Wikipedia

Kongedømmet Kent

Kongedømmet Kent (angelsaksisk: Cantaware Rīce (kongeriket til kenterne); latin: Regnum Cantuariorum) var et angelsaksisk kongerike i tidlig middelalder i et område som i dag er sørøstlige England. Det etablerte seg selv på 400- eller 500-tallet e.Kr., og fortsatte sin eksistens inntil det ble absorbert av kongeriket England på 900-tallet. I denne tiden var det tidvis underlagt større og mektigere angelsaksiske kongeriker, som Mercia og Wessex.

Kongedømmet Kent

Under den foregående romersk-britonske administrasjonen hadde området Kent gjentatte angrep fra sjøfarende angripere i løpet av 300-tallet. Germansktalende foederati (romerske leiesoldater) ble antagelig invitert til å bosette seg i området for å bidra til forsvaret. Som følge av den romerske administrasjonen trakk seg ut i 410 kom flere germansktalende stammegrupper til området, noe som bevitnet av både arkeologisk bevis og av angelsaksiske tekstkilder. Den fremste etniske gruppen som bosatte seg i området synes å ha vært jyder (fra dagens sørlige Danmark og nordlige Tyskland). De etablerte deres kongerike i østlige Kent, som var innledningsvis underlagt Frankerriket på motsatt side av Den engelske kanal. Det har blitt argumentert at et østsaksisk samfunn opprinnelig bosatte seg i vestlige Kent før det ble erobret av det ekspanderende østlige Kent på 500-tallet.

Den eldste nedtegnelsen av en konge fra Kent var Æthelbert, som bretwalda (overkonge eller fremste blant kongene) hadde betydelig innflytelse over andre angelsaksiske kongeriker på slutten av 500-tallet. Kristningen av angelsakserne begynte i Kent under Æthelberhts styre ved ankomsten av munken Augustin av Canterbury og hans misjon utsendt av pave Gregor den store i 597. Kent var et av de sju tradisjonelle kongeriker i det såkalte angelsaksiske heptarkiet, men det mistet sin uavhengighet på 700-tallet da det ble et underkongerike av Mercia. På 800-tallet ble det et underkongerike av Wessex. Dets navn har blitt værende siden som grevskapet Kent.

Kunnskapen om angelsaksiske Kent kommer fra akademiske undersøkelser av angelsaksiske tekster som Den angelsaksiske krønike og latinske Anglernes kirkes historie (Historia ecclesiastica gentis Anglorum), foruten også arkeologiske undersøkelser fra kirkegårder og bosetning fra tidlig middelalder. Dessuten av toponymiske spor i stedsnavn i Kent.

Nedgang for romersk-britonske Kent rediger

 
Levninger av romersk festning ved Regulbium (dagens Reculver).[1]

I den romersk-britonske perioden, romersk Britannia, i området av dagens Kent øst for elven Medway var det en civitas kjent som Cantiaca.[2] Dets navn er avledet fra et eldre brytonsk stedsnavn, Cantium («land på hjørnet» eller «landet på kanten») som hadde vært benyttet for området i den foregående før-romerske jernalderen, skjønt den geografiske utstrekningen av stammeområdet er ukjent.[2]

I løpet av slutten av 200- og 300-tallet hadde romersk Britannia blitt stadig angrepet fra gjentatt angrep fra frankere, saksere, piktere og skotere.[3] Ettersom Kent er det området av De britiske øyer som ligger nærmest det europeiske fastlandet er det åpenbart at dette området fikk en stor andel av disse angrepene fra sjøfarende pirater. Det førte til byggingen av fire festninger som en del av forsvarsverket som ble kalt for den saksiske kysten (latin: litus Saxonicum) langs kysten av Kent: Regulbium, Rutupiæ, Dubris, og Portus Lemanis.[3] Det er også sannsynlig at germansktalende leiesoldater fra nordlige Gallia, kjent som foederati (forbundsfeller), ble leid for å støtte disse offisielle romerske soldatene i denne perioden, og ble gitt land i Kent som betaling.[4] Disse foederati ble assimilert i den bredere romersk-britonske kulturen, noe som gjør det vanskelig å skille dem arkeologisk fra den øvrige romersk-britonske befolkningen.[5]

