Kurt Adolph Wilhelm Meyer (født 23. desember 1910 i Jerxheim i Hertugdømmet Braunschweig i keiserdømmet Tyskland, død 23. desember 1961 i Hagen i Westfalen i Vest-Tyskland), var generalmajor i Waffen-SS under andre verdenskrig.

Kurt Meyer
Meyer i 1943
Født23. des. 1910[1][2][3]Rediger på Wikidata
Jerxheim, Hertugdømmet Braunschweig
Død23. des. 1961[1]Rediger på Wikidata (51 år)
Hagen, Westfalen
Hjerteinfarkt
BeskjeftigelseOffiser Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[3]
NasjonalitetTyskland
GravlagtDelstern
Medlem avSturmabteilung
Schutzstaffel[3]
UtmerkelserJernkorsets ridderkors med ekeløv og sverd
Det tyske kors i gull
KallenavnPanzermeyer
TroskapTysklands flagg Tyskland til 1945
VåpenartWaffen-SS
Tjenestetid19301945
Militær gradBrigadeführer, Generalmajor
EnhetSchutzstaffel Schutzstaffel 1930 -
Kommandoer 12. SS-panserdivisjon Hitlerjugend
Dømt forKrigsforbrytelse
Deltok iOperasjon Barbarossa
Normandie 1944

Meyer ble etter krigen dømt til døden for krigsforbrytelser, men straffen ble omgjort til livstid. Han ble imidlertid løslatt allerede i 1954.

Bakgrunn rediger

Meyer var fra Jerxheim som da var en del av Hertugdømmet Braunschweig, nå en del av Niedersachsen. Faren var fabrikkarbeider til ha i 1914 gikk inn i Den keiserlige hæren og tjenestegjorde som underoffiser under første verdenskrig, til han ble dimittert etter å ha blitt såret i kamp.

Ette endt skolegang gikk Kurt Meyer første i butikklære, før han arbeidet på veianlegg, og deretter som postmann. Han søkte og ble tatt opp 1. oktober 1929 i Mecklenburg Landspolizei. Det var allerede her ved politiskolen han fikk tilnavnet Panzermeyer da han ble ansett som like tøff å hard som en stridsvogn.

Karrière i SS rediger

Meyer gikk inn i Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP) i 1930, og søkte deretter om opptak i Schutzstaffel (SS), noe som ble innvilget 15. oktober 1931. Han ble ført plassert i en SS-gruppe i Schwerin og ble forfremmet til laveste offisersgrad SS-Untersturmführer året etter.

I mai 1934 ble han overført den den prestisjetunge avdelingen Leibstandarte-SS Adolf Hitler. I september 1936 ble han igjen forfremmet, denne gangen til SS-Obersturmführer og ble leder av avdelingens panservern-enhet 14. Panzerabwehrkompanie. Meyer deltok som en del av Leibstandarte-SS Adolf Hitler i Anschluss, og senere under Heinz Guderian i den tyske okkupasjonen av Tsjekkoslovakia.

Andre verdenskrig rediger

Meyer deltok i Felttoget i Polen i 1939 som den del av Armégruppe Syd under kommando av generaloberst Gerd von Rundstedt. Han ble her truffet av et skudd i skulderen, men fortsatte å kjempe, og ble for dette tildelt Jernkorset 25. september 1939. Han skal her i den lille byen Modlin utenfor Warszawa ha beordret drap på 50 jøder som represalier, og stilt for krigsrett troppssjefen som nektet å utføre ordren.[4]

 
Kurt Meyer, Fritz Witt og Max Wünsche på gårdsplassen i hovedkvarteret i Ardenne-klosteret ved Caen i juni 2944

Videre var han en deltaker slaget om Frankrike, Balkanfelttoget og senere på Østfronten. Han spilte en viktig rolle for tyskerne under Operasjon Barbarossa. Meyers avdeling tok del i operasjonen som en del av Armégruppe Syd. Under hans ledelse okkuperte avdelingen Mariupol og tok en hel sovjetisk divisjon til krigsfanger. Han ble i oktober 1941 syk og måtte returnere til Berlin for rekonvalesens. Han returnerte til aktiv tjeneste i januar 1942, og da han igjen ankom Tyskland mottok han Det tyske kors i gull for sin deltagelse i striden.

