Kristin Lavransdatter
Kristin Lavransdatter er en historisk romansyklus av Sigrid Undset (1882–1949) som består av tre bind: Kransen (1920), Husfrue (1921), og Korset (1922). Kristin Lavransdatter dannet sammen med tobindsromanen om Olav Audunssøn grunnlaget for at Undset fikk nobelprisen i litteratur i 1928, hvor begrunnelsen var «… spesielt for hennes mektige beskrivelser av livet i Norden i middelalderen …».[1]
| Kristin Lavransdatter | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Forfatter(e) | Sigrid Undset | ||
| Språk | Norsk | ||
| Tilblivelse | 1920 | ||
| Utgitt | 1920 | ||
| Forlag | Aschehoug | ||
| OCLC | 17486375 | ||
| ISBN 978-0-394-43262-5 | |||
Bakgrunn rediger
I 1900 begynte den 18 år gamle Sigrid Undset å arbeide på en roman hun kalte Svend Trøst, en tidlig versjon av Kristin Lavransdatter. (Svend Trøst («Svend den trofaste») er en fiktiv skikkelse fra den danske folkevisen om helten Niels Ebbesen[2] under grevefeiden, der Svend løsnet bjelkene i Randers bro, slik at Ebbesen kunne flykte fra Randers etter å ha drept grev Gerhard, og Svend Trøst deretter rev broen så ikke forfølgerne kom seg over.[3]) B.S. Ingemann diktet folkevisenes Svend Trøst om til en væpner for prins Otto i en roman fra 1835 som Undset leste som barn. Her er Agnete-skikkelsen helt sekundær; hun er på klosterskole, langt unna Svend og begivenhetene rundt prins Otto, og først på slutten blir hun og væpneren gift. Georg Brandes latterliggjorde romanen som skildrer prins Otto som svak og nærmest feminin, når Ottos yngre bror Valdemar Atterdag, far til dronning Margrethe 1., viste seg som mye mer av et kongsemne.[4] «Musikken» i navnene, Agnete og Svend Trøst, grep Undset. «Jeg diktet videre på deres skjebne.»[5]
I 1902 ga Undset opp Svend Trøst, og tok i stedet fatt på Aage Nielssøn av Ulvholm, et utkast til det som skulle bli bøkene om Olav Audunsøn.[6] Men forlagsredaktør Peter Nansen i Dansk Gyldendal refuserte Aage Nielssøn i 1905, ifølge Undset selv med følgende råd: «Forsøk Dem ikke mer på historiske romaner, det kan De ikke. Men De kan jo prøve å skrive noe moderne. Man vet jo aldri.»[7]
Inspirasjon hentet Undset også fra sine opphold på den gamle skysstasjonen Laurgard i Sel. I 1842 oppholdt Asbjørnsen seg på Laurgard i to dager og fikk høre Engebret Hougen fortelle eventyr som «Goddag mann økseskaft» og «Askeladden og de gode hjelperne». De originale materialene var i 1999 fortsatt bevart i rommet der Undset bodde.[8] Som barn var hun her med sine foreldre, og flere ganger på ferie som voksen, en hel sommer i 1917 for å skrive. Laurgard er blant de eldste gårdene i området, utskilt fra bygdens eldste gård, Sil, sammen med Jørundstad, Romundgard og Olstad. I middelalderen lå Laurgard nede ved Lågen, men Storofsen sommeren 1789 feide med seg 26 bygg på gården som deretter ble lagt høyere, ved gamleveien nordover til Nidaros. Dermed utviklet den seg til skysstasjon og fikk senere poståpneri og butikk.[9]
Fra arbeidet med Kristin Lavransdatter etterlot Undset seg bare ett papir som fortalte om skriveprosessen, en skisse over kronologi og disposisjon. I et brev til professor Fredrik Paasche stilte hun en rekke spørsmål om middelalderens liv og rettsvesen, og tilføyde at hun aldri hadde «arbeidet på noen bok med slik glede og en sånn følelse av at jeg kjente og holdt av de mennesker jeg skrev om». Da Kransen utkom, og professor Paasche leste den, måtte han lese grundig for å gjenkjenne svarene sine, for stoffet var helt innarbeidet i handlingen.[10]
