Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen
Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804,[1][2] død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken søndre under gården Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter.
| Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 9. sep. 1804 Elverum | ||
| Død | 25. feb. 1876 (71 år) | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
En beryktet kriminell rediger
Livstidsfangen Svartbækken ble i oktober 1874 løslatt etter å ha sonet syv år i Tukthuset i Trondheim for postrøveri. Den første tiden tjente han til livets opphold som omreisende kremmer i områdene rundt Elverum og gjennom fattigstøtte.
Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham.
En del barn betraktet ham likevel annerledes, noe Bull Aakrann mange år senere skulle fortelle Peder Talbak: «Vi smågutter var relativt gode kunder hos ham. Jeg synes også å erindre at han enkelte ganger viste oss godhet og gav oss sukkertøy. Jeg ser ham ennå tydelig for meg når han med slepende gang og hoderysten passerte på veien forbi mitt hjem. Vi så etter ham. Han var jo en viss berømthet med sine 20 år på slaveriet. Jeg husker også hans antrekk. Han gikk i datidens store frakk, med skaftestøvler som rakk til kneet. Støvlene var trukket utenpå benklærne, og opp av støvleskaftet stakk en øks av størrelse som en alminnelig gjeterøks. Den bar han alltid på seg.»[3]
Etter løslatelsen skjedde det noe som varslet om at Svartbækken ikke hadde til hensikt å legge sin tungt belastede fortid bak seg: Skogeier Peder Dahl lot ved en anledning Svartbækken sitte på sleden under en skogstur. Han merket underveis at Svartbækken forsøkte å dra frem en øks fra støvleskaftet. Dahl reagerte med å slippe svepen i bakken for deretter å be Svartbækken plukke den opp. Svartbækken hoppet da av for å hente svepen, men før han fikk kommet seg opp på sleden igjen, satte Dahl hesten i trav. Svartbækken klarte ikke å innhente ham.
Rovmord rediger
Det årlige Grundset-markedet brakte Svartbækken til Vestad i Elverum i 1875. Det var her, på en gjestgiverigård, at han den 27. februar fikk øye på den 19 år gamle Even Nilsen Dæhlin (også kjent som Dælien).
Dæhlin var da på vei hjem til sine foreldres gård i Stange etter å ha vært i Trysil for å selge korn. Dæhlin var blitt advart om at markedet trakk til seg en mengde tvilsomme folk som gjorde det utrygt å ferdes langs veiene, særlig nattestid. Men Dæhlin insisterte på å reise såpass sent, for han hadde hastverk.
Han satt og drakk kaffe med en annen hedmarking da Svartbækken kom bort til bordet deres og gjorde seg ynkverdig nok til å vekke Dæhlins forbarmelse. Etter å ha spandert mat og kaffe på Svartbækken, tilbød Dæhlin ham skyss videre til Husum. Dæhlin lot også den gamle mannen kjøre hesten.
Men det lå ikke for Svartbækken å vise takknemlighet. I stedet planla han å rane Dæhlin, selv om dette betydde å drepe bondesønnen. Etter to mil stanset Dæhlin ved en gård der det ble servert. Svartbækken sa han ikke ville ha, og gikk deretter videre mot en annen gård for å legge seg på lur i den kalde natten og vente på at Dæhlin skulle passere med sin hest og slede. Svartbækken ventet ikke forgjeves: Han gjorde noen lange hopp før han kom opp på siden av Dæhlins slede, for deretter å angripe 19-åringen med øksen. Svartbækken påførte Dæhlin fryktelige og dødelige hodeskader med sine øksehogg.
Etterforskningen rediger
Tidlig om morgenen 1. mars observerte en bonde på Løten en hest med blå slede ved gården sin. Han gikk bort til den og ble møtt av et uhyggelig syn: Hundeskinnspelsen og alt det andre som lå i sleden var oversprøytet med blod. Han kunne raskt konstatere at det hadde funnet sted et rovmord og tilkalte lensmannen.