På den samme tiden er det bevis for at på 300- og tidlig på 400-tallet ble de rurale villaene forlatt, noe som antyder at den romersk-britonske eliten flyttet til tryggere områder i befestede urbane sentre.[6] Imidlertid var det også nedgang i de urbane områdene; Canterbury viser nedgang i befolkningen og redusert aktivitet fra slutten av 200-tallet og framover, mens Dover ble forlatt på slutten av 300-tallet.[7] I 407 forlot den romerske hæren Britannia for å ta seg av angrep og streiftog fra angripende «barbarer» i Romerrikets sentrale områder på fastlandet.[3] I 410 sendte den romerske keiseren, Honorius, et brev til sine undersåtter i Britannia som i korthet slo fast at fra nå av hadde de selv ansvaret for forsvaret og kunne ikke lenger stole på keiserlig militære styrker for beskyttelse.[3] I henhold til Den angelsaksiske krønike, en tekst framstilt i det senere angelsaksiske England, og som ikke er betraktet som en nøyaktig nedtegnelse av hendelsene på 400-tallet, forlot mange romere i 419 Britannia via Kent, tok mye av sine rikdommer med seg, noe som kan være et minne av en genuin utvandring av det romerske aristokratiet.[8]

Tidlige angelsaksiske Kent rediger

Angelsaksisk innvandring: 410–499 rediger

 
Det første møtet mellom Vortigern og Rowena, maleri av William Hamilton

I henhold til arkeologen Martin Welch var 400-tallet «en radikal omforming av hva som kom til å bli Kent, politisk, samfunnsmessig og av det fysiske landskapet».[2] Både historiske og arkeologiske nedtegnelser bevitner innvandring av germanskspråklige fra nordlige Europa og inn i Britannia i løpet av dette århundret.[9] Det har vært mye akademisk debatt om størrelsen på denne innvandringen; en del historikere har sett på det som en masseinnvandring av ulike germanske folkegrupper som forlot sine hjemland i nordlige Europa for å bosette seg på De britiske øyer, mens andre forskere har argumentert for at det var kun en mindre krigerelite som kom til Britannia, og hvor de tok kontroll over den eksisterende romersk-britonske befolkningen som deretter assimilerte seg til språket og kulturen til nykommerne.[10] Hva som skjedde med den eksisterende befolkningen har også vært debattert; et argument er at en stor andel av befolkningen flyktet fra de innvandrende angelsaksiske folkene, enten til vestlige Britannia eller til Bretagne på andre siden av Den engelske kanal, mens en alternativ tilnærming er at det meste av befolkningen ble værende og ble assimilert med angelsakserne.[11] For Kent alene er det sannsynlig at det var en videreføring av den romersk-britonske befolkningen i denne regionen ettersom det romerske navnet for område, Cantiaca, har blitt videreført i navnet til det nye angelsaksiske kongeriket, Cantware («beboere av Kent»).[12]

Redegjørelser om den germanske innvandringen til Britannia er blitt gitt av et antall tekstkilder som ble forfattet i sen angelsaksisk tid, hovedsakelig Bedas Anglernes kirkes historie og Den angelsaksiske krønike; begge støtter seg på muntlige fortellinger som hadde blitt formidlet fra 400-tallet og utgjør forsøk på å etablere opphavsmyter som kunne rettferdiggjøre den politiske situasjonen i den sene angelsaksiske perioden.[8] I henhold til Den angelsaksiske krønike hadde en «konge av britonene» kjent som Vortigern invitert to germanske høvdinger, Hengist og Horsa (navnene betyr «hingst» og «hest»), til Britannia for å hjelpe til med forsvaret mot angrep fra piktere. Etter å ha ankommet til Ebba's Creek i Kent i 449, beseiret Hengist og Horsa piktiske angripere før de vendte seg imot den stedegne befolkning, inviterte flere germanske folk til seile over og bosette seg i Britannia. Blant disse som gjorde det var det tre stammegrupper eller folk: saksere, anglere, og jyder. De sistnevnte bosatte seg både i Kent og på Isle of Wight, og etablerte de folkene som ble kjent som Cantware og Wihtware.[13]