Handlingsforløpet i bøkene rediger
Kransen rediger
Den første boken i trilogien har tittelen Kransen. Den handler om Kristins barndom og ungdom, som preges av hennes nære forhold til faren, storbonden Lavrans. De bor på gården Jørundgård i Sel i Gudbrandsdalen. Femten år gammel blir Kristin lovet bort til Simon Darre fra nabogården Formo, en ung mann valgt av Kristins foreldre. Undset vender tilbake til motivet med «den krenkede ungjente» også i dette verket;[11] i Viga-Ljot og Vigdis blir Vigdis voldtatt; i Jenny skjer det samme med hovedpersonen; i Olav Audunssøn i Hestviken blir Ingunn lokket mens Olav er borte; og Kristin blir antastet av presten Bentein, men kjemper seg løs og klarer å flykte. Det blir likevel folkesnakk, og Kristin sendes til Nonneseter kloster i Oslo i påvente av å bli gift. I Oslo møter hun den tolv år eldre Erlend, som redder henne fra å bli overfalt av røvere. Han er søstersønn av fru Åshild, som pleiet Kristins lillesøster Ulvhild frem til pikens død. Fru Åshild fortalte Kristin om sin søstersønn da. Nå har Kristin faktisk møtt mannen som sin redningsmann, og hun og Erlend blir forelsket.
Om Erlend er vakker og sjarmerende, har han dårlig rykte på seg, for han har to barn med en gift kvinne som forlot sin mann for å bli Erlends frille. Men forelskelsen har fått makt over Kristin, som ikke klarer å stå imot. Hun innleder et lidenskapelig forhold til Erlend, og er bestemt på å holde fast på han i strid med foreldrenes ønske og det hun oppfatter som Guds bud. Kristin havner dermed i konflikt med sine foreldre; Lavrans og Ragnfrid har på sin side ulikt syn på saken – den ripper opp i problemer i deres eget forhold, noe som har forårsaket et vedvarende tungsinn hos Ragnfrid. Simon Darre lar sin forlovede gå, og gifter seg senere med Kristins yngre søster Ramborg, som legger Kristin for hat fordi hun merker at Simon fortsatt går og tenker på Kristin.
Kristin står på sitt og overvinner foreldrenes motvilje. Boken avsluttes etter bryllupet mellom Kristin og Erlend, med en oppklarende samtale mellom Kristins foreldre.
Selv bekjente Undset at hennes yndling var Simon Darre,[12] som også har fått Simon Darresvei i Oslo oppkalt etter seg. Det gjorde stort inntrykk på henne da hun, etter at boken var utgitt, mottok fem 5 kilo hjemmekjernet smør fra en dame som var Simon Darres etterkommer. Katti Anker Møller fortalte også at Undset følte seg svært beæret da den tidligere hushjelpen hennes, Asta Westbye, skrev til henne at ingen bonde som leste boken, ville ane at hun ikke var oppvokst på gård og fortrolig med alt gårdsstellet.[13]
Husfrue rediger
Husfrue omhandler Kristin som mor og husfrue på gården Husaby i Skaun, en gang hjemmet til Einar Tambarskjelve. Kjærligheten til Erlend avtar etter hvert som det blir tydelig at samlivet ikke blir som hun forventet. Kristin tar på seg ansvaret for gårdsdrift og for barna; Erlend er lettsindig og bekymringsløs og krenker henne ved flere anledninger. Kristin tilgir, men klarer ikke å glemme.
Kristin sliter også med skyldfølelse overfor foreldrene, særlig faren, men også overfor Gud. Med sin førstefødte, Nåkkve, legger Kristin ut på den tunge botsgangen over Dovre[14] til Olav den hellige i Nidarosdomen, for å få forlatelse for sine synder. Hun går barføtt til St. Olavs grav for å legge ned krans der, i håp om at han vil tale hennes sak overfor Gud.
