Kontrafaktisk historie
Kontrafaktisk historie (av latin: contra facta = i motsetning til det som skjedde) er en metode i historiefaget og fortellergrep benyttet i historiske romaner. Et kontrafaktisk spørsmål er å spørre hvordan historien ville utviklet seg dersom en historisk hendelse hadde gått annerledes.
Bakgrunn rediger
Typiske eksempler på kontrafaktisk historie er spørsmålet om hva som ville skjedd dersom den tyske diktatoren Adolf Hitler ble drept i 20. juli-attentatet i 1944, eller hvordan den tyske invasjonen av Norge ville utviklet seg dersom krysseren «Blücher» ikke ble senket den 9. april 1940. Hensikten med kontrafaktisk historie er å vurdere betydningen av den historiske hendelsen man endrer.
Historikere er ofte forsiktige med å diskutere kontrafaktisk historie fordi det prinsipielt er umulig å vite hva som hadde skjedd om utviklingen hadde gått i en annen retning, derfor regnes kontrafaktiske resonnement heller til å være spekulasjoner enn vitenskap. Et kjent unntak er økonomihistorikeren Robert Fogel som i 1964 skrev en bok hvor han ved hjelp av økonomiske analyser forsøkte å anslå betydningen av 1800-tallets jernbaneutbygg for økonomien ved å sammenligne med en hypotetisk utvikling hvor kanaltransport hadde vært utbygd i stedet.[1] For økonomer har kontrafaktisk historie visse likheter med bruk av scenarier som brukes i økonomiske analyser.
Etter at den britiske historikeren Niall Ferguson i 1997 var redaktør for en samling essays med Virtual History, ble det økt oppmerksomhet om sjangeren også fra faghistorikeres side. I kjølvannet av suksessen til Virtual history har den danske historikeren Rasmus Dahlberg og den norske historikeren Øystein Sørensen skrevet bøker i sjangeren.
Iblant benytter skjønnlitterære forfattere seg av kontrafaktisk historie som et fortellergrep, spesielt for å skape mer originale bakgrunnshistorier for historiske romaner og krimhistorier. For eksempel skrev Robert Harris krimromanen Fedreland (1964) med et handlingsforløp som stemmer overens med den faktiske historien frem til 1942, men legger til grunn kontrafaktiske data om tiden etter. Grunnpremisset i det kontrafaktiske scenarioet i boken er at Nazi-Tyskland seiret i andre verdenskrig.[2]
Historiens vokabular består ikke av hvis og dersom; historien gjengir det som er og har vært, ikke hva som ville ha skjedd og kunne ha vært.
Den tyske forretningsmannen og politikeren Walther Rathenau om historie
I boken Altered Pasts gransker den britiske historikeren Richard J. Evans kontrafaktisk historie, og grensen mellom det og ren fiksjon. Hans oppfatning er at kontrafaktisk historie i høyden kan være nyttig over korte tidsspenn, men selv da anser han det som tvilsomt. Som eksempel viser han blant annet til at Adolf Hitler, som soldat i første verdenskrig, godt kunne ha blitt drept. Selv om man forsøker å se på utviklingen videre - uten Hitler - så er det så mange mulige hendelser involvert, at lite, om noe i det hele tatt, av verdi kan komme ut av det.[4]
Den britiske historikere Ian Kershaw stiller i boken Skjebnevalg opp bruken av hva som hadde skjedd om et alternativ ble valg. Han understreker at det ikke er kontrafaktisk historieskriving, men fremlegging av realistiske alternativer, innenfor en kort tidsperiode, for å belyse det valget som ble tatt.[5]
Se også rediger
Fotnoter rediger
- ^ History does not conjugate in conditionals, it speaks of what is and what was, not what would be and what would have been.
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Richard J. Evans: Altered Pasts: Counterfactuals in History, Little, Brown, 2014 ISBN 978-1-4087-0552-0
- Ian Kershaw: Skjebnevalg, 2009, Forlaget Historie og kultur, ISBN 9788292870174
- Øystein Sørensen: Historien om det som ikke skjedde : Kontrafaktisk historie, Aschehoug, Oslo 2004 ISBN 9788203296536