Kroatiakrigen
Kroatiakrigen (kroatisk: Domovinski rat: borgerkrigen eller Osloboditeljski rat: frigjøringskrigen) var en del av jugoslaviakrigene, den begynte i 1991 og endte med uavhengighet for Kroatia. Forløperne for krigsutbruddet var opprettelsen av det selvstendige kroatiske parlamentet i 1990 og deretter uavhengighetserklæringen 25. juni 1991. Dette medførte at militære styrker lojale til sentralregjeringen i Jugoslavia besatte strategiske posisjoner i delrepublikken Kroatia, for å sikre serbisk kontroll over serbiskbefolkede områder. Krigen ble aldri offisielt erklært, men 31. mars 1991 (datoen hvor de første fatalitetene inntraff) regnes ofte som starttidspunktet for krigen.
| Kroatia-krigen | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Jugoslaviakrigene | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Kroatia  Bosnia-Hercegovina (1995) |  Serbisk Krajina  Jugoslavia (1991–1992)  Republika Srpska (1992–1995) | ||||||
| Tap | |||||||
| 12 131 drepte, 33 043 sårede, 2 251 savnede (offisielle tall) | |||||||
Bakgrunn rediger
Det første frie valget i Kroatia ble holdt i 1990, den første valgomgangen 22. april, den andre omgangen 6. mai. Året før valget ble flere politiske partier etablert, blant dem Den kroatiske demokratiske union (HDZ – Hrvatska Demokratska Zajednica) som var ledet av nasjonalisten Franjo Tuđman.
Gryende følelser for uavhengighet og en generell antiserbisk innstilling blant kroater gav HDZ høy popularitet og gjorde at de vant valget. På andreplass kom Ivica Račans reformerte kommunister. HDZ dannet da en ny kroatisk regjering.
En viktig faktor for HDZs seier var den kroatiske diaspora. Mange fremtidige HDZ-politikere, inkludert Tuđman, foretok reiser omkring i Europa på 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet for å samle støtte fra emigranter. Kontakten med den kroatiske diaspora, som ble sett på som separatister og fascistiske organisasjoner av nasjonalistiske serbere, og noen av HDZs medlemmers kontroversielle uttalelser førte til en utbredt serbisk mistillit til det nye partiet.
Det nye kroatiske parlamentet holdt sin første sesjon 30. mai 1990, og da informerte president Tuđman om sine planer vedrørende en ny grunnlov og store politiske, økonomiske og sosiale forandringer. Bekreftelsen av den nye kroatiske grunnloven kom 22. desember. I denne grunnloven ble serbere degradert til en minoritet. Tidligere hadde de hatt lik status som kroatene og denne degraderingen skapte stor uro og opprør blant serberne.
I august 1990 ble det holdt en folkeavstemning i Krajina om den serbiske «suvereniteten og autonomien» i Kroatia. Dette var en følge av endringen som ble foretatt i den kroatiske grunnloven. Like før avstemningen sendte den kroatiske regjeringen politistyrker for å avvæpne de serbiske politistasjonene og stoppe folkeavstemningen. Opprørske serbere svarte med å blokkere flere veier inn til turistattraksjonen Dalmatia. Den kroatiske regjeringen svarte igjen med å sende politistyrker for å løse problemene, men helikoptrene som fraktet styrkene ble tvunget til bakken av jagerfly fra JNA (den Jugoslaviske folkehæren).
Kraijna-serberne søkte i begynnelsen ikke uavhengighet fra Kroatia, men ønsket å være en autonom stat på de etniske og historiske territorier de alltid hadde bodd på, innenfor Kroatias grenser. Dette erklærte Kraijnas serbiske nasjonale råd 30. september 1990. I april 1991 snudde de derimot og ønsket uavhengighet fra Kroatia.
Det etniske hatet vokste og flere hendelser gav propagandamaskineriene muligheten til å helle bensin på bålet. Konflikten eskalerte fort til væpnede trefninger i de mest opprørske områdene. Sent i 1991 samlet alle de kroatiske demokratiske partiene seg for å danne en regjering. Dette gjorde de for å stå i mot JNA og serbiske paramilitære enheter.