Korset rediger
I Korset avsluttes fortellingen om Kristin og Erlend og barna deres. Kristin frykter at sønnene skal ligne den lettsindige og sjarmerende faren. Kjærlighetskampen mellom de middelaldrende foreldrene skildres inngående. Kristin sier en dag hva hun synes om Erlends væremåte, og han rir fra gården. For sønnenes skyld rir Kristin etter han opp i fjellet for å forsøke å forsone seg med ham. Erlend forteller Kristin at han alltid har elsket henne, og de får oppleve lykken sammen en kort stund før han dør. Kristin, som nå er i førtiårene, tas opp som leksøster i Rein kloster på Fosen. Endelig finner hun fred og kan legge bak seg den livslange striden mellom seg selv og sin Gud. Under svartedauden prøver hun i sine siste levedager å hjelpe menneskene rundt seg. Dette gjør hun for å sone syndene hun mener å ha begått, og søke Guds tilgivelse. Hun smittes og dør selv av pesten.
Historisk nøyaktighet rediger
Handlingen i Kristin Lavransdatter er satt til første del av 1300-tallet, mens Håkon V Magnusson og hans dattersønn Magnus Eriksson styrte over Norge. Hovedpersonen er Kristin, datter til storbonden Lavrans i Sel i Gudbrandsdalen. Romanen følger henne fra hun er ei lita jente og til hun dør som en midaldrende enke. Undset oppgir ikke noe fødselsår for Kristin, men i hennes ungdom er det konflikter mellom enkedronning Ingebjørg og riksrådet som vi vet fant sted på 1320-tallet.[15] Kristins fødselsår kan dermed løselig settes til 1302–05. I den tredje boken Korset dør Kristin i svartedauden, som kom til Norge i 1349. Det innebærer at hun må ha vært mellom 44 og 47 år da hun døde.
Den historiske bakgrunnen er svært nøyaktig i alle detaljer: mat, gårdsdrift, våpenbruk, religiøse skikker og moralske normer. Forfatteren Hans Herbjørnsrud skrev om dette:
«(H)un lyktes i å støpe sammen ættesagaens meislede fortellerkunst, folkevisens poesi og helgenlegendenes høytidelighet til et nyskapt språk som oppleves samtidig både friskt og gammelmodig.»[16]
Konfliktstoffet er preget av forfatterens egen tid, Sigrid Undset underbygget selv at konfliktstoffet i hennes historiske romaner er bygget på moderne menneskers erfaringer - altså hennes egen samtid. I et intervju i bladet Urd fra 1909 uttalte hun følgende:
«Middelalderens stil er ikke den størknede skorpe om et avdødt tankeliv. I islandske sagaer, i danske ridderviser, i tysk minnesang, har de menneskelige følelser og tanker, som er til alle tider, fått fast og konsis form og kunstnerisk uttrykk. Ganske visst, man skal og kan ikke prøve på å skrive saga eller ridderviser eller minnesanger. Men skaller man av sig det lag av forestillinger og tanker som spesielt tilhører ens egen tid, så trer man like inn i middelalderen og ser livet fra den tids synspunkt – det faller sammen med ens eget. Og forsøker man konsist å gjengi, hva man har sett, så blir formen uvilkårlig beslektet. Og man skriver som en samtidig. Man kan jo bare skrive romaner fra sin samtid.»[17]
I riddervisene er kjærligheten sterkere enn døden, og erotikken beskrives som «et dypt begjær som gjør livet uutholdelig, når det ikke stilles, og finnes de to, er det all lykken i verden». Dette i kontrast til moderne tid, der man ifølge Undset blir lei hele kjærligheten «lenge før man har smakt på den, sånn som den befingres og befamles og utmales og utdebatteres». [18]
