "Det er pavelig bulle som ble sendt til England på omtrent denne tiden og angående denne saken er sikkert. At dette var en faktisk bulle sendt ble betvilt av mange".
• «Pope Adrians's bull Laudabiliter and note upon it» fra Eleanor Hull, 1931, A History of Ireland, Volume One, Appendix I