I henhold til Den angelsaksiske krønike gikk Hengist og Horsa i slag med Vortigern ved Ægelesthrep (antagelig Aylesford i Kent), hvor Horsa ble drept. Som et resultat ble Hengist konge i sitt kongerike, deretter etterfulgt av sin sønn Æsc.[14] I 456 gikk Hengest og Æsc i kamp med britonene ved Crecganford (antagelig Crayford innenfor dagens London),[15] og etter at britonerne ble beseiret flyktet de fra Kent og til deres festning i London.[14] En tilsvarende fortelling er gitt i Bedas Anglernes kirkes historie hvor det hevdes at folkene i Kent og Isle of Wight var etterkommere av jydiske bosettere, og at Horsa ble drept i slag mot britonerne, legger til at han ble gravlagt i østlige Kent.[16] Riktigheten eller nøyaktigheten i disse redegjørelsen er blitt utfordret. S.E. Kelly har eksempelvis uttalt at «de legendariske detaljene er lett å avvise».[17] Forskerne vurderer generelt de nevnte Hengist og Horsa som mytologiske figurer som ble lånt fra den folkelige tradisjonen for å legitimere herskerelitene fra midten til i sen angelsaksisk tid.[18]

 
Grophus.

Det synes som om de innvandrende germanske folkegruppene bosatte seg hovedsakelig i jordbruksland som tidligere hadde vært kultivert av den opprinnelige befolkningen, særskilt i høydedragene i nord for The Downs og Holmesdale sør for skråningen i The Downs.[19] Det synes som om at de fortsatte tradisjonen med blandingsbruk, utfylt med åkerbruk og tamdyr, og med nærheten til kysten og elvene drev de antagelig også med fiske og handel.[20] Angelsakserne benyttet seg de eksisterende forhistoriske og romerske veisystemene da 85 prosent av gravstedene er blitt lokalisert innenfor 1,2 km av en romersk vei, en seilbar elv, eller kysten. De gjenværende 15 prosent har vært i nærheten av en oldtidsvei.[21] Det er få arkeologiske spor fra disse tidlige bosetningene som er blitt avdekket, skjønt et framtredende eksempel er et grophus ved Lower Warbank i Keston. Det ble reist på toppen av stedet til en tidligere romersk villa, tilstående til en oldtidsvei gjennom North Downs.[20] Keramikk fra 400-tallet har også blitt avdekket ved en rekke villasteder rundt om i Kent, noe som antyder at eldre steder ble bosatt på nytt på denne tiden.[22] I østlige Kent er gravstedene fra 400-tallet bestått hovedsakelig av jordsettinger med felles kentisk utførelse. I vestlige Kent er gravene, som i Orpington, en blanding av jordsettinger og kremasjoner, noe som er typisk for saksiske graver nord for elven Themsen.[23] Det antyder at vestlige Kent på dette tidspunktet var uavhengig av østlige Kent og var isteden en del av kongeriket til østsakserne, Essex, som eksisterte nord for utløpet til Themsen.[24]

Utviklingen og ekspansjonen vestover: 500–590 rediger

Det synes som om at i løpet av 500-tallet hadde kongeriket Kent en del forbindelser med merovingerstyrte kongeriket Frankerriket på det europeiske fastlandet, og som da strakte sin politiske, militære og økonomiske innflytelse over hele nordvestlige Europa.[25] Ulike tekstlige kilder antyder muligheten for at Kent kan ha vært underlagt, mer eller mindre, merovingernes kontroll i dette århundret.[26] Frankisk materiell kultur fra denne perioden har jevnlig blitt funnet i arkeologisk kontekst i Kent, men er fraværende i andre områder i Britannia, noe som antyder at Kent kan ha hatt en direkte kontakt og handelsmonopol med Frankerriket.[27]