Krigen rediger
Den kroatiske regjeringen ble meget bekymret over situasjonen i Krajina. Innenriksdepartementet begynte å væpne flere og flere av politienhetene fordi den jugoslaviske føderale grunnloven forbød Kroatia å ha en egen hær. JNA var lite interessert i å hjelpe da de ønsket å opprettholde status quo med makt. Ved flere anledninger virket det som om JNA var på opprørernes side, fordi den involverte seg kun når kroatiske politienheter forsøkte framstøt mot opprørske serbere.
Den nye nasjonen begynte etter hvert å bygge sin egen hær, da de ikke fikk noe støtte fra JNA eller den lokale TO. 9. april 1991 beordret president Tuđman at spesialpolitienhetene skulle omdøpes til Zbor Narodne Garde («Folkets Garde») noe som markerte opprinnelsen av et separat kroatisk forsvar. 19. mai holdt Kroatia en folkeavstemning om løsrivelse fra Jugoslavia. Lokale serbiske myndigheter i Krajina oppfordret til en boikott av avstemningen, og det ble stemt for med 94,1% av stemmene. Kroatia erklærte uavhengighet fra Jugoslavia 25. juni 1991, men EU fikk dem til å fryse denne avgjørelsen i tre måneder med Brioni-avtalen.
En måned etter uavhengighetserklæringen holdt serbiske styrker omtrent en tredjedel av landet, for det meste de områder med etnisk serbisk majoritet. De var overlegne med tanke på militært utstyr, og taktikken gikk for det meste ut på å bombe områder med granatartilleri, inkludert sivile mål. Etter hvert som krigen utviklet seg ble byene Dubrovnik, Šibenik, Zadar, Karlovac, Sisak, Slavonski Brod, Osijek, Vinkovci og Vukovar alle angrepet av serbiske styrker.
Det internasjonale samfunnet startet en våpenhandelsboikott som førte til at kroater begynte å smugle våpen over grensen, inkludert store mengder våpen som følge av en hemmelig avtale med Ungarn.
I august 1991 ble grensebyen Vukovar angrepet. Dette ble kjent som «Vukovar-slaget». Serbiske tropper omringet til slutt hele byen, men den 204. Vukovarbrigaden som forsvarte byen, forskanset seg inne i byen og holdt stand. De fryktet hva som ville skje med de mange etniske kroatene som hadde søkt ly i byen. Byen ble til slutt erobret av serbiske styrker 18. november og kroatene ble fordrevet fra byen eller drept.
Den sivile befolkningen flyktet fra de krigsherjede områdene, kroatene flyktet da vekk fra den bosniske og serbiske grensen, mens serberne beveget seg mot dem. Noen estimater anslår at 220 000 kroater og 300 000 serbere var internt feilplassert under krigen i Kroatia. Tallene varierer ofte, men flere hundretusener ble fordrevet av militæret i det som ble kjent som etnisk rensning.
President Tuđman holdt en tale 5. oktober 1991 hvor han ba hele befolkningen mobilisere og forsvare seg mot det han kalte «Stor-Serbia imperialismen » som ble fulgt av JNA og serbiske paramilitære enheter. 7. oktober eksploderte deler av regjeringens hovedkvarter i Zagreb, mens Tuđman, Stjepan Mesić og Ante Marković befant seg inne i bygget. Kroatene beskyldte JNA for å forårsaket eksplosjonen med et flyangrep, men JNA benektet dette og anklaget kroatene selv for å ha iscenesatt eksplosjonen. Noen ambassader/konsulater hadde ikke folk på arbeid den dagen, antagelig fordi de hadde informasjon om et nært forestående angrep. Den neste dagen kuttet det kroatiske parlamentet alle sine bånd med Jugoslavia. 8. oktober blir nå kalt uavhengighetsdagen i Kroatia.