Professer Liv Bliksrud har påpekt at Undsets middelalderverker – som innbefatter Kristin Lavransdatter – inneholder utallige språklige «intertekster», det vil si ordspill og uttrykk fra folkeviser, Bibelen, liturgi, helgenvitae, krøniker, diplomer, folkeminner, sagaer og andre litterære kilder.[19]
Rett etter at Kransen var utgitt roste norrønforskeren professor Magnus Olsen hvor historisk korrekt alle detaljer i boken var beskrevet. Han mente at Undset hadde nedlagt et imponerende forarbeid:
«Når jeg leser hennes bok […], kan det ofte forekomme at jeg må si til meg selv: Så sannelig har hun vært bort den eller den lite kjent og sjeldent siterte kilden også! Jeg kan se det av et ord, en vending, en liten situasjon, men det er aldri slik at hun uten videre har «lånt» en karakteristisk detalj, nei, hun har alltid gjort den til sitt eget eie, innstøpt og utnyttet den etter sitt eget dikteriske behov.»[20]
Professor Olsen, som ifølge sin samtidige Francis Bull var den mann i Norge som visste mest om norsk middelalder på 1920-tallet, hadde betrodd Bull at med sin bakgrunn kunne han ikke la være å lete etter mulige feil i romanen. Han fortalte at alt stemte, bortsett fra én liten detalj: Sigrid Undset skriver at mens Kristin feirer sin første julaften på Husaby, tenker hun seg at foreldrene er dradd til morens frender for å delta i julemessen i Ladalm, som da var hovedkirke etter at kirken i hjembygden brente ned. Magnus Olsen påpekte at Ladalm bare var en annekskirke og ingen hovedkirke, men professor Olsen anså selv at denne feilen var «absolutt betydningsløs».[21]
Annerledes kritisk var Edvard Bull som roste den presise miljøskildringen, men reagerte på at Kristins tankeliv ikke stemte med oppvekst på en middelaldergård i Gudbrandsdalen, men med en som er oppvokst «i Welhavensgate, har sittet på kontor i sin ungdom og kjenner naturen fra søndagsturer i Nordmarka. Hun har det typiske humørtrekket for så mange kvinner i storbyen: hun er grinete.» Professor Helge Rønning beskrev Kristin som en midaldrende husmor i 1920-årenes Norge, som «med ekteskapsproblemer, økonomisk trengsel og seksuelle frustrasjoner er forvandlet til Kristin som husfrue med konflikter i forholdet til Erlend!»[22]
Undset ville frem til at når moderne mennesker snakker om seksualitet, er det som om den skulle være noe uskyldig; som om de ikke vil erkjenne alvoret i å være intim med noen. Undset fant derfor moderne ungpikebøker med sine klisjéer om kjærlighet og romantikk langt mer skamløse enn D.H. Lawrences nærgående seksualskildringer, som tar denne siden av livet på alvor.[23]
Den danske forfatteren Jørgen Bukdahl (1896-1982)[24] beskrev Kristin og Erlends forhold i Kransen som en ild som «både varmer og svir», og Kristin er et barn av verden: «Nå er verden bare innenfor hennes kjærlighets murer, i lyst og ve, i angst og jubel, her holder hun rundt livet, og hun holder fast.» Sigurd Hoel sluttet seg til dette da han anmeldte Kransen: «Mannen var livet hennes, og om det var godt eller bittert, så var det allikevel livet.[25]
Filmatisering rediger
Spillefilmen Kristin Lavransdatter hadde premiere i 1995. Den var regissert av Liv Ullmann, som også skrev filmmanus.