På Kongeveien ble det funnet spor som passet til sleden. Disse ble fulgt tre kilometer inn i skogen. Et stykke unna veien fant de liket av den unge mannen, på snø som var gjennomtrukket av blod. Hele pannen til Dælien var slått inn. Morderen hadde bare unlatt å stjele skjorten til sitt offer, som ellers var naken. Både lik og mordvåpen var blitt forsøkt skjult under et mindre grantre. Lensmannen kom imidlertid senere frem til at Dælien var blitt myrdet et annet sted, for noen menn hadde i løpet av natten støtt på en mann som førte Dæhlins hest og slede langs Kongeveien. Det hadde imidlertid vært for mørkt til at de kunne gi noen detaljert beskrivelse av mannen, annet enn at han var eldre og hadde fippskjegg. De så ikke Dæhlins lik liggende i sleden.
Lensmannen fikk assistanse fra to politimenn, som hadde kommet til Elverum fra Christiania i anledning Grundset-markedet. Lensmannen fortsatte å undersøke åstedet, mens de to politimennene 2. mars dro ut på leting etter rovmorderen. De gikk systematisk fra hus til hus i håp om å finne personer som hadde vært vitne til drapet. Den ene av politimennene kom tilfeldigvis i snakk med en ti–tolv år gammel jente. Jenten fortalte at hun om kvelden 28. februar hadde sett en mann i hundeskinnspels som dro fra gjestgiverigården med en hest og en slede lik Dæhlins. Men hun fortalte at en annen mann holdt tømmene. Denne mannen kjente hun godt: «Det er en gamling som bruker å gå rundt og selge sukkertøy.»[4]
Politimennene ante at de nærmet seg en oppklaring på mordet, og ba jentens far om lov til å ta henne med til Grundsetmarkedet for å se etter den gamle mannen. Lensmannen dro så sammen med jenten til markedet, og det gikk ikke mer enn fem minutter før hun fikk øye på den mistenkte. Lensmannen skuet en høy og bredskuldret, om enn foroverbøyd, gammel mann med et stygt oppsyn. Lensmannen gikk straks bort, grep tak i mannen og forkynte at han var arrestert.
I arresten ble mannen kroppsvisitert. De fant en velfylt lommebok, der det også lå en kvittering med navnet «E. Dælien». Klærne hans var blodige. Mannen nektet å fortelle hva han het, og ville heller ikke si hvor han hadde vært de siste dagene. Han nevnte imidlertid at han var uten fast bopel. Lensmannen viste mannen frem for folkemengden utenfor. En overstadig beruset eldre mann gjenkjente vedkommende: Svartbækken bodde nemlig hos mannen.
Lensmannen dro hjem til den berusede mannen, og snakket med hans kone. Hun fortalte at Svartbækken bodde der av og til, og at han hadde kommet hjem tidlig om morgenen 1. mars. Vanligvis hadde ikke Svartbækken med seg andre klær enn dem han gikk med, men denne gangen hadde han lagt en klesbylt i kurven. Disse klærne ble undersøkt og viste seg å være dekket av blod.
Under avhørene fortsatte Svartbækken å nekte kjennskap til mordet, men nå oppga han sitt fulle navn, og begynte å fortelle om sin bakgrunn. Ofte ble han svar skyldig når han skulle forklare bevisene som hopet seg opp mot ham, eller så grenset forklaringene hans til det latterlige. Stadig ble han tatt i selvmotsigelser og løgn, uten at dette fikk ham til å tilstå.
I forhørsretten ga sorenskriveren Svartbækken ordre om å ta på seg de klærne han hadde båret i en bylt natt til 1. mars. Politimennene visste at Dæhlin hadde vært en god del mindre enn Svartbækken, og klærne hans kunne derfor ikke passe den mistenkte. Svartbækken insisterte at klærne var hans, men de viste seg å være aldeles for små for ham. Heller ikke støvlene fikk han på seg, tross iherdige forsøk. Forhørsretten ble uansett ikke overbevist av Svartbækkens anstrengelser.
Etter forhørsretten satt han i varetekt i Hamar distriktsfengsel.