Kentiske gjenstander fra 500-tallet har også blitt avdekket på det europeiske fastlandet, særskilt i områdene til dagens Charente, vestlige Normandie, Rhinland, Friesland, Thüringen, og sørlige Skandinavia. Vekselvis er kentiske gjenstander fraværende fra områder på det europeiske fastlandet mellom Seinen og Somme, et område som direkte ligger mot Sussex i Britannia. Det kan antyde at handelsforbindelsene ble etablert mellom særskilte folke- eller etniske grupper framfor å fungere innenfor et fritt marked åpent for alle i nordvestlige Europa.[28] Det er også arkeologiske bevis på kentiske handelsforbindelser med egenproduserte gjenstander som strakte seg vestover; disse har blitt funnet i Hampshire og Isle of Wight, og kopier eller etterligninger har blitt funnet i graver lengre unna, som i områder som Wiltshire og Cambridgeshire.[24]

Arkeologiske bevis antyder at på et tidspunkt på 500-tallet annekterte østlige Kent området vestlige Kent.[24] Sør for Kent ligger Weald, en tett skog som ikke var tiltrekkende for den kentiske eliten, noe som etterlot området vest for kongeriket som et hovedområde tilgjengelig for erobring, særskilt dalføret langs elven Darent og forsenkningene i skråningene i North Downs til vest for elven Medway som inneholdt en del av det mest fruktbare jordsmonnet i sørlige Britannia.[24]

Etableringen av kongedømmet og kristendommen: 597–650 rediger

 
En antatt tidlig illustrasjon av Augustin.

Kent opptrer i de historiske nedtegnelsene i 597, og på den tiden var kongedømmet fullstendig etablert under en herskerelite.[29] Denne tidlige framtoningen gjør Kent til det første kongerike i det angelsaksiske England som opptrer innenfor de historiske nedtegnelser.[30] Den historiske fortellingen som ble gitt av den angelsaksiske munken Beda sier at Kent var under styret til en konge ved navn Æthelbert i denne perioden, noe som gjør ham til den eldste pålitelige attesterte angelsaksiske monark.[31] Beda hevder at Æthelbert var en bretwalda (fremste blant like, eller konge over konger) som utøvde kontroll over alle de som var sør for elven Humber, således hadde betydelig kontroll over andre angelsaksiske kongeriker i tillegg til sitt eget.[32] Den angelsaksiske krønike refererer til diverse kriger mellom de ulike kongerikene på 500-tallet, men de fleste skjedde i vest i Britannia og berørte ikke Kent direkte; et unntak var et nedtegnet slag som skjedde mellom Kent og Wessex i 568, og hvor Æthelberts styrker ble presset tilbake til Kent.[33] Æthelberts styre etablerte også Æthelberts lov, en rekke av lovmessige bestemmelser som også utgjør den eldste bevarte tekst på angelsaksisk.[34]

I henhold til Bedas fortelling begynte kristningen av angelsaksiske England i Kent under Æthelberts styre da den benediktinske munken Augustin kom til halvøya Ebbsfleet i 597 for drive pave Gregor den stores misjon.[31] Æthelberts frankiske hustru, Bertha, var allerede kristen, og Æthelbert selv konverterte til kristendommen noen få år senere.[31]

I løpet av denne tiden var de angelsaksiske kongene ikke stasjonert på et sted, men forflyttet seg rundt i sine kongeriker, samlet inn utkomme og varer fra befolkningen, og ga gaver i et økonomisk system basert på gjensidig varebyttehandel.[35] Ulike dokumenter fra 600- og 700-tallet bevitner det faktum at Kent ble styrt av to konger, en dominerende konge i øst og en underordnet konge i vest, antagelig reflekterer det en tidligere deling mellom to kongeriker.[36]

