Lakrismjelt (latin: Astragalus glycyphyllos) er en plante i mjeltslekten, som tilhører erteblomstfamilien (Fabaceae). Den er 40-120 cm høy/lang, og delvis krypende. Stengelen er sikksakkbøyd, og planten har karakteristiske, store og grønne belger. De gule blomstene blomstrer i juni-juli.

Lakrismjelt
Nomenklatur
Astragalus glycyphyllos
Populærnavn
lakrismjelt
Hører til
mjeltslekten,
erteblomstfamilien,
Fabales
Økologi
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Eurasia.
Lakrismjelt
De grønne, bøyde frøskulpene er karakteristiske for den krypende erteblomsten lakrismjelt.
Lakrismjelt har en krypende vekst, som her i utkanten av et hogstfelt i Hurum.
Astragalus glycyphyllos

Lakrismjelt har en grov og kantete stengel med bladstilker hvor det sitter 3-7 par av ganske brede blad. De er mellomgrønne og større og bredere enn på de fleste mjelt- og vikkearter. Ørebladene (der stilken deles) er lansettformede. Bladene smaker lakris.

Klasen av skittengule blomster har 10-20 kroner, og begerbladene har noen smale og korte tenner som ligger langs kronbladene. Belgene er det absolutt mest karakteristiske på planten, de er 3-6 cm lange, klargrønne og bøyde, og har to rom som er atskilt langs skulpen.

Lakrismjelt og gulmjelt (Astragalus frigidus) er svært like, begge har brede og eggrunde, mellomgrønne blader og gule blomsterklaser. Forskjellen er derimot at lakrismjelt har lange, krypende sikksakk-stengler, og at belgene til lakrismjelt er større, oppadpekende, og har to frørom i stedet for bare ett. Gulmjelt er dessuten aldri greinete, slik lakrismjelt oftest er.

Utbredelse rediger

Lakrismjelt vokser i solvarm og steinete, næringsrik jord. Den trives i skogbryn, spredte steinurer, utkanten av hogstfelt, veikanter, bakker og i havneområder.

Den er utbredt i Sør-Norge langs kysten og innover dalstrøkene ned til Kristiansand, samt med mindre populasjoner på hele Jæren, i Sogn, Nordfjord, Romsdal, og Nord-Trøndelag.[1]

I Norden lever den i hele Danmark unntatt Vest-Jylland, i Sverige nord til Medelpad (Bottenhavet), men ikke i kyststrøkene av Øst-Sverige. I Finland er det bare gjort helt spredte funn i sørvest langs kysten.[2]

Referanser rediger

  1. ^ Lennart Stenberg (red.), Steinar Moen (norsk red.), Gyldendals Store nordiske Flora, 2003 (Oslo 2007), side 340
  2. ^ Lennart Stenberg (red.), Steinar Moen (norsk red.), Gyldendals Store nordiske Flora, 2003 (Oslo 2007), side 340

Eksterne lenker rediger