Kristian Schjelderup
Kristian Vilhelm Koren Schjelderup (født 18. januar 1894, død 28. mars 1980) var en norsk teolog, humanist og biskop av Hamar. Han var formann (titulert «Formand») for Det Norske Studentersamfund i 1919.
| Kristian Schjelderup | |||
|---|---|---|---|
| Født | Kristian Vilhelm Koren Schjelderup 18. jan. 1894[1][2][3][4]  Dypvåg kommune | ||
| Død | 28. mars 1980[1] (86 år) | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, teolog | ||
| Embete |
| ||
| Far | Kristian Vilhelm Koren Schjelderup | ||
| Søsken | Harald Schjelderup | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Kommandør av St. Olavs Orden | ||
Liv og virke rediger
Kristian Schjelderup var sønn av biskop i Kristiansand stift Kristian Vilhelm Koren Schjelderup d.e. (1853–1913) - se Koren-slekten - og Henriette Nikoline Hassel. Han var bror av psykologen Harald Schjelderup (1895–1974). Han vokste opp i Dypvåg. I 1923 tok han doktorgraden på en avhandling om religionens sannhet. Sammen med broren utdannet Schjelderup seg på 1920- og 30-tallet til psykoanalytiker hos Eduard Hitschmann i Wien og Oscar Pfister i Zürich.
Schjelderup arbeidet med en psykoanalytisk tilnærmelse til religion, og oversatte også Sigmund Freud til norsk. I 1927 var han med på å stifte Landslaget for frilyndt kristendom. Året etter, i 1928, var han eneste søker på stillingen som sogneprest i Værøy og Røst. Kirkeminister Sigvald Mathias Hasund nektet å utnevne ham «fordi hans stilling til den lutherske religion er slik at han ikke på lovlig måte kan ansettes i et geistlig embete». Dette utløste sterk debatt i samtiden. Mange år senere erklærte Schjelderup selv at dette nok var en riktig vurdering av statsråden, men at det hadde vært sårt og vondt den gang det skjedde.
Som tenker var Schjelderup ikke så lite av en mystiker, og var blant annet svært fascinert av den tyske kvinnen Therese Neumann, som i mange år bar Jesu sårmerker som stigma på sin kropp. De møttes første gang fredag formiddag 18. november 1927 da Schjelderup ankom Konnersreuth, landsbyen der Neumann lå til sengs i prestegården. Her var han vitne til et av hennes ukentlige ekstaselignende anfall.[5] Han holdt mange foredrag om saken, og skrev også om henne i sin siste bok.
Schjelderup stiftet i 1931 det frilyndte kristne tidsskriftet Fritt Ord, og var dets redaktør til 1940, da tidsskriftet opphørte.
Sammen med Anders Wyller og Henriette Bie Lorentzen stiftet han Nansenskolen i 1937, og var skolens leder til den ble stengt av tyskerne i 1941.
Fengsling under krigen rediger
En solvarm augustdag i 1942 ringte telefonen hjemme hos Schjelderup, og noen spurte etter husholdersken. Til henne hvisket stemmen: «Dere må nok forberede dere på besøk i dag.» Schjelderup fjernet krompromitterende papirer i en fart, og gjorde ferdig en ryggsekk med noen klær og toalettsaker, med NT og en salmebok i bunnen. Noen timer senere hentet en politibil ham til fengselet i Kristiansand. I den tidligere fyllearresten satt han sammen med fire unggutter, nettopp tilbake fra tortur i «Arkivet». De viste ham sårene de hadde fått på ryggen. Alt neste dag ble Schjelderup sendt til fengselet i Åkebergveien, og noen dager senere havnet han i Møllergata 19, og måtte stå i timevis med ansiktet mot murveggen til det kom endelig beskjed om at han skulle i fangenskap på Grini. Siden han aldri var i forhør, måtte han spørre på vaktkontoret om fengslingsgrunnlaget. Svaret var: «Illegal kommunistisk virksomhet.»[6]
Schjelderup kalte sine 16 måneder på Grini for «en rik tid, ja på mange måter…den lykkeligste i mitt liv». Fellesskap og vennskap gjorde oppholdet egenartet. Oppunder åtti fanger klarte å samles til møte i «kirken» i vaskeribrakken, der Schjelderup forrettet. Noen ganger var det søndagsmøte i de fleste fangebrakkene. Dette tok en brå slutt da en spion blant fangene avslørte saken for tyskerne. Schjelderup ble som straff plassert i «dødsgjengen» med hardt straffarbeid i et steinhuggeri under streng bevoktning, til den tyske legen fikk ham omplassert til en kjeller der han og en jødisk fange skulle sortere et parti halvråtne poteter. Da også dette tok slutt, truet angiveren ham, og «jeg tror aldri jeg har sett slik iskald ondskap lyse ut av et menneskes øyne».[7]
På Grini fikk han sitt første kall. Nattverd ble holdt med franskbrødterninger og Sanasol tilsatt litt rød farge, «de lykkeligste stunder i mitt liv». Medfangen Ludvig Hope laget spaserstokker på Grini. Den ene ga han Schjelderup som «bispestav» med ordene: «Første gang en lekmann gjør en teolog til biskop!» Ludvig Hope tok også et løfte av Schjelderup: «Lov meg at når du får på deg de tre kjolene og gullkorset, aldri å bli større i hjertet enn da du gikk i tresko i kullkjelleren.» Det var henvisning til den gangen fangene skulle sendes til Tyskland, noe som ikke ble av. Schjelderup avla løfte til Hope slik han ba om.[8]
Han ble ordinert til prest i Kristiansand domkirke i 1945. 15. mars 1947 ble han biskop i Hamar bispedømme.
