Kvikne kobberverk ble grunnlagt i 1630 som et av landets første kobberverk av noen betydning.

Den ble drevet av kongelige, som det største kobberverket i Norge. Dette varte fram til 1653. I 1677 raste hovedgruva Gabes Gott sammen, og driften ble redusert en liten stund. Rundt 1710 ble driften startet igjen for fullt, med blant annet Norges første vannhjul til steinheising. Kvikne kobberverk var fra 1750 det tredje største kobberverket i Norge. I årene etter 1750 var kobberverkene i Folldal og Selbu større.

Kvikne kobberverk ble offisielt nedlagt i 1812, men driften fortsatte fram til 1912.

Gerhard Schøning besøkte Kvikne i 1775 og tegnet et kart over gruven. Han tegnet også Kvikne kirke.[1]

I dag står bare ruiner igjen av Kvikne kobberverk.

Område rediger

Kvikne kobberverk ligger i Kvikne Østfjell bak Kaltberget. Avstanden til sentrum er 9km, og det går bare an å kjøre bil der på sommertid.

Smeltehytter rediger

Kvikne kobberverk hadde mange smeltehytter. De første lå ved Ya. Etter hvert ble de flyttet lenger nedover i dalen, først til Sverja og senere til Brevad. Til slutt ble de flyttet til Innset, hvor den siste ble ødelagt i 1789. Den eneste smeltehytten som fortsatt er intakt befinner seg i Nåverdalen. Den er veldig godt bevart og ble fredet i 1959.

Gruvene rediger

Det første malmfunnet på Kvikne ble gjort i 1629, av Gammel Nils. Det kan tenkes at lokalbefolkningen på Kvikne hadde drevet med utvinning i gruvene lenge før dette, men i frykt for at Christian IV skulle høre om det, sa de ingenting.

Malmen som ble tatt ut var svovelkis med kobberkis.

Rundt 1700-tallet ble verket delt opp i 16 deler, og det ble stiftet et aksjeselskap med Abraham Dreier som leder. Etter dette ble det oppsving i driften.

Da Storofsen fylte gruvene i 1789 ble det regnet som slutten på gruvene, selv om driften offisielt ikke ble innstilt før i 1812.

I løpet av de 150 årene som kobbergruvene var i drift ble det tatt ut 6960 garkobber fra ca. ¾ millioner tønner malm. Malmen som ble tatt ut på Kvikne inneholdt en svært giftig kis kalt arsenkis. Arsenen avga en giftig stank som ikke fantes i noen andre gruver i Norge. Derfor var gruvearbeidernes arbeidsmiljø ved Kvikne kobberverk meget mer helseskadelig enn ved andre anlegg.

Referanser rediger

  1. ^ Schøning, Gerhard (1722-1780) (1968). Tegninger samlet eller utført av Gerhard Schøning i forbindelse med hans reiser i 1770-årene og hans arbeider med norsk historie og topografi. Oslo: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. 

Eksterne lenker rediger

  • (no) «Kvikne kobberverk». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.