Laryngalteorien

Laryngalteorien er en teori for det urindoeuropeiske språket. Det har vært lyder som er falt bort i nesten alle datterspråk, men som har påvirket vokalene der. Disse lydene kalles gjerne laryngaler.

Historie

Den første ansatsen til teorien ga Ferdinand de Saussure i 1879. Han viste på reint teoretisk grunnlag at de «opprinnelige» lange vokalene kunne oppfattes som opphavlig diftonger, der siste del var en bortfalt lyd som han kalte en «sonantisk koeffisient». Denne hadde farget vokalen før den falt bort. Parallelt med diftongiske avlydsrekker som ei : oi : i kunne da f.eks. den langvokaliske avlydsrekken ā : ō : a reduseres til eh₂ : oh₂ : h₂. (Saussure brukte en annen notasjon.) – Saussure gikk ikke videre med sin hypotese, og han forklarte heller ikke opphavet til den lange vokalen ē.

Meget viktig for utvikling av laryngalteorien var den danske lingvisten Hermann Møller. Han mente at de indoeuropeiske språkene var i slekt med de semittiske, og antok at de bortfalne lydene svarte til semittiske laryngaler, dvs. strupelyd. Han identifiserte tre laryngaler: en som ikke farger en tilstøtende e, en som farger den til a, og en som farger den til o.

Nå er nok slektskapet med semittisk usikkert, og det er heller ikke sikkert at lydene virkelig var laryngaler. Likevel er betegnelsen laryngaler blitt stående for disse bortfalne lydene.

I begynnelsen var teorien lite påaktet, men i 1927 kunne den polske lingvisten Jerzy Kuryłowicz vise at i hettittisk, et utdødd språk i Lilleasia, var det i mange tilfeller en lyd (vanligvis transkribert h), der laryngalteorien antar laryngalene h₂ og h₃.

Men samsvaret mellom hettittisk h og rekonstruerte laryngaler har vist seg å være problematisk. Ikke minst fins det også mange tilfeller med a i andre indoeuropeiske språk, der vi ikke finner h i hettittisk. Dette har gjort at teorien langsomt vant innpass. Fra slutten av 1900-tallet ble den dog allment akseptert.

Hvor mange laryngaler var det?

Det er i dag varierende oppfatninger av hvor mange laryngaler det har vært. Vanligst er det å anta tre:

h₁ farger ikke tilstøtende e.

h₂ farger tilstøtende e til a.

h₃ farger tilstøtende e til o.

Men ofte vet vi ikke hvilken laryngal vi har. Da skrives den gjerne H.

En annen oppfatning er at hver av disse tre har en stemt og en ustemt variant, slik at vi i alt har seks laryngaler, men at vi oftest ikke kan avgjøre hvilken variant. Dette har bl.a. vært brukt til å forklare hvorfor h₂ og h₃ ikke alltid er bevart i hettittisk.

Oswald Szemerényi antar at det bare er én laryngal.

Teoriens innhold

Etter vokal føre en konsonant forlenges vokalen når laryngalen faller bort:

eh₁ > ē . Eks.: *gʰeh₁d- > gʰēd- > germansk *gētōn- f. > norsk gåte f.

eh₂ > ā . Eks.: *meH₂tér- > mātér- > germansk mōdér- f. > norsk moder, mor f.

eh₃ > ō . Eks.: *bhleh₃tó- > bhlōtó- > germansk blōdō- n.pl. > norsk blod n.

Føre en vokal faller laryngalen bort uten forlengelse. Det ser vi tydeligst i begynnelsen av ord:

h₁e > e . Eks.: *h₁éd- > éd- > germansk ét- > norsk ete v.

h₂e > a . Eks.: *h₂eltró- > altró- > germansk aldrá- > norsk alder m.

h₃e > o . Eks.: *h₃ews- > ows- > germansk auzán- n. > norsk øre n. «sanseorgan».

Mellom to konsonanter vil oftest en laryngal gå over til en lyd som tradisjonelt ble skrevet ə. Denne går over til i i indo-iranske språk, men til a ellers. I gresk har vi kanskje isteden h₁ > e, h₂ > a, h₃ > o, men dette er omstridt. Delvis faller en mellomkonsonantisk laryngal bort, etter regler som ikke er de samme i alle språk. Eksempler:

pHtér- «far» > patér- > germansk fadér- > norsk fader, far m.

dʰugHtér- «datter» > germansk duhter- > norsk datter f.

Som eneste indoeuropeiske språk har sanskrit både stemte og ustemte aspirater, altså både f.eks. dh og th. Tradisjonelt ble derfor indoeuropeisk rekonstruert med begge lydtypene. Innafor laryngalteorien er det antatt at bare dh er opphavlig, mens th er oppstått av t + laryngal.

Et problem er hvordan frikativer kan utvikle seg til vokalene a og i mellom to konsonanter. Dette forklares ofte ved at en anaptyktisk vokal er satt før eller etter vokalen, altså əH eller Hə. Denne vokalen er det da som utvikler seg til a eller i.

Bortfallet av laryngalene gjør at det dannes nye langvokaliske avlydsrekker:

eh₁ : oh₁ : h₁ > ē : ō : a.

eh₂ : oh₂ : h₂ > ā : ō : a.

eh₃ : oh₃ : h₃ > ō : ō : a.

