Landran er en betegnelse på systematiske handlinger der utenforstående private eller statlige kapitalkrefter overtar råderetten over jordeiendommer, typisk i lokalsamfunn med en fattig befolkning. Betegnelsen er sammensatt av ordene land og ran.

I etterkant av matvarekrisa i 2008 ble begrepet «landran» satt på agendaen. Investorer fra Midtøsten, Asia, Nord-Amerika og Europa kjøpte opp eller leide landområder i Afrika, Asia og Latin-Amerika for å sikre tilgang til mat, biodrivstoff og karbonkreditt. Forskere, organisasjoner og aktivister advarte imidlertid mot mange av investorene, som de mente handlet på bekostning av lokalbefolkningen og småbønder, og hevdet at investorenes opptreden førte til redusert matvaresikkerhet.[1]

Definisjon på landran rediger

Landran er et meget kontroversielt begrep, som har mange ulike definisjoner. Noen aktivister betegner alle storskala landinvesteringer som landran. Organisasjonen Spire betegner en landinvestering som landran når investeringen fører til at lokalsamfunn mister tilgang til land uten tilstrekkelig samtykke, konsultasjon eller kompensasjon.[1] Organisasjonen International Land Coalition definerer en landinvestering som landran dersom følgende kriterier er oppfylt:

  1. når den bryter menneskerettigheter
  2. når fritt og informert forhåndssamtykke ikke er sikret fra alle berørte landbrukere
  3. når den ikke tar hensyn til sosiale, økonomiske og miljømessige konsekvenser
  4. når den ikke er basert på åpne kontrakter med klare og bindende forpliktelser, og
  5. når den ikke er basert på effektiv demokratisk planlegging, uavhengig overvåking og meningsfull deltakelse[2]

Omfanget av landanskaffelser rediger

Grunnet manglende data og hemmelighold er størrelsen på landområdene som har blitt anskaffet av utenlandske investorer svært usikkert. En rapport fra Oxfam anslo at 227 millioner hektar, et område tilsvarende Vest-Europa, hadde blitt anskaffet av utenlandske investorer i utviklingsland mellom 2001 og 2011.[3] En rapport fra Verdensbanken anslo de rapporterte investeringene mellom 2008 og 2009 til å dekke 56,6 millioner hektar, der 75 % fant sted i Afrika sør for Sahara.[4] Problemet med anslagene er at rapporterte avtaler ikke alltid blir oppfylt etter intensjonen og at de faktiske områdene er mindre enn de som blir oppgitt. Et mer forsiktig anslag gjort av George C. Schoneveld som bare inkluderer sikre og dokumenterbare kilder, anslår at drøyt 18 millioner hektar land har blitt anskaffet av utenlandske investorer i Afrika mellom 2005 og 2011.

Til tross for den dominerende oppfatningen om at Kina er den største aktøren, finner Schoneveld at europeiske selskaper står bak de fleste landanskaffelsene. Storbritannia er det største landinvestoren, mens Norge er den fjerde største landinvestoren.[5]

Potensielle konsekvenser av landran rediger

Lorenzo Cotula drøfter en rekke negative konsekvenser av landran i sin bok The Great African Land Grab?[6][trenger referanse]

  • At de som rammes er fattige og marginaliserte grupper.
  • At de negative konsekvensene er større enn de positive.
  • At de som rammes negativt er ikke de samme som får nyte av godene (jobber).
  • At færre jobber blir skapt enn det antallet personer som mister jord. Og/eller at majoriteten av jobbene er midlertidige.
  • Lite inntekter til staten: Lav leie, lav skatt og få investorforpliktelser.
  • At løfter (om jobber, infrastruktur, etc.) blir gitt, men ikke oppfylt etter planen; ved at de ikke blir oppfylt i det hele tatt, ved at de blir bare delvis oppfylt eller ved at det er store forsinkelser før de blir oppfylt.
  • At løftene ikke blir gitt skriftlig og lokalsamfunnet har ikke tilgang til kontrakten. En overføring som blir gjort frivillig kan dermed være landran siden den ble basert på falske løfter og lokalbefolkningen blir lurt.
  • At kompensasjon og alternative levebrød ikke er tilstrekkelig til å kompensere tapet av jord
  • At investorer har få eller ingen restriksjoner på vannbruk, noe som kan redusere vanntilgangen i området. Investorer får prioritert vanntilgang, og myndighetene forplikter seg til å forsyne dem med et minimumsvolum.
  • Høy risiko i prosjektene. Svært mange av investeringene i land kollapser, blir forsinket eller blir ikke gjennomført på samme måte som planlagt. Dette skaper en enorm alternativkostnad i bruken av jorda som står tom. Selv om investeringen kollapser, blir ikke jorda tilbakeført til lokalsamfunnene, som både mister jord og ikke får noen av de positive effektene investeringen kunne medføre.

Referanser rediger

  1. ^ a b «SOLGT : Finansierer norske offentlige midler landran? (Arkivert kopi)» (PDF). Utviklingsfondets Ungdom. 2013. Arkivert fra originalen (PDF) 29. oktober 2013. Besøkt 26. oktober 2013. 
  2. ^ «Tirana Declaration (Arkivert kopi)». International Land Coalition. 2011. Arkivert fra originalen 29. oktober 2013. Besøkt 26. oktober 2013. 
  3. ^ «LAND AND POWER : The growing scandal surrounding the new wave of investments in land» (PDF). Oxfam. 22. september 2011. Besøkt 14. desember 2021. 
  4. ^ «Welcome to World Bank Intranet». message.worldbank.org. Besøkt 14. desember 2021. 
  5. ^ George C. Schoneveld: The anatomy of large-scale farmland acquisitions in sub-Saharan Africa cifor.org
  6. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. oktober 2013. Besøkt 26. oktober 2013.