Kulturkløfta

Kulturkløfta er en vanlig betegnelse på forskjellen mellom den dannede embedsmannskulturen og den rurale bygdekulturen i Norge. Fenomenet ble tydeliggjort i den norske nasjonalromantikken.

Generelle betraktninger

I de fleste land vil man merke seg at den herskende samfunnsgruppens dannelsesideal vil være styrende for samfunnet som helhet, både i forhold til språk, oppførsel og syn. I mer sentraliserte stater har det sentrale gjerne stor gjennomslagskraft, og skaper en sterk norm man retter seg etter. F.eks. som i Russland, der sentralmakta alltid har vært sterk, kan man derfor merke seg et kraftig fravær av russiske dialekter, på grunn av den sentrale normeringen av språket. Både Frankrike og Danmark er eksempler på det samme, mens England har et større dialektmangfold på grunn av et tidlig utviklet folkestyre.

Det sosiale skismaet

I Norge var det embedsstanden og det dansknære som rådet, både før og etter 1814. Alt fra slutten av 1700-tallet var man klare over at talespråket i Norge for det meste skilte seg kraftig fra det danske, og diktere som Edvard Storm og Henrik Anker Bjerregaard gikk inn for å skrive viser på folkemålet, helst dialekten fra Gudbrandsdalen. Henrik Wergeland fortsatte med dette.

Nasjonalromantikken representerte en bredere interesse for den opprinnelig «norske» bygdekulturen, som med tiden ble et nasjonalt symbol. Trass i denne prosessen, der mange forskere og kunstnere var delaktige, fortsatte mange fra urbant hold å se skjevt til bønder og deres livsstil og kulturelle uttrykk. Andreas Munch unnlot derfor ikke å skrive nedlatende om Myllarguten, uansett hvor genierklært han var.

Språkstriden

Kulturkløfta ble synliggjort gjennom språkstriden i neste omgang. Ivar Aasen og hans tilhengere representerte et oppgjør med «dannet dagligtale», og satte en ny norm for norsk skriftspråk. Den uforsonlige striden som fulgte, synliggjorde nedarvede fordommer, både i det norske borgerskapet, og også fra bøndenes side. Man kunne også oppleve hvordan bondesønner som kom til byen følte seg tvunget til å legge sin bakgrunn til side for ikke å bli ledd ut av de mer urbane studentene. Daniel Braut i Arne Garborgs roman Bondestudentar er et typisk eksempel. Men holdningene til dialekt og bygdefolk var svært stramme i Oslo langt opp mot 1970. Derfor oppsto Bygdelagssamskipnaden og Bondeungdomslaget, for å skape et fristed for bygdefolk som kom til byen. Noregs Mållag erklærte på sin side at «det norske folkemaal skal verta atterreist til einaste riksmål i landet», og jobbet hardt for å fremme landsmålets sak, gjerne på bekostning av riksmålet.

På 1930-tallet ønsket enkelte en «nasjonal samling på folkemålets grunn», og samnorskpolitikken ble et faktum. Det var samnorskstrevernes håp at man gjennom politiske reformer og tvang i skole- og embetsverket kunne smelte riksmål og landsmål sammen, senere bokmål og nynorsk, og på den måten få slutt på språkstriden. Dette møtte etterhvert stor motstand i hele landet. På midten av 1950-tallet kulminerte språkstriden i Foreldreaksjonen mot Samnorsk, og samnorsken ble senere oppgitt.

Kampen for folkemusikken

Synet på den genuine folkekulturen, eller folkemusikken slik den blir spilt uten klassisk «foredling», er et annet eksempel. Da de faste folkemusikksendingene kom på lufta i NRK tidlig i 1930-årene, var mange Oslo-lyttere i harnisk. Slikt kunne man ikke sende på radio. Leserinnleggene fra denne tida vitner om et kultursyn som i beste fall kan kalles «uforsonlig». En leser skrev:

«Det kan godt hende at de lyder (eller ulyder), som frembringes på disse instrumenter engang har stått høit i kurs hos de gamle nordmenn, men nu synes sikkert de fleste, at det er en lidelse å høre på denne monotone låt, som mest av alt minner om den musikk negrene i det innerste Afrika frembringer på sine «instrumente». Det er bare trommene som mangler.»

«En mente til og med at det voldte ham fysisk ubehag å høre hardingfele enkelte ganger.»

På den andre sida av kulturkløfta kan man merke seg en manglende forståelse for «klassisk» musikk eller urbane kulturuttrykk. Eivind Groven, spelemannen som ble symfoniker, merket seg snart at det ikke var stor interesse for det klassiske i hjembygda hans. Der ble det sagt: «Ja, Eivind, han er inne i byen og driv med noko janitsjar.» På den andre siden måtte han tåle hånsord for hardingfela når han spilte i radio. På sine eldre dager sa han rett ut at han falt «imellom to stolar».

Etterdønninger

I dag ytrer fenomenet seg mye i form av synet på «harryfaktoren», og definisjonen av ordet «urbanitet». Kulturkløfta ytrer seg i form av ordvalg og språkbruk. Mange av de ordene som på bygdene ble betegnet som nøytrale, er regnet som nedsettende i den urbane leir. Eksempler er kjerring, tradisjonelt en hvilken som helst gift kvinne. I dialektfarget litteratur finner man ordet benyttet slik. I bokmålsleiren kan man derimot ikke bruke ordet uten å anklages for å være nedsettende. Traust, som opprinnelig betyr «solid» eller «trofast», er i urban språkbruk synonymt med kjedelig. Selv bonde tenderer til å bli brukt som skjellsord i slike omgivelser («Jeg vil heller bli kalt soss enn bonde.»). Bondebetegnelsen kan man si har gått fra å være en hederstittel i senmiddelalderen, til å være et skjellsord i nyere tid. Til tross for dette, festdrakten, bunaden, har aldri vært mer populær. Bokmål og nynorsk har kommet nærmere hinannen, og kulturforskjellene blitt dempet.

Innen folkloristikken opererer Bjarne Rogan med definisjonen av kultur og motkultur, sentrum og periferi, som en viktig akse i norsk kulturforståelse. Kulturkløfta er et eksempel på den evige debatten mellom disse ytterpunktene. Motsetningen har kulturpolitisk slagside, og har eksistert siden 1814. Konflikten mellom Wergeland og Welhaven har rot i samme problemstilling.

Når man tar i betraktning at det tidlig fantes en motsetning mellom en rådende embedsmannskultur og en bygdekultur som responderte dårlig med denne, kan en godt si at Norge var «flerkulturelt» lenge før innvandrerne gjorde seg gjeldende i norsk offentlig debatt.