Det dannes også nye kortvokaliske avlydsrekker der vokalfargen er endret:

h₂e : h₂o : h₂ > a : o : a.

h₃e : h₃o : h₃ > o : o : a.

Tradisjonell indoeuropeisk fonetikk inneholdt «langdiftonger», dvs. diftonger der første element var en lang vokal, som ōi. Innafor laryngalteorien er det vanligst å oppfatte «langdiftonger» som vokal + laryngal + resonant. Men dette har vist seg problematisk. Det har vært vanskelig er å forklare lydutviklinga med lydregler som også ellers er brukt.

Spor etter laryngalene

Blant annet i germansk har vi trolig en utvikling wH > ww og jH > jj mellom to vokaler, kanskje også Hj > jj. I nordiske språk får vi ei videreutvikling ww > ggw og jj > ggj. Dette kalles tradisjonelt Verschärfung. Eksempler:

Ie. *wejH- > germansk *wajju- > norsk vegg m.

Ie. *dʰowh₂ó- > germansk *dawwō- > norsk dogg f.

Ie. *drewH- > germansk *trewwa- > norsk trygg adj.

På gresk og armensk er det i mange tilfeller først i ordet en vokal som mangler i andre indoeuropeiske språk. Dette kalles en protetisk vokal. Disse kan ofte ha sitt opphav fra laryngaler, som:

*h₂stēr- «stjerne» > gresk astēr, men norsk stjerne f.

*h₁dont-' «tann» > gresk odōn (genitiv odóntos), men norsk tann f.

Men ikke alltid har vi en protetisk vokal der vi skal vente, og det er også protetiske vokaler som ikke kan stamme fra laryngaler.

I sanskrit har mange verbalstammer en i foran endelser som begynner på en konsonant. Denne i-en kan gå tilbake til en laryngal. Her kan vi da ha avlydsveksling med en lang vokal. Slike stammer kalles set-stammer. I eksemplet har vi et e-trinn ew og et nulltrinn u:

E-trinn ew: bhéwH-t- > sanskrit bhavitum (infinitiv).

Nulltrinn u: bhuH-tós > sanskrit bhūtás (adjektiv).

Hunkjønnsord dannes opphavlig med suffikset -eh₂ > -ā. Derfor er hunkjønnsordene egentlig konsonantstammer. Dette forklarer hvorfor disse bøyes annerledes enn opphavlige vokalstammer.

I noen tilfeller er en laryngal «herdet» til k. dette kan vi ha i verbet h₃ews-yé/ó- > kows-yé/ó- > germansk hauziján- > norsk høre. Ordet er dermed i slekt med øre n.

Benvenistes rotteori

Med laryngalteorien har vi trolig oversikt over alle indoeuropeiske konsonanter. Dette er ei forutsetning for den franske lingvisten Emile Benvenistes rotteori, som er en teori for verbalstammer. Etter Benveniste skulle en verbalstamme bestå av ei rot med to konsonanter, og til denne kunne det legges inntil to konsonanter («utvidelser»). – Denne rotteorien er brukt bl.a til å avgjøre om det er mulig å anta laryngaler i bestemte posisjoner.

Uttale

Det er fortsatt uenighet om uttalen av laryngalene. Det er nokså stor enighet om at de ble uttalt langt bak i munnen, og at de var frikativer. Det er ei utbredt oppfatning at h₃ inneholdt et labialt element, fordi den rundet vokalen (farget den til o). Et slikt labialt element hadde indoeuropeisk også i konsonantene gʷ , gʷʰ og kʷ.

Fredrik Otto Lindeman antar (1997) at laryngalene hadde er stemt og en ustemt variant, og antyder forsøksvis at de var dorsale frikativer (som den tyske ach-lyden, fonetisk skrevet x. Den tilsvarende stemte lyden skrives γ). Han mener at laryngalene h₁ : h₂ : h₃ forholder seg til hverandre som de dorsale plosivene k´: k : kʷ. Han antyder disse uttalene, med betydelig usikkerhet:

	h₁: palatal	h₂: velar	h₃: labiovelar
Ustemt	x´	x	xʷ
Stemt	γ´	γ	γʷ

Litteratur

• Fredrik Otto Lindeman: Introduction to the 'Laryngeal Theory'. Innsbruck 1997. (= Innsbrucker Beiträge zur Sprachwissenschaft, Bd. 91).
• Winfred P. Lehmann: Theoretical Bases of Indo-European Linguistics. London og New York 1993. Routledge.
• Oswald J. L. Szemerényi: Introduction to Indo-European Linguistics, 4th edition. Oxford 1990. Oxford University Press.

De fleste etymologiske ordbøker tar ikke med laryngaler, men noen gjør det:

• Harald Bjorvand og Fredrik Otto Lindeman: Våre arveord. 2. utgave. Oslo 2007. Novus forlag.
• Helmut Rix (red.): Lexikon der indogermanischen Verben. Wiesbaden 2001. Dr. Ludwig Reichert Verlag.

Eksterne lenker

https://web.archive.org/web/20090903062241/http://www.utexas.edu/cola/centers/lrc/iedocctr/ie.html