Kulturpsykologi er studiet av hvordan psykologiske og atferdsmessige tendenser er forankret og nedfelt I kulturen[1]. Kulturpsykologiens hovedforutsetning er at tenkemåte og kultur er uatskillelige og gjensidig skapende, noe som betyr at mennesker formes av sin kultur og kulturen skaper menneskene selv[2]. Som, en av de fremste talsmenn for fagfeltet, Richard Shweder, skriver: «kulturpsykologi er studiet av måten kulturelle tradisjoner og sosial praksis regulerer, uttrykker, og endrer den menneskelige psyke på, noe som resulterer i mindre ensformig fellesskap blant menneskeheten enn etnisk differensiering i tanker, selvet og følelser»[3].

Innenfor amerikansk psykologi har kulturpsykologien sine røtter i 1960- og 1970-tallet, men har i de senere tiår blitt mer framtrendende. Noen av de klassiske tekstene som fremmer kulturpsykologien er Shweder og Levine (1984), Triandis (1989), Bruner (1990), Shweder (1991), Markus og Kitayama (1991), Cole (1996), Nisbett og Cohen (1996), Shore (1996), Fiske, et al. (1998), Nisbett, et al. (2001) og Nisbett (2003). Kulturpsykologer bruker generelt sett enten etnografiske eller eksperimentelle metoder (eller en kombinasjon) i sin datainnsamling. Lev Vygotskij regnes også som en representant for kulturpsykologi.

Kulturpsykologien er adskilt fra kryss-kulturell psykologi ettersom selve gyldigheten av universaliteten til de psykologiske prosesser som testes problematiseres.

Professor Arnulf Kolstad ved NTNU har arbeidet mye med kulturpsykologiske problemstillinger. Høgskolen i Telemark tilbyr et studium i kulturpsykologi.

Forhold til andre deler av psykologien rediger

Kulturpsykologi blir ofte forvekslet med tverr-kulturell psykologi. Imidlertid er kulturpsykologi forskjellig fra tverr-kulturell psykologi ved at tverr-kulturell psykologi generelt bruker kultur som en måte å teste den universelle gyldigheten av psykologiske prosesser i stedet for å avgjøre hvordan lokal kulturell praksis former psykologiske prosesser[4]. Mens en tverr-kulturell psykolog kan spørre hvorvidt Jean Piagets stadier for utvikling er universelt gyldige på tvers av en rekke kulturer, vil en kulturpsykolog være interessert i hvordan den sosiale praksisen til et spesifikt utvalg kulturer former utviklingen på forskjellige måter[5].

Kulturpsykologisk forskning kan bidra til å belyse flere områder i psykologien, som sosialpsykologi, kulturhistorisk psykologi, utviklingspsykologi og kognitiv psykologi. Imidlertid søker den relativistiske tilnærmingen i kulturpsykologi, der kulturpsykologer sammenlikner tankemåter og atferd innenfor og på tvers av kulturer, å ha en tendens til å komme i konflikt med den universelle tilnærmingen som det er vanlig å anlegge på de fleste områder i psykologi, der man søker å finne psykologiske sannheter som kan være gyldige på tvers hele menneskeheten.

Betydningen rediger

Behovet for mer kulturforskning rediger

Ifølge Richard Schweder har det funnet sted en gjentatt manglende evne til å replikere vestlige psykologiske laboratoriefunn i ikke-vestlige sammenhenger[3]. Derfor er et hovedmål for kulturpsykologi å la mange og varierte kulturer bidra til grunnleggende psykologiske teorier for å sikre riktigheten av disse teoriene, slik at de blir mer relevante for prediksjon, beskrivelse og forklaring av all menneskelig atferd og ikke bare vestlig atferd[6].

Akronymet W.E.I.R.D. beskriver populasjoner som er vestlige, utdannete, industrialiserte, rike og demokratiske. Hittil har W.E.I.R.D. populasjoner blitt vesentlig overrepresentert i psykologisk forskning[7][8]. Funn fra psykologisk forskning som primært benytter W.E.I.R.D-populasjoner blir ofte antatt å være universelle og blir upassende brukt på andre kulturer[9].

