Løkkejordbruket på Kongsberg
Løkkejordbruket på Kongsberg er betegnelsen på et fenomen som begynte med gruvedriften på Kongsberg. Ordningen var trolig tenkt som en økonomisk kompensasjonsordning for Sølvverkets arbeidere. Gruvearbeiderne fikk rett til å disponere små, enkle parseller på statlig grunn. Det var ikke tillatt å bosette seg på løkkene, de skulle brukes som beitemark til bufe eller for å dyrke mat til eget bruk. Løkkedriften stimulerte til et selvbergingshushold. Bergverksdriften var svært konjunkturutsatt og som en strengt regulert bergstad underlagt Sølvverket, var Kongsbergsamfunnet opprinnelig helt prisgitt den til enhver tid økonomiske situasjonen for verket. Nedgangsperioder rammet ofte lønnsutbetalinger og mattilførsel. Da fungerte løkkene som en sikkerhet for mange husholdninger.
Skikken kom trolig til Norge med de tyske bergmenn som var blant Kongsbergs første innbyggere. Systemet fant dessuten gjenklang i datidens norske bondesamfunn. De fleste norske sølvverksarbeiderne hadde bakgrunn i bondesamfunnet, og var vant til å dyrke jord og drive med husdyrhold. Bergmennene måtte selv bryte opp og vedlikeholde løkkene på fritiden. De bygde steingjerder og fegater, den daglige løkkedriften om sommeren falt på kvinner og barn.
Løkkene var opprinnelig ansett som statens eiendom, de kunne ikke selges eller erverves av privatpersoner. Utover på 1800-tallet ble systemet gradvis myket opp og mange av løkkene kom i privat eie. Løkkelandskapets klart avgrensede teiger med løer, steingjerder og fegater var lenge tydelig synlig i terrenget og begynte rett ved utkanten av Kongsbergs bysentrum. De fleste av løkkene er i dag bebygd og lever bare videre som stedsnavn. Noen få løkker er bevart og vernet. På disse prøver man aktivt å opprettholde det opprinnelige landskapet bl.a. med å la husdyr beite sommerstid.