Arkeologiske undersøkelser har påvist at denne perioden hadde den siste fasen av gravlegging med gravgods (engelsk: furnished burial), markert av en minskning i regionale særpreg i gravgods og en økning av gjenstander med dyredekorasjon (Salin Style II-motiver).[37] Det var også begynnelsen på elitegraver hvor enkeltpersoner hadde blitt lagt ned med langt større rikdom enn andre personer; meste kjente tilfelle i Kent har blitt funnet i det angelsaksiske gravstedet i Sarre[38] og gravestedet i Kingston Barrow,[39] mens et elitegrav i Taplow-graven dagens Buckinghamshire inneholdt også kentiske karakteristikker som kan antyde en mulig kentisk innflytelse i denne regionen.[40][41][42]

Midtre og sene angelsaksiske Kent rediger

Nedgang og Marcias dominans: 650–785 rediger

I løpet av 600-tallet ble Kents makt innenfor angelsaksiske England svekket mens maktposisjonene til Mercia og Northumbria vokste.[43] Det forble uansett det fjerde rikeste kongerike i England, i det minste i henhold til et dokument kjent som Tribal Hidage, bestående av en liste med 35 stammer eller folk og med til sammen 15 000 hider. Hvert folk er blitt tildelt et antall hider, noe som gir en indikasjon med størrelsen eller rikdommen til hver av dem. Verdien på 100 000 hider for Wessex er den største, skjønt forskere antyder at det kan være en overdrivelse. Dokumentet ble sammenstilt på 600- eller 700-tallet.[44] Imidlertid var perioden umulig for kongefamilien i Kent, som ble styrt av Egbert fra 664 til 673, og på et tidspunkt mellom 664 og 667 ble to fettere, Æthelred og Æthelberht, drept i den kongelige hallen i Eastry. Det skjedde muligens fordi de truet Egberts styre og autoritet.[45] Egbert ble etterfulgt av sin bror, Hlothere, som styrte fra 674 til 686 før han ble styrtet og drept av en av Egberts sønner, Eadric, som hadde alliert seg med sørsaksere; Eadric styrte fram til 687.[45]

På slutten av 600-tallet kom Kent gradvis inn under herredømmet til det ekspanderende Mercia. Hvor det hadde vært en kongelige hall og reeve (myndighetsperson) i Lundenwic fram til minst 680-tallet, kom byen direkte inn under Mercias besittelse.[43] Å tape kontroll over Lundenwic brøt antagelig Kents monopol på handelen over Den engelske kanal og rikets mulighet til å kontrollere Themsen, noe som ytterligere eroderte dets økonomiske makt.[45] I henhold til Beda, angrep Æthelred av Mercia i 676 Kent og ødela flere av rikets kirker.[46] Mercias kontroll over Kent økte i de kommende tiårene; i 689/690 hadde østsaksiske konger underlagt Mercias overherredømme vært aktive i vestlige Kent. Det er også nedtegnelser som bevitner at Æthelred meklet om inntektene i kristne samfunnene i Minster-in-Thanet og Reculver, noe som indikerer en sterk merciansk kontroll over også det østlige delen av Kent.[45]

I 686 ble Kent erobret av Cædwalla av Wessex; innen et år ble Cædwallas bror Mul drept i opprør i Kent, og Cædwalla kom tilbake for å herje området. Etter dette angrepet havnet Kent i en tilstand av uro og kaos. Mercia støttet en klientkonge ved Oswine, kjent fra 3 chartere, men han synes å ha styrt i kun to år, og deretter ble Wihtred konge. Han er kjent for Wihtreds lov, og gjorde en betydelig innsats for å gjenoppbygge kongeriket etter ødeleggelsene i de foregående årene. I 694 fikk han til en fredsavtale med Wessex ved å betale erstatning for drapet på Mul.

Historien til Kent som følge av drapet på Wihtred i 725 er fragmentert og ligger i stor grad i mørke. I de neste førti årene styrte to eller selv tre konger samtidig. Det kan ha vært en form for deling som gjorde Kent til det første målet for den voksende makten til Offa av Mercia: i 764 fikk han overherredømme av kent og begynte å styre det via klientkonger. Ved tidlig på 770-tallet synes det som om Offa forsøkte å styre Kent direkte, og det utløste et opprør. En slag ble utkjempet ved Otford i 776, og selv om resultatet ikke er nedtegnet, antyder omstendighetene i de følgende årene at opprørerne i Kent må ha vunnet: Egbert II og senere Ælhmund synes å ha styrt uavhengig av Offa i minst et tiår etter. Det ble ikke varig, da Offa klarte å gjenopprette sin autoritet over Kent i 785.