Helvetesdebatten rediger
Utdypende artikkel: Helvetesdebatten
25. januar 1953 holdt Ole Hallesby, professor ved Menighetsfakultetet, en radiooverført tale hvor han blant annet sa: «Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete.» Riksavisene reagerte, og det gjorde også Schjelderup. I et innlegg i Aftenposten seks dager senere, skrev han blant annet: «Og jeg er ikke i tvil om at den guddommelige kjærlighet og barmhjertighet er større enn den som er kommet til uttrykk i læren om evig pine i helvete. Kristi evangelium er kjærlighetens evangelium.» Hallesby og Schjelderup var for øvrig venner fra tiden de begge satt på Grini.
Debatten mellom de to fortsatte ut i februar, mens organisasjoner og enkeltpersoner tok offentlig stilling til spørsmålet utover våren. I juni spurte Schjelderup departementet om han hadde stilt seg utenfor den luthersk-evangeliske bekjennelseskirke. Departementet avgjorde i februar 1954 at han ikke hadde gjort det.
Etterkrigstiden rediger
I 1956 snakket Schjelderup varmt om Albert Schweitzers ukonvensjonelle kristendom, og skapte ny debatt. På et kirkemøte i Oslo i 1957 ble det vedtatt en resolusjon som indirekte klandret Schjelderup for at han fravek Herrens bekjennelse og ikke holdt seg til Herrens ord i spørsmålet om fortapelse. Han fikk også mye støtte, blant annet skrev mange under på et opprop som het «Vekk med isveggen!»
I mars 1961 ordinerte han Norges første kvinnelige prest, Ingrid Bjerkås.[9][10] Hun ble ordinert i Vang kirke, fordi menighetsrådet på Hamar ikke ville at Hamar domkirke skulle brukes. Schjelderup levde som ungkar mesteparten av sitt voksne liv, men i juni 1955 giftet han seg med sin husholderske gjennom mange år, Nellonore Johanne («Nora») Isaksen.[11] De var begge godt voksne da de giftet seg, og fikk ingen barn.
I januar 1964 ble han tildelt kommandørkorset av St. Olavs Orden.
Bibliografi rediger
- Religionens sandhet i lys av den relativitetsteoretiske virkelighetsopfatning – (1921)
- Der mennesker blir guder. Fra mystikernes land i Det fjerne østen – (1923)
- Hvem Jesus var og hvad kirken har gjort ham til– (1924)
- Religion og religioner – (1926)
- Ved døren. Meditasjoner – (1929)
- Die Askese. Eine religionspsychologische Untersuchung – (1928)
- Religiøse grunnformer i lys av psykologien – foredrag (1931)
- Toleransens og fordragelighetens problem – foredrag (1933)
- På vei mot hedenskapet. Trekk ved den tyske religionskamp – (1935)
- Nansenskolen – Norsk humanistisk akademi – (1937) (sammen med Anders Wyller)
- Guds hus i fangeleiren – (1945)
- Oppgjør med nazismens ideologi – foredrag (1945)
- Tiden kaller på kirken – (1948)
- Den grunn hvorpå jeg bygger – (1957)
- Veien jeg måtte gå – (1963)
- Lys i mørket – (1965)
- Under åpen himmel – (1969)
- Jeg tror, Herre, hjelp min vantro – (1973)
Referanser rediger
- ^ a b Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 117228869, besøkt 31. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store norske leksikon, oppført som Kristian Vilhelm Koren Schjelderup, Store norske leksikon-ID Kristian_Vilhelm_Koren_Schjelderup[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon, oppført som Kristian Vilhelm Koren Schjelderup, Norsk biografisk leksikon ID Kristian_Schjelderup, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ BIBSYS, NORAF-ID 90189860, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Kristian Schjelderup: Under åpen himmel (s. 45), Aschehoug forlag, Oslo 1969
- ^ Kristian Schjelderup: Under åpen himmel (s. 121-22)
- ^ Kristian Schjelderup: Under åpen himmel (s. 122-23)
- ^ Kristian Schjelderup: Under åpen himmel (s. 124)
- ^ Arkivverket - Riksarkivet: Ingrid Bjerkås, Norges første kvinnelige sogneprest Besøkt 14. juni 2015
- ^ Foto fra ordinasjonen
- ^ https://nbl.snl.no/Kristian_Schjelderup
Litteratur rediger
- Mannen som ville åpne kirken. Kristian Schjelderups liv – Pål Repstad (1989)
- På tampen av det 20. århundre. Om ideologier, eksperter og amatører – Bodil Stenseth(red.) (1999)
- Religion og Rase – Terje Emberland (2001)
Eksterne lenker rediger
- (en) Kristian Schjelderup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Kristian Schjelderup på Internet Movie Database
- (no) Katalog til arkiv etter Kristian Schjelderup hos Statsarkivet i Kristiansand Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine.
| Forgjenger: Henrik Hille |
Luthersk biskop av Hamar |
Etterfølger: Alexander Johnson |