I mellomtiden nådde krigen sitt høydepunkt. Ifølge offiserene i den 204. Vukovar Brigaden, ødela de 350 – 400 pansrede kjøretøy, 50 fly, drepte 14 000 soldater og skadet 30 000. Tallene fra serbisk side er betydelige mindre. Hvis man skal tro de kroatiske tallene, påførte de kroatiske styrkene i Vukovar 50% av skadene og antall drepte for JNA totalt sett for hele krigen, i den 100 dager lange kampen om Vukovar. Som kjent ble Vukovar totalt ødelagt og erobret av serbiske styrker i november 1991. Det ble påstått at dette ble gjort for å forsøke å forhindre videre ødeleggelse av byer som Dubrovnik. I ettertid har de serbiske kommandørene Mile Mrkšić, Miroslav Radić og Veselin Šljivančanin blitt tiltalt ved det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia for krigsforbrytelser begått i forbindelse med Vukovar-slaget.
Innen midten av desember 1991 anerkjente Litauen, Latvia, Ukraina, Island og Vatikanet Kroatias og Slovenias selvstendighet. Kroatia og Slovenia anerkjente også hverandre. 19. desember 1991, i perioden da kampene var som hardest, erklærte den Serbiske Autonome Regionen i Krajina og vestlige Slavonia seg som offentlig som Republikken av Serbiske Krajina (Republika Srpska Krajina). Også mellom 19. desember og 23. desember anerkjente flere europeiske land Kroatia og Slovenia, bla Tyskland, Sverige og Italia. EU anerkjente unisont Kroatia og Slovenia 15. januar 1992.
Offisiell anerkjennelse av utbryterrepublikkene, og samtidig anerkjennelse av at SFR Jugoslavia var i ferd med å bryte sammen, var et kontroversielt og viktig politisk tema på den tiden. De omkringliggende vesteuropeiske landene var sympatiske til Kroatias og Slovenias sak, men østlige land som Russland og Hellas, som var gamle serbiske allierte, motsatte seg anerkjennelsen. De mer konservative kreftene i Vesten, anført av Storbritannia og delvis også USA, var motvillige til en anerkjennelse. Utenriksminister i USA, Lawrence Eagleburger, og hans etterfølger, Warren Christopher, kritiserte begge handlingene til europeiske land (som f.eks. Tyskland) som var en pådriver i Europa til støtte for Kroatia og Slovenia. De mente anerkjennelse kun førte til eskalering av krigen.
Det internasjonale samfunnets rolle i krigen ble en gjenstand for mye kontrovers. Den generelle FN-policyen med å innføre våpenhandelsboikott for alle de tidligere republikkene i Jugoslavia var ikke nøytral, da det førte til at de utbrytende republikkene ble plassert i en underlegen posisjon siden de ikke hadde noen som helst kontroll over tidligere jugoslaviske våpen og militært utstyr. Dette var i det store og det hele kontrollert av serberne. Dette ble sett på som uholdbart av de vestlige styresmaktene, men ikke før det allerede var for sent. I januar 1992 arrangerte FN sin siste våpenhvile, den 20. totalt siden krigen startet. Våpenhviler ble underskrevet ganske hyppig, forhandlet frem av utenlandske diplomater, men like ofte brutt. De ble brukt taktisk av alle parter i krigen. Kroatene tapte mye terreng, men tjente tid som de brukte til å bygge opp hæren fra de syv brigadene de hadde ved den første våpenhvilen, til de 64 de hadde ved signeringen av den siste.
Partene i krigen forflyttet seg for det meste til forskansede posisjoner da UNPROFOR ankom for å overse og sørge for at avtalen ble overholdt. JNA forflyttet seg snart fra Kroatia inn til Bosnia der krigen var i ferd med å starte. Kroatia ble medlem av FN 22. mai 1992.
Væpnede konflikter fortsatte periodevis i Kroatia. Det var flere små operasjoner gjennomført av kroatiske styrker for å befri kroatiske byer som ble bombet av serbiske styrker. En delvis liste:
- Operasjon Otokos 10, 3. oktober – 4. november 1991 – 300 km² av fra Bilogora fjellet til Papuk fjellet ble erobret.
