Laikahunder
Laikahunder, laikaer, jaktlaikaer eller podlaikaer (av rus. Лайка, som betyr den som «bjeffer» eller «skjeller») er en gruppe spisshunder som i all hovedsak stammer fra det store boreale barskogbeltet som strekker seg fra Skandinavia og gjennom Russland og Sibir til Amurområdet i Øst-Asia.[1] Opphavet til de moderne laikarasene er lokale urhunder med røtter i de mange lokale folkegruppene som lever i dette beltet. Man kan derfor tenke seg at laikaene har et nært slektskap med andre asiatiske urhundtyper.
Også samojedhund er av type en laika, men den må ikke forveksles med den primitive samojedlaikaen (som det er mer vanlig å kalle nenets reingjetende laika).[2] Sistnevnte er en russisk reingjetende urhund, og trolig opphavet til førstnevnte. Andre hunder med nært slektskap er lapsk vallhund, finsk lapphund, svensk lapphund, finsk spets, Hälleforshund, karelsk bjørnehund og jämthund. Trolig er også begge de to norske elghundrasene, norsk elghund grå og norsk elghund sort, laikaer av opprinnelse.
Beskrivelse rediger
Laikaene er i utgangspunktet primitive spisshunder av tilnærmet kvadratisk type. Dette er primært jakthunder og sledehunder, men noen brukes også som gjeterhunderer. Sledehundene utgjorde gjerne størsteparten av flokken, siden sleden typisk krevde flere hunder enn jakten på byttedyr. Alle kunne også utnyttes til hundekløving. Som spisshunder flest har laikaer dessuten naturlige egenskaper som vakthunder, i det typen ofte skjeller. Som jakthunder har de blitt brukt til alt fra jakt på fugler og småvilt til hjortevilt og bjørn. Gode treskjellende egenskaper er kjent blant mange av typene. I Asia er det også kjent at typen har blitt benyttet til å jakte på tiger.
Formering og ernæring rediger
Laikaer har siden tidens morgen levd i og omkring bosettingene som semiville hunder. Der har hundene fått formere seg fritt, men befolkningen har utøvd en viss kontroll gjennom å avlive kull det ikke var behov for. Når viktige hunder døde eller ble for gamle kunne viktige kull, etter rett hann og tispe, få leve opp. Disse dannet således avlsgrunnlaget for nye generasjoner. Gjennom store deler av året må hundene livberge seg selv, med å jakte småvilt, skadedyr og spise åtsler. Også søppeldyngene utnyttes. Yngre hunder lærer å jakte småvilt av eldre, erfarne hunder.
Jaktegenskaper rediger
_Dogs_driving_lynx.jpg)
Laikene kan brukes til nesten all former for jakt, også som treskjellere på skogsfugl og mindre pelsdyr. Når disse hundene søker opp byttedyr kan de være utenfor synsvidde for jegeren i timevis. En typisk jaktlaika vil søke opp og tresette mindre pelsdyr og holde byttet der, mens den bjeffer lavmælt, til jegeren kommer og kan avlive det. Større byttedyr, som elg, villsvin og bjørn, ringes inn og holdes i sjakk med lavmælt bjeffing til jegeren kommer. En god jaktlaika har ikke aggressiv jaktatferd (selv om atferden varierer mellom både individene og typene) og vil normalt ikke hetse byttet, men holde en viss avstand til det, så det ikke blir alt for skremt. Av og til kan hundene også drive byttet forsiktig mot jegeren. Hunder som jakter sammen vil normalt samarbeide.
Det nære slektskapet med urhunden gjør at noen laikaer ikke bjeffer på ordinær måte, men heller har et lydmønster som minner om ulvelignede hyling og hvinende bjeffing. Anatomien hos disse hundene er gjerne svært fleksibel, sammenlignet med mer moderne hunderaser. Primitive laikatisper løper også ofte bare en gang om året, typisk i februar-mars.
Opprinnelighet rediger
I dag er det nærmest umulig å si noe konkret om hvilken laikahund som er mest opprinnelig. I 1947 bestemte imidlertid russiske kynologer seg for å slå sammen laikaene under fire raser, kalt karelsk-finsk laika, russisk-europeisk laika, vestsibirsk laika og østsibirsk laika. De sistnevnte tre typene har siden oppnådd internasjonal anerkjennelse av FCI, som selvstendige hunderaser. Russisk-europeisk laika regnes som den mest energiske av de tre jaktlaikaene, mens den østsibirske typisk er den mest varsomme av dem.
For østsibirsk laika ble Amurlaika, som stammet fra de sibirske grensestrøkene mot Kina, valgt som idealtype. Det ble imidlertid tidlig klart at østsibirsk laika ble en lite homogen rase i forhold til de tre andre laikaene, derfor har russiske myndigheter i senere tid valgt å skille mellom noen av de lokale variantene.
Jakutisk laika, tsjukotkisk laika og Kamtjatka laika var lokale typer som inngikk i den opprinelige østsibirske laikaen, men som siden ble skilt ut som selvstendige hunderaser i hjemlandet. Disse tre hundene inngår også under samlebegrepet nordøstlig laika. Dette er typiske sledehunder, som fysisk sett er noe kraftigere enn idealtypen, Amurlaikaen.
Fysiologi rediger
Laikaene er kvadratiske eller svakt rektangulære hunder med vannavstøtende dekkhår og varmeisolerende underull. De nordligste typene har gjerne et kraftigere hårlag, med lengre dekkhår og tettere underull enn de sørlige. Sledehundene skiller seg fra jakthundene gjennom å ha en bredere brystkasse og noe mer kvadratisk kroppsform. Den fysisk minste laikaen er karelsk-finsk laika, som gjerne veier omkring 10–15 kg. De største laikaene er sledehundene, som kan veie nærmere 50 kg.