Han ble 21. juni 1943 utnevnt til SS-Standartenführer.

I 1944 ble han sjef for 12. SS-panserdivisjon Hitlerjugend etter brigadeführer Fritz Witt hadde blitt skadet i et artilleriangrep. Etter den allierte landsgangen i Nordmandie ble Meyers avdeling innestengt i Caen, men Meyer klarte å få restene av den meget sterkt reduserte avdelingen ut av byen og unngå Falaise-lommen. For dette fikk han 27. august 1944 Jernkorsets ridderkors med ekeløv og sverd av Hitler.

Han ble fanget av belgiske geriljastyrker i byen Durnal, Belgia den 6. september 1944 og senere overgitt til amerikanske styrker. Han ble holdt i krigsfangenskap frem til krigens slutt.

Etter krigen rediger

I dagene 10. - 28. desember 1945 ble han framstilt for den canadisk militærrett i den tyske byen Aurich i Niedersachsen,[5] anklaget for fem krigsforbrytelser:[6]

 
Meyer under rettssaken i desember 1945
  • 1. Før 7. juni 1944 instruert sine soldater om å nekte ha ta imot allierte soldater som overgir seg.
  • 2. På eller rundt 7. juni 1944, var Meyer ansvarlig for at hans styrker drepte 23 krigsfanger ved Buron og Authie.
  • 3. På eller rundt 8. juni 1944, beordret Meyer sin styrker å drepe 7 krigsfanger ved sitt hovedkvarter ved Ardenne-klosteret (Abbaye Ardenne) ved Caen.
  • 4. På eller rundt 8. juni 1944, var Meyer ansvarlig for at hans styrker drepte 7 krigsfanger, som nevnt ovenfor.
  • 5. På eller rundt 8. juni 1944, var Meyer ansvarlig for at hans styrker drepte 11 krigsfanger, som nevnt ovenfor.

Det tredje og fjerde anklagepunktet relaterer seg til samme hendelse, hvor det fjerde er et alternativ til det tredje dersom drapene ble ansett som en krigsforbrytelse, men at de ikke var på direkte ordre fra ham. Tilsammen ble Meyer anklaget for drap på 23 canadiske krigsfanger 7. juni, og ytterligere åtte 8. juni.[6]

Meyer erklærte seg som ikke-skyldig i anklagepunktene[5]

Han ble dømt for tre av punktene, og i første omgang dømt til døden, men da dødsdommen skulle godkjennes av høyere instanser ble den omgjort av den canadiske generalmajor Christopher Vokes til livstid i fengsel.[7]

Meyer ble i april 1946 transportert til Canada[7] for å sone straffen i et fengsel i New Brunswick, hvor han arbeidet i fengselsbiblioteket og lærte seg engelsk. Han ble deretter i 1951 overført til et britisk militærfengsel i Werl i Nordrhein-Westfalen i Vest-Tyskland.

I 1954 ble straffen redusert til 14 års fengsel, og han var da klar for løslatelse etter å ha sonet 2/3 av denne straffen. Han ble løslatt 7. september 1954 etter et initiativ fra forbundskansler Konrad Adenauer, og fikk etter løslatelsen arbeide som salgssjef ved bryggeriet Andreas-Brauerei i Hagen, hvor bryggerieieren Karl-Horst Andreas også hadde vært offiser i Waffen-SS. Andreas hadde vært med på å stifte HIAG (Hilfsgemeinschaft auf Gegenseitigkeit der Angehörigen der ehemaligen Waffen-SS), en forening for tidligere Waffen-SS soldater, hvor også Meyer ble aktiv og var organisasjonens talsmann fra 1959. Han erngaserte seg sterkt i spørsmålet om tidligere medlemmer av Waffen-SS hadde pensjonsrettigheter, noe de var fratatt siden Schutzstaffel var under Nürnbergprosessen dømt til å være en kriminell organisasjon.