Rettssaken rediger
Tiltalen lød på mord og røveri. 2. august 1875 ble det avsagt dom i underretten i Søndre Hedemarken. Retten anså bevismengden som betydelig og fant Svartbækken skyldig. Svartbækken ble dømt til «at have sit liv forbrudt». Christiania Stiftsoverrett stadfestet dommen 20. september samme år. Deretter ble det anket til Høyesterett.
Under deres behandling ble det opplyst at Svartbækken hadde tilbragt 41 av de siste 46 årene av sitt liv i forskjellige straffanstalter. Han var fem ganger blitt dømt for tyveri, hvorav to hadde medført livsvarig straffarbeid, men han var senere blitt benådet i begge tilfellene. Ifølge uttalelsen fra en lege som hadde undersøkt Svartbækken, hadde han ikke større mentale lidelser.[1]
Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men de fem dommerne la skjerpende vekt på den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest. Den 20. november 1875 fant dommerne enstemmig at «Svartbækken» måtte idømmes dødsstraff.
Avisene i Hamar kunne den 10. januar 1876 melde at dommen skulle fullbyrdes «uten nådigst formildelse». Tidspunktet for henrettelsen ble også kunngjort: 25. februar 1876.
Noen dager før denne datoen tilstod Svartbækken omsider mordet. Han fortalte at han angret og at han håpet på Guds tilgivelse.[3]
Henrettelsen rediger
Skafottet ble satt opp på Ekromstormyra i Løten, nær stedet for forbrytelsen; det var vanlig å la henrettelsen skje ved åstedet. 100 soldater fra Hedemarkens bataljon var utkommandert for å holde vakt ved retterstedet. Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de fem kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Ekromstormyra. Tross Ekromstormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3 000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig «ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Kl. 07.55 hadde Svartbækken lagt seg ned på kne ved blokken og et hvitt tørkle ble knyttet for øynene hans. Skarpretter Theodor Larsen hentet da diskré frem øksen, som pleide å ligge skjult for den dødsdømte. Hodet ble atskilt ved første hogg. Synet av dette fikk en rekke av de skuelystne til å besvime. Det gjorde et sterkt inntrykk da graveren grep hodet til Svartbækken og holdt det opp. Noen av dem som stod nærmest skulle mange år senere fortelle at de mente å kunne høre Svartbækken skjære i tennene.
Den samme graveren fikk i oppdrag å frakte liket til kirkegården. Mordere fikk ikke passere igjennom kirkegårdens port, og den billige kisten med liket ble derfor heist over muren, før den kunne begraves på god avstand fra de øvrige gravene.
Liket av en myrdet kvinne ble litt senere funnet på Dovre. Etter identifiseringen ble det klart at kvinnen hadde blitt meldt savnet kort tid etter Svartbækkens løslatelse. Han hadde reist i området etter løslatelsen og det ble hevdet at skrinet han benyttet under sukkertøyhandelen var identisk med kvinnens eget. Svartbækken forble den eneste mistenkte for dette mordet, men saken kunne ikke oppklares nå som han var død.
I kulturen rediger
Thule Forlag ga i 1996 ut tegneserien Svartbækken, mens Hedmark Teater i 2001 satte opp forestillingen Blod! Blod! – begge handler om henrettelsen. Det er dessuten blitt skrevet flere viser om ham. I 2011 ga Hedmarksbandet Dunderbeist ut et selvtitulert album, med låter inspirert av Svartbækken.[5]
Referanser rediger
- ^ a b Norsk Retstidende 1876 s. 86
- ^ Elverum Ministerialbok 1794-1814 http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=9167&idx_id=9167&uid=ny&idx_side=-43
- ^ a b Peder Talbak: Kristoffer Svartbækken: En tragisk menneskeskjebne, 1957
- ^ Per Hohle: De endte på skafottet: Om mord og udåd, drapsmenn og dommer i gammel tid, 1980
- ^ I en øksemorders fotspor. http://www.nrk.no/lydverket/i-bygdemisantropiens-vold/