Laikaer i Norden rediger
Laikahunder kalles også taigans jakthunder. Fram til 1970-tallet var disse hundene nærmest ukjente i Norden og Vest-Europa forøvrig. Den første kjennskapen til laikaene fikk vi da finnene på midten av 1960-tallet begynte å besøke Leningrads hundeutstillinger. I Norden var også finnene først ute med å importere disse hundene. Det gikk imidlertid til 1978 før den første jaktlaikan ble importert til Sverige, av storviltjegeren Lars Svanberg fra Strömsund. Dette var en østsibirsk laika, en hund som siden ble kjent som en dyktig bjørnehund.
Laikaraser rediger
Nedenfor er et lite utvalg av laikaer, inndelt som henholdsvis internasjonalt anerkjente laikaer, lokalt anerkjente laikaer og varianter. De lokale variantene er tatt med fordi hundene danner avlsgrunnlaget for de aksepterte laikarasene, som oppsto under Sovjetunionen og fikk sin endelige utforming under den såkalte perestrojkaen.[1] Variantene som er tatt med nedenfor regnes som de mest betydningsfulle for de moderne laikarasene, men altså ikke nødvendigvis de eneste. Russiske kynologer påviste alt på 1900-tallet mer enn 30 ulike lokale varianter i den europeiske delen av Russland alene. Man regner derfor med at det finnes over 60 varianter, om man regner med Sibir og Russlands fjerne østen. Variantene deles gjerne inn med preferanse som enten jakthunder, sledehunder eller gjeterhunder.
Moderne laikaraser rediger
De seks typene som inngår i den moderne gruppen er jakthunder, reingjetere og sledehunder. Fem av dem nyter internasjonal anerkjennelse som egne hunderaser, mens én mangler slik anerkjennelse, selv om den anerkjennes i hjemlandet. I hver av typene inngår typisk flere ulike varianter, ofte knyttet til lokale folkegrupper i opprinnelsesområdet.
Internasjonalt anerkjente laikaer rediger
Lokalt anerkjente laikaer rediger
Varianter rediger
En gammel ekspert på laikahunder, den russiske fyrsten A. A. Shirisky-Shikhmatov, skrev en gang at det var like mange ulike laikaer som det var etniske folkeslag i Russland.[1] Han ga typene navn etter de etniske folkegruppene, men nedenfor er kun et utvalg. Hunder uten merknad om type er jaktlaikaer.
- Amurlaika (ikke anerkjent som egen rase. Inngår i østsibirsk laika)
- Evenki laika (ikke anerkjent som egen rase, også kjent som lamut. Inngår i østsibirsk laika)
- Hanty laika (ikke anerkjent som egen rase, også kalt ostjak. Inngår i vestsibirsk laika)
- Irkutsk laika (ikke anerkjent som egen rase. Inngår i østsibirsk laika)
- Jakutisk laika (anerkjent som egen rase lokalt, sledehund. Inngår i nordøstlig laika)
- Jenisej laika (ikke anerkjent som egen rase, sledehund. Inngår i nordøstlig laika)
- Kamtjatka laika (anerkjent som egen rase lokalt, sledehund. Inngår i nordøstlig laika)
- Komi laika (ikke anerkjent som egen rase, også kalt syrsk laika. Inngår i russisk-europeisk laika)
- Mansi laika (ikke anerkjent som egen rase, også kalt vogul. Inngår i vestsibirsk laika)
- Mongolsk jaktlaika (ikke anerkjent som egen rase. Inngår i østsibirsk laika)
- Nenets reingjetende laika (ikke anerkjent som egen rase. Reingjetende hund. Inngår i olenegonka)
- Samojed laika (ikke anerkjent som egen rase. Reingjetende hund. Inngår i olenegonka)
- Tavgian laika (ikke anerkjent som egen rase. Reingjetende hund. Inngår i olenegonka)
- Tofalar laika (ikke anerkjent som egen rase. Inngår i østsibirsk laika)
- Tsjuktsjisk laika (anerkjent som egen rase lokalt, sledehund. Inngår i nordøstlig laika)
- Udmurt laika (ikke anerkjent som egen rase. Inngår i russisk-europeisk laika)
- Uralsk laika (ikke anerkjent som egen rase. Inngår i vestsibirsk laika)
Annet rediger
I 1994 godkjente russisk kennelklubb den nærmest glemte reingjeterhunden som en egen rase under navnet russisk reingjetende spitz eller olenegonka. Denne hunden har sitt opphav fra nenets laika, samojed laika (som er urhundversjonen av samojedhund) og tavgian laika.
Se også rediger
- Laika, en sovjetisk hund som ble det første levende pattedyr i bane rundt Jorden
- Spisshunder
Litteratur rediger
- Cherkassov, A. A. NOTES OF AN EAST SIBERIAN HUNTER. AUTHOR HOUSE
- Beregovoy, V. H. and J. Moore Porter. PRIMITIVE BREEDS – PERFECT DOGS. 2001. Hoflin Publishing. 424 pp.
- Beregovoy, Vladimir. HUNTING LAIKA BREEDS OF RUSSIA. Crystal Dream Publishers
Referanser rediger
- ^ a b c Vladimir Beregovoy. 2006. Hunting Laika Breeds - Aboriginal Canines, p. 8-14. The Society for the Perpetuation of Desert Bred Salukis. Besøkt 2015-11-22
- ^ Scottie Westfall (2013) What is a Samoyed? Arkivert 9. august 2020 hos Wayback Machine. The Retriever, Dog, and Wildlife Blog, April 13, 2013 Besøkt 2020-09-10