 
Sceattaer i sølv fra Kent

Mange av de religiøse etableringene i denne perioden, kjent som minster (fra latin: monasterium), som inneholdt innenfor sine områder en kirke, var ofte langt større og mer folkerike enn en standard verdslig bosetning, hadde ofte tilgang til mange ressurser og handelsforbindelser.[47] Det religiøse samfunn ved Minster-in-Thanet var eksempelvis nedtegnet for å ha eid tre handelsskip.[48] På 600-tallet ble bygging i murstein gjeninnført som byggemateriale i angelsaksiske England, men hovedsakelig for kirker.[48] De eldste kirker i regionen har blitt gitt betegnelsen «kentisk gruppe», og reflekterer både italiensk og frankisk innflytelse i deres arkitektoniske utforming, de eldste eksemplene er St. Pancras, St. Mary, og St. Peter og St. Paul, alle som var en del av klosteret St. Augustine's Abbey i Canterbury, foruten også St. Andrews i Rochester og St. Mary i Lyminge.[49] Det var på slutten av 600-tallet at de eldste chartere ble skrevet, og ga vitnemål om grensesetting av eiendommer i denne perioden.[50] Det synes også som om det var en mer omfattende landskapsutvikling i denne perioden med gjenvinning av Wantsumkanalen og våtlandsområdet Romney Marsh slik at disse områdene kunne benyttes som gressmarker for tamdyr.[51] Vannmøllen ved Ebbsfleet i vestlige Kent er datert til rundt 700 og reflekterer ny bruk av landskapet.[51]

Canterbury sto fram som det økonomiske og politiske senter i Kent i løpet av 600-tallet. Det fikk urban vekst som er bevitnet arkeologisk ved avdekking av møddinger og avfallshauger, metallarbeid, tømmerhaller, og grophus som er datert til denne perioden.[52] En tilsvarende vekst i bosetning og utbygging skjedde i Dover,[53] og det er mulig at det samme skjedde ved Rochester, men sistnevnte er ikke tilfredsstillende undersøkt arkeologisk.[54] Det er kjent at de fremste stedene for preging av mynter var både i Canterbury og Rochester, hovedsakelig i framstillingen av sceattaer i sølv.[54] Det antyder at fra 600-tallet og framover hadde kongene i Kent stadig tettere kontroll over kongerikets økonomiske struktur.[55]

Opprustning: 785–825 rediger

I løpet av 700- og 800-tallet ble det bygget et antall befestede jordverk, mest kjent av disse forsvarsvoller er Wansdyke og Offas dike, bygget som barrierer og sperringer mellom stridende kongeriker; Faestendic som strakte seg gjennom dalen Cray og veien som siden har blitt til den moderne veien A25 var antagelig kentiske forsvarsvoller fra denne perioden.[56] Bevis på slik militarisering kan også bli sett i bærebjelkene til Rochester Bridge over Medway, dokumentert fra 790-tallet, som la ut plikt for den romerske broen til å bli vedlikeholdt. Broen ble inndelt i seksjoner som lokale landeiere og institusjoner fikk ansvaret for. Broen var viktig for å frakte kentiske soldater over elven.[56]