- i Dubrovnik området:
- Operasjon Tigar, 1. juli – 13. juli 1992
- i Konavle, 20. september – 24. september 1992
- i Vlaštica, 22. september – 25. september 1992
- følgende var at JNA trakk seg tilbake fra Konavle og Prevlaka, 30. september – 20. oktober 1992
- på Miljevci platået (mellom Krka og Drniš), 21. – 22. juni 1992
- på Križ åsen nær Bibinje og Zadar
- ved den hydroelektriske demningen Peruča 27. – 28. januar 1993
- Operasjon Maslenica, området rundt Maslenica, nær Zadar, 22. januar – 10. februar 1993
- Operasjon Medak lomme, området nær Gospić, 9. september – 17. september 1993
De fleste av disse militære operasjonene var vellykket for Kroatia. Men den mislykkede Operasjon Medak i 1993 gjorde at Kroatia ødela mye av sitt internasjonale rykte. De kroatiske offiserene Janko Bobetko, Rahim Ademi og Mirko Norac er noen av de tiltalte ved Tribunalet for påståtte krigsforbrytelser begått under denne operasjonen. Ingen dom er ennå avsagt i sakene.
UNPROFOR forsøkte for det meste å opprettholde fredsavtalen fra 1992 – 1995, men de sørget også for at grensene forble slik de var, og forhindret dermed mange flyktninger fra å returnere til sine hjem.
Mellom 1992 og 1993 slo ca. 225 000 (estimert) flyktinger seg ned i Kroatia. Disse kom fra Serbia og Kroatia. Mange bosnjaker flyktet til Kroatia og intet annet land tok i mot flere flyktende bosnjaks enn Kroatia. Kroatiske frivillige og soldater deltok i Bosnia-krigen. Noen av Tuđmans nærmeste medarbeidere, Gojko Šušak og Ivić Pašalić, var fra Hercegovina og støttet kroatene i Bosnia-Hercegovina finansielt og på andre måter.
Da kroatene og bosnjakne i Bosnia-Hercegovina plutselig begynte å kjempe mot hverandre, og ikke bare mot serberne i 1993, deltok Frano Tuđman aktivt i fredsforhandlingene mellom partene. Dette resulterte i Washington-avtalen i 1994 som gjorde slutt på staten Herceg-Bosnia og reduserte frontene i krigen.
Sent i 1994 involverte den kroatiske hæren seg flere ganger i krigen i Bosnia. 1. november satte de i gang operasjon Cincar nær Kupres, og 29. november startet operasjon Vinter 94 nær Dinara og Livno. Dette for å svekke serbernes beleiring av Bihać-regionen.
Tidlig i mai 1995 tok kroatene tilbake store områder i vestlige Slavonia i operasjon Flash. I august samme år satte kroatene i gang operasjon Storm og kjørte over RS Krajina – bortsett fra en liten stripe nær den serbiske grensen. På bare fire dager flyktet ca. 150 000 – 200 000 serbere, for det meste til Serbia og Bosnia, ifølge Tribunalet. Kroatiske kilder oppgir mellom 50 000 – 90 000 flyktninger, mens serberne påstår det var over 250 000. BBC har anslått at det er ca. 200 000. [1] og [2]. Denne, og etterfølgende militære operasjoner, ble fulgt opp av Tribunalet som tiltalte Ante Gotovina og flere andre kroatiske offiserer for krigsforbrytelser.
Den kroatiske hæren fortsatte å kjempe med bosnjakne mot serberne i Bosnia, men ble forhindret av USAs diplomatiske innblandinger. 1. november til 21. november 1995 ble Dayton-avtalen fremforhandlet og senere underskrevet i Paris 14. desember 1995. Dette gjorde slutt på krigen i Kroatia, så vel som Bosnia.
Etterkrigstiden rediger
Etter Dayton-avtalen overtok NATO styrken IFOR (Implementation Force) ansvaret etter UNPROFOR. De skulle sikre realiseringen av vilkårene satt i avtalen. Kroatia ble medlem av Europarådet 6. november 1996. Årene etter ble brukt til oppbygging og forbedring av økonomien.
Krajina forhandlet seg fredelig fram til en gjenintegrasjonsprosess med Kroatia. FN satte opp en plan hvor de sto for administrasjonen av regionen «Østlige Slavonia, Baranja og Vestlige Sirmium». Avtalen ble kjent som Erdut-avtalen. Området ble formelt reintegrert i Kroatia 15. januar 1998.