Nyere forskning viser at kulturer er forskjellige på mange områder, for eksempel i logisk resonnering og sosiale verdier[8][9]. Evidensen om at grunnleggende kognitive og motivasjonelle prosesser varierer på tvers av populasjoner har blitt stadig vanskeligere å ignorere. For eksempel har mange studier vist at amerikanere, kanadiere og vestlige europeere er avhengige av analytiske resonneringsstrategier, noe som skiller objekter fra sine sammenhenger for å forklare og forutsi atferd. Sosialpsykologer henviser til «den grunnleggende attribusjonsfeil» eller tendensen til å forklare menneskers atferd i form av interne, iboende personlighetstrekk snarere enn eksterne, situasjonelle hensyn (for eksempel attribuere et tilfelle av rasende atferd som en sint personlighet). Utenfor W:E.I.R.D.-kulturer er imidlertid dette fenomenet mindre framtredende, slik at mange ikke-W.E.I.R.D.-populasjoner har en tendens til å fokusere mer på sammenhengen hvor en bestemt atferd forekommer. Asiater har en tendens til å resonnere holistisk, for eksempel ved å vurdere menneskers atferd mer etter deres situasjon (for eksempel kan noens raseri bli sett på rett og slett som et resultat av en frustrerende dag)[10][11]. Likevel er mage langlivede teorier om hvordan mennesker tenker basert på viktigheten av analytisk tenkning[9].

Ved å utelukkende studere W.E.I.R.D.-populasjoner mislykkes psykologer i å ta hensyn til en betydelig mengde av mangfoldet i verdens befolkning. Å anvende funnene fra W.E.I.R.D.-populasjoner kan føre til en feiloppfatning av psykologiske teorier og kan hindre psykologers evne til å isolere grunnleggende kulturelle særtrekk.

Kritikk rediger

Stereotypier rediger

En av de mest betydningsfulle temaer i de senere årene har vært kulturelle forskjeller mellom østasiater og nordamerikanere i oppmerksomhet[12], persepsjon[13], kognisjon[14], og sosialpsykologiske fenomener som selvopplevelse[15]. Noen psykologer, som for eksempel Turiel, har argumentert for at denne forskningen er basert på kulturelle stereotypier[16]. Psykologen Per Gjerde sier at kulturpsykologi har en tendens til å «generalisere menneskelig utvikling på tvers av nasjoner og kontinenter» og at å tildele en kultur egenskaper fremmer en mangel på respekt for heterogenitet og minimerer enkeltindividets rolle[17]. Gjerde hevder at individer utvikler flere perspektiver på sin kultur, noen ganger handler de i tråd med sin kultur uten å dele de kulturelle oppfatningene, og noen ganger handler de helt annerledes enn sin egen kultur. Stereotypier viser dermed bare individer som homogene produkter av kultur[18].

Feilaktig metodikk rediger

Selvrapportering av data er en av de enkleste og mest tilgjengelige metoder for større datainnsamlinger, særlig i kulturpsykologi[12][19]. Men å legge for mye vekt på tverrkulturelle sammenlikninger av selvrapporterte holdninger og verdier kan føre til relativt ustabile og endelig til misvisende data[20][21].

Kulturelle modeller rediger

«En måte vi organiserer og forstår vår sosiale verden på er gjennom bruk av kulturelle modeller eller kulturelt formete kart. Kulturelle modeller er bygget opp av kulturelt avledet ideer og praksis som er nedfelt, vedtatt og innstiftet i hverdagen». Kulturpsykologer utvikler modeller for å kategorisere kulturelle fenomener[22].

4 jeg-kultursyklus rediger

4-jegkulturmodellen ble utviklet av Hazel Rose Markus og Benedicte Conner i sin bok «Clash! 8 Cultural Conflicts That Make Us Who We Are» (Sammenstøt! 8 kulturkonflikter som gjør oss til den vi er). Markus og Conner viser til gjensidig konstituerende naturer til kultur og individ som en «kulturell syklus». Den kulturelle syklusen består av fire lag av kulturell påvirkning som bidrar til å forklare samspillet mellom seg selv og kultur[19].

Individet rediger

Det første laget, «jeg-et», dreier seg om hvordan et individ tenker og uttrykker seg. Studier viser at i USA har enkeltpersoner større sjanse for å tenke på seg selv som «uavhengig», «lik» og «individualistisk». Individer har egenskaper som er konsistente på tvers av tid og situasjon. Når amerikanere bli bedt om å beskrive seg selv er det mer sannsynlig at de bruker adjektiver for å beskrive sine personligheter som «energisk», «vennlig» eller «hardtarbeidende». I Japan har studier vist at individer har større sjanse for å tenke på seg selv som «forpliktet av samfunnet», «avhengig av hverandre» og «hensynsfull». «Selvet er tilpasningsdyktig til situasjonen. Japanske individer har derfor større sannsynlighet for å beskrive seg selv i forhold til andre, for eksempel ‘Jeg prøver ikke å uroe noen’ eller ‘Jeg er en far, en sønn og en bror’»[23].