Etter at Ælhmund formodentlig døde kort tid etter å ha vært vitne ved et charter i 784 ble hans sønn Egbert fordrevet fra Kent og i landflyktighet av Offa og Beorhtric. Det er klart fra chartere at Offa var i kontroll av Kent ved 785. Framfor å bare fungere som en overherre for sin nye besittelse, forsøkte han å annektere det eller i det minste å redusere dets betydning ved å opprette et nytt bispedømme i Mercia ved Lichfield, kanskje grunnet at erkebiskopen av Canterbury, Jænberht, nektet å krone hans sønn Ecgfrith. Jænberht avga en del av sitt bispedømme og den pro-mercianske Hygeberht ble valgt av Offa for å erstatte ham «gjennom fiendskap mot den ærverdige Jænberht og det kentiske folket,» i henhold til Offas endelige etterfølger Coenwulf i et brev til pave Leo III.[57] I 796 døde Offa og i dette øyeblikket da Mercia var svekket ble det utløst et opprør i Kent under Ædberht III Præn som midlertidig var vellykket. Coenwulf gjenerobret imidlertid Kent i 798 og innsatte sin egen bror Cuthred som konge. Etter at broren døde styrte Coenwulf Kent direkte. Mercias autoritet over Kent ble erstattet av Wessex i 825 etter sistnevnte seiret i slaget ved Ellandun. Mercias klientkonge i Kent, Baldred, ble forvist.

Vikingangrep: 825–1066 rediger

 
Alfred den stores sølvpenny, 871–899. AELFRED REX SAXONUM, «Ælfred konge over sakserne».

I henhold til Den angelsaksiske krønike ble Kent først angrepet av vikinger på slutten av 700-tallet.[58] Kent og sørøstlige England var et attraktivt mål for disse nordboerne fra Skandinavia, hovedsakelig Norge og Danmark, grunnet de rike kirkesamfunnene som ofte var lokalisert utsatt til ved kysten.[58] I 804 ble nonnene ved Lyminge i sørøstlige Kent gitt tilflukt i Canterbury for å unnslippe angripere, og i 811 ble soldater i Kent samlet for å slå tilbake en vikinghær som hadde gjort Isle of Sheppey til sin base.[58] Ytterligere nedtegnelser om angrep skjedde ved Sheppey i 835, gjennom Romney Marsh i 841, i Rochester i 842, Canterbury og Sandwich i 851, Thanet i 853, og over Kent i 865.[58] Kent var også attraktiv ved at landet hadde tilgang til de betydelige rutene, både over land og over vann.[59] I 811 er det nedtegnet at nordboerne hadde befestet seg på nordkysten og det ble sagt at de overvintret i Thanet i 851–852 og Sheppey i 854–855.[59] Canterbury og Rochester fortsatte sin romerske bymurer som kan ha blitt forsterket i denne perioden.[60] Byene ble uansett angrepet av vikinger; Rochester i 842, Canterbury i 851, og Rochester på nytt i 885, da la byen under beleiring inntil den ble avlastet av hæren til Alfred av Wessex.[61] Burghal Hidage listet byggingen av festningen Eorpenburnam, som antagelig var en tollfestning.[61][62] Et antall skjulte forråd med rikdommer, depotfunn, har blitt avdekket, særskilt langs kysten av vestlige Kent, antagelig skjult for angrep fra vikinger og ment for å bli hentet senere, men det skjedde ikke.[63]

I 892, da hele sørlige England var forent under kong Alfred av Wessex (senere blitt kalt for Alfred den store), lå Kent på kanten av katastrofe. Etter at vikinger hadde angrepet Lindisfarne ved kysten av Northumbria i 793 hadde det kommet et økt antall angrep lengre sør fram til 878 da kong Alfred beseiret en stor hær med nordboere. Senere inngikk han en avtale hvor de kunne bosette seg i East Anglia og i nordøst. Imidlertid kom det stadig nye daner. På slutten av 880-tallet hadde vikinghøvding ved navn Hastein samlet en stor hær i nordlige Frankrike, beleiret Paris, og erobret deler av Bretagne. Opp til 350 vikingskip seilte fra Boulogne og til sørkysten av Kent i 892. En stor hær på alt mellom 5 000 og 10 000 menn med kvinner, barn og hester kom opp det nå tapte utløpet av elven Limen (østvestruten til Royal Military Canal i det gjenvunne Romney Marsh) og angrep en festning i nærheten av kirken St. Rumwold's i Bonnington. Alle skal ha blitt drept. De dro videre og året etter bygde sin egen festning ved Appledore. Da de fastboende danene i East Anglia og andre steder hørte