Referanser rediger
- ^ «Sigrid Undset», bokselskap.no
- ^ «Niels Ebbesen, ca. 1300-1340», danmarkshistorien
- ^ Posselt, Gert: «Svend Trøst» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 3. januar 2024 fra [1]
- ^ Lone Kølle Martinsen: «På slagmarken med prins Otto»
- ^ [2] Benedicta Windt-Val: «Navnenes betydning i Sigrid Undsets konversjonsromaner», Namn og Nemne 2012 (s. 26)
- ^ KRISTIN LAVRANSDATTER – EN KJÆRLIGHETSHISTORIE 2022 - manus for omvisninger på Bjerkebæk, Aulestad
- ^ Astrid M. Sæthers etterord i Kransen (s. 279), forlaget Aschehoug, 2. opplag 1995, ISBN 82-03-13948-5
- ^ «Laurgard i Sel», fortidsminneforeningen.no
- ^ «Laurgard», Pilgrimsleden.no
- ^ Astrid M. Sæthers etterord i Kransen (s. 281-82)
- ^ Astrid M. Sæthers etterord i Kransen (s. 280)
- ^ Astrid M. Sæthers etterord i Kransen (s. 287-90)
- ^ [3] Katti Anker Møller: «Min venn Sigrid Undset», bokselskap.no
- ^ «Kristin Lavransdatter på Tofte». digitaltmuseum.no. Besøkt 14. august 2021.
- ^ «Kransen : Tekstkritisk utgave ved Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy, Nina Marie Evensen, Anne Birgitte Rønning og Ellen Nessheim Wiger». Det norske språk- og litteraturselskap / bokselskap.no i samarbeid med Nasjonalbiblioteket. 2020. Besøkt 14. august 2021.
- ^ Hans Herbjørnsrud (2007). «Der var falt sne». Gymnadenia. ««Men hun lyktes i å støpe sammen ættesagaens meislede fortellerkunst, folkevisens poesi og helgenlegendenes høytidelighet til et nyskapt språk som oppleves samtidig både friskt og gammelmodig.»»
- ^ Undset, Sigrid (august 2004). Essays og artikler 1910-1949 (4. bind) (red. Liv Bliksrud). Oslo: Aschehoug. s. 15. ISBN 82-03-18792-7. «Middelalderens stil er ikke den størknede skorpe om et avdødt tankeliv. I islandske sagaer, i danske ridderviser, i tysk minnesang, har de menneskelige følelser og tanker, som er til alle tider, fått fast og konsis form og kunstnerisk uttrykk. Ganske visst, man skal og kan ikke prøve på å skrive saga eller ridderviser eller minnesanger. Men skaller man av sig det lag av forestillinger og tanker som spesielt tilhører ens egen tid, så trer man like inn i middelalderen og ser livet fra den tids synspunkt – det faller sammen med ens eget. Og forsøker man konsist å gjengi, hva man har sett, så blir formen uvilkårlig beslektet. Og man skriver som en samtidig. Man kan jo bare skrive romaner fra sin samtid.»
- ^ [4] Liv Bliksrud: «Kjærlighetens farlighet - et yndlingstema hos Sigrid Undset» (s. 139)
- ^ Bliksrud, Liv (1997). Sigrid Undset. Oslo: Gyldendal. s. 96. ISBN 8205247714.
- ^ Rieber Mohn, Hallvard (1982). Sten på sten. Fem blikk på Sigrid Undset. Oslo: Aschehoug. s. 35. «Når jeg leser hennes bok […], kan det ofte forekomme at jeg må si til meg selv: Så sannelig har hun vært bort den eller den lite kjent og sjeldent siterte kilden også! Jeg kan se det av et ord, en vending, en liten situasjon, men det er aldri slik at hun uten videre har «lånt» en karakteristisk detalj, nei, hun har alltid gjort den til sitt eget eie, innstøpt og utnyttet den etter sitt eget dikteriske behov.»
- ^ Bang, Elisabeth Wikborg (1977). Sigrid Undset og Kristin Lavransdatter : et mesterverk blir til. Drammen: Harald Lyche & Co. s. 93. ISBN 8270081051.
- ^ Astrid M. Sæthers etterord i Kransen (s. 281-82)
- ^ Tone Selboe: «Man skal vite, før man sier elsker», Morgenbladet 24. november 2018
- ^ Damsholt, Torben: «Jørgen Bukdahl» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 3. januar 2024 fra [5]
- ^ Astrid M. Sæthers etterord i Kransen (s. 287-90)