I 1957 utgav han en biografi (Grenadiere. - Schild Verlag, 10. utgave, München 2004, ISBN 3-88014-108-8) som ble ansett som å være en del av kampanjen for å renvaske deltakelse i Waffen-SS.[8] Selv om han forsvarte sin rolle i Waffen-SS, beveget han seg etter hjemkomsten til Tyskland i 1951 i mer forsonende retning, og mente at den tidligere nasjonalismen hørte fortiden til, og at framtiden lå i et forenet Europa.[8] På et møte i HIAG i 1957 anklaget han Adolf Hitler for å ha gjort mange feil, og at det nå var tid for å se framover, og ikke tilbake.[8]

Meyer hadde imidlertid ingen politisk ambisjoner, og slet med dårlig helse selv om han bare var i slutten av 40-årene. Han trengte stokk for å kunne gå, og hadde både hjerte- og nyreproblemer.[8] Han døde av hjerteinfarkt på sin 51. bursdag. Begravelsen i Hagen ble fulgt av flere tusen mennesker, også representanter fra de demokratiske politiske partiene.

Imidlertid stiller sønnen Kurt i sin bok Geweint wird, wenn der Kopf ab ist seg kritisk til farens historiefortelling om eget liv og det noe gloriøse bildet faren har tegnet av seg selv. Han tviler på farens senere analytiske avstandstaken til Hitler, og hevder at faren på sitt soverom etter løslatelsen hadde bilde av Hitler og Hitlers ideal Fredrik den store, bilder som sønnen måtte vise respekt.[9]

Utmerkelser rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000007430, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, BNF-ID 120968735[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936, nummer i rekken 2174[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Beevor, Anthony: D-Day : the battle for Normandy, side 181, London: Viking Penguin 2009 ISBN 978-0670021192. Beevor gjengir Peter Liebs Konventioneller Krieg oder NS-Weltanschauungskrieg?: Kriegführung und Partisanenbekämpfung in Frankreich 1943/44, p. 159 (2007), som igjen gjengir resultater av en alliert etterforskning om krigsforbrytelser i Normandie (TS 26/856, The National Archives). Deler av dette dokumentet relaterer til drapene i Modlin, oppsummert her. Disse sakene ble ikke prøvd ved den canadiske militærdomstolen, som begrenset seg kun til sakene som involverte forbrytelser mot canadiere.
  5. ^ a b The Abbaye Ardenne Case - Trial of SS Brigadeführer Kurt Meyer Arkivert 18. juni 2007 hos Wayback Machine.
  6. ^ a b Anklagepunktene Arkivert 19. juli 2009 hos Wayback Machine.
  7. ^ a b Brode, Patrick: Casual slaughters and accidental judgements : Canadian war crimes prosecutions, 1944-1948, side 106-107. 1997, ISBN 080204204X.
  8. ^ a b c d Brode, Patrick: Casual slaughters and accidental judgements : Canadian war crimes prosecutions, 1944-1948, side 214. 1997, ISBN 080204204X.
  9. ^ Wolfram Wette: „Zwiesprache mit einem toten Vater: Der Sohn des SS-Generals "Panzermeyer" stellt sich seiner Familiengeschichte“ I: zeit.de vom 14. januar 1999, besøkt 6. mai 2011.
  10. ^ a b Veit Scherzer: Die Ritterkreuzträger 1939-1945, Scherzers Militaer-Verlag, Ranis/Jena 2007, ISBN 978-3-938845-17-2, s. 541

Eksterne lenker rediger