Samhandling rediger

Samhandling med andre mennesker og menneskelige produkter forsterker kulturell atferd på daglig basis. Historier, sanger, arkitektur og reklame er alle metoder for samhandling som leder individer i en kultur for å fremme bestemte verdier og lære enkeltpersoner hvordan de skal oppføre seg[19]. I Japan, for eksempel, har røyking-forbudt-skilt vektlagt påvirkningen røyking har på andre ved å illustrere området røyken kan påvirke folk omkring. I USA fokuserer røyking-forbudt-skilt på individuell handling ved å rett og slett si «Røyking forbudt». Disse skiltene reflekterer underliggende kulturelle normer og verdier og når folk ser dem, oppfordres de til å oppføre seg i samsvar med de større kulturelle verdiene.

Institusjoner rediger

Det neste laget av kulturen består av de institusjonene der daglig samhandling finner sted. Institusjoner bestemmer og håndhever regler for et samfunn og inkluderer rettssystemet, styresmaktene, og økonomiske, vitenskapelige og religiøse institusjoner. Institusjoner oppmuntrer til bestemte praksiser og menneskelige produkter, mens de motarbeider andre. I japanske barnehager lærer barn om viktige kulturelle verdier som gruppearbeid, gruppeharmoni og samarbeid. Under «månedlig bursdagsfeiring» feirer for eksempel klassen alle barn som har bursdag den aktuelle måneden. Denne institusjonelle praksisen understreker betydningen av gruppen som overordnet enkeltpersonen. I amerikanske barnehager lærer barn sin egenverdi når de feirer sine bursdager én etter én, noe som opprettholder den kulturelle verdien av å være unik og individualisme. Hverdagens institusjonelle praksiser som klasseroms bursdagsfeiring utbrer fremtredende kulturelle temaer[19][23].

Whitings modell rediger

Arbeidet til Dr. John Whiting og Dr. Beatrice Blyth Whiting er anerkjent og respektert innenfor psykologien og antropologien. Paret har sammen med sine studenter ved Harvard University utviklet «Whitings modell» for barns utvikling i løpet av 1970- og 1980-årene som setter et spesielt fokus på hvordan kultur påvirker utvikling[24].

Paret Whitings innførte begrepet «kulturelle læringsmiljø» for å beskrive omgivelsene som påvirker et barn i utvikling[25]. Beatrice Whiting definerte et barns miljømessige kontekst som «preget av en aktivitet som pågår, et fysisk avgrenset rom, en karakteristisk gruppe mennesker og normer for atferd»[25]. Dette miljøet består av flere lag: Barnets omgivelser (klima, flora og fauna) påvirker storsamfunnets historie (migrasjon, utveksling av materielle goder og oppfinnelser) som resulterer i vedlikeholdssystemer (bosetningsmønster, rettssystemet, sosial kontroll og arbeidsdeling) som danner et kulturelt læringsmiljø. Disse faktorene påvirker lært atferd eller progressive uttrykkssystemer som tar form av religion, magiske forestillinger, ritualer og seremonier, kunst, rekreasjon, spill og lek eller kriminalitet[26].

Mange forskere har bygget videre på Whitings modell[24] og modellens innflytelse er tydelig i både moderne psykologi og antropologi. Ifølge en artikkel av Thomas Weisner i Jorunal of Cross-Cultural Psychology «Alle disse [nyere] tilnærminger deler et felles intellektuelt prosjekt: Å ta kultur og kontekst på dypeste alvor i studier av menneskelig utvikling»[27].

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Heine, S. J. (2011). Cultural Psychology. New York: W. W. Norton & Company.
  2. ^ Fiske, A.; Kitayama, S.; Markus, H.R.; & Nisbett, R.E. (1998). The cultural matrix of social psychology. In D. Gilbert & S. Fiske & G. Lindzey (Eds.), The Handbook of Social Psychology (4th ed., pp. 915–81). San Francisco: McGraw-Hill.
  3. ^ a b Shweder, Richard (1991). Thinking Through Cultures. Harvard University Press. ISBN 0-674-88415-9.
  4. ^ Heine, S., & Ruby, M. B. (2010). Cultural Psychology. Wiley Interdisciplinary Reviews: Cogntitive Science, 1(2). doi:10.1002/wcs.7 10.1002/wcs.7
  5. ^ Markus, H.R.; Kitayama, S. (2003). "Culture, Self, and the Reality of the Social". Psychological Inquiry 14 (3): 277–83. doi:10.1207/S15327965PLI1403&4_17 .
  6. ^ Shweder, R.A.; & Levine, R.A. (Eds., 1984). Culture theory: Essays on mind, self, and emotion. New York: Cambridge University Press.
  7. ^ Arnett, J. J. (2008). The neglected 95%: Why American psychology needs to become less American. Arkivert 8. august 2016 hos Wayback Machine. American Psychologist, 63(7), 602-614.
  8. ^ a b Henrich, J., Heine, S. J., & Norenzayan, A. (2010). The weirdest people in the world? Behavioral and Brain Sciences 33, 61-135. doi:10.1017/S0140525X0999152X
  9. ^ a b c Henrich, Joseph (2010). “Most people are not WEIRD Arkivert 24. desember 2013 hos Wayback Machine..” Nature 466 (5): 29. doi:10.1038/466029a.
  10. ^ Jones, D. (2010). “A WEIRD View of Human Nature.” Science 328(25): 1627.
  11. ^ Nisbett, R.; Miyamoto, Y. (2005). «The influence of culture: holistic versus analytic perception». TRENDS in Cognitive Sciences. 9 (10): 467–473. doi:10.1016/j.tics.2005.08.004. Mal:Citeseerx. 
  12. ^ a b Masuda, T.; Nisbett, R.A. (2001). "Attending holistically versus analytically: Comparing the context sensitivity of Japanese and Americans Arkivert 24. desember 2013 hos Wayback Machine.". Journal of Personality and Social Psychology 81 (5): 922–34. doi:10.1037/0022-3514.81.5.922.
  13. ^ Kitayama, S.; Duffy, S.; Kawamura, T.; Larsen, J.T. (2003). "Perceiving an object and its context in different cultures: A cultural look at new look Arkivert 24. desember 2013 hos Wayback Machine.". Psychological Science 14 (3): 201–06. doi:10.1111/1467-9280.02432. PMID 12741741.
  14. ^ Cole, M. (1998). Cultural Psychology: A Once and Future Discipline. Cambridge: Harvard University Press.
  15. ^ Nisbett, R.E.; & Cohen, D. (1996). Culture of Honor: The Psychology of Violence in the South. Denver, CO: Westview Press.
  16. ^ Turiel, Elliott (2002). The Culture of Morality: Social Development, Context, and Conflict. Cambridge: Cambridge University Press.
  17. ^ McNulty, Jennifer (2004, July 26). “Emphasis on ‘culture’ in psychology fuels stereotypes, scholar says.” University of California: Santa Cruz.
  18. ^ Wainryb, C. (2004). “The Study of Diversity in Human Development: Culture, Urgencies, and Perils. Arkivert 2. oktober 2013 hos Wayback Machine.” Human Development 47, 131-137. doi:10.1159/000077986 10.1159/000077986
  19. ^ a b c d Kitayama, S. (2002). Culture and basic psychological processes—Toward a system view of culture: Comment on Oyserman et al". Psychological Bulletin 128 (1): 89–96. doi:10.1037/0033-2909.128.1.89. PMID 11843550. Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «:20» er definert flere steder med ulikt innhold
  20. ^ Heine, S.J.; Lehman, D.R.; Peng, K.; Greenholtz, J. (2002). "What's wrong with cross-cultural comparisons of subjective Likert scales: The reference-group problem". Journal of Personality and Social Psychology 82 (6): 903–18. doi:10.1037/0022-3514.82.6.903.
  21. ^ Peng, K.; Nisbett, R.E.; Wong, N. (1997). "Validity problems of cross-cultural value comparison and possible solutions". Psychological Methods 2 (4): 329–41. doi:10.1037/1082-989X.2.4.329.
  22. ^ Fryberg, S.A., & Markus, H.R. (2007). Cultural models of education in American Indian, Asian America, and European American contexts. Social Psychology of Education, 10, 1381-2890. doi:10.1007%2Fs11218-007-9017-z
  23. ^ a b Heine, S. (2011). Cultural Psychology. San Francisco: W. W. Norton & Co.
  24. ^ a b Worthman, C. M. (2010). “The Ecology of Human Development: Evolving Models for Cultural Psychology.” Journal of Cross-Cultural Psychology 41: 546-562. doi:10.1177/0022022110362627 10.1177/0022022110362627
  25. ^ a b Edwards, Carolyn P. and Bloch, M. (2010). "The Whitings’ Concepts of Culture and How They Have Fared in Contemporary Psychology and Anthropology." Faculty Publications, Department of Psychology.Paper 501.
  26. ^ John W. Berry, Ype H. Poortinga, Marshall H. Segall, Pierre R. Dasen, Cambridge University Press , 1992,Cross-Cultural Psychology: Research and Applications: Second Edition
  27. ^ Weisner, T.S. (2010). “John and Beatrice Whiting’s Contributions to the Cross-Cultural Study of Human Development: Their Values, Goals, Norms, and Practices Arkivert 13. juni 2015 hos Wayback Machine..” Journal of Cross-Cultural Psychology 41: 499-509. doi:10.1177/0022022110362720 10.1177/0022022110362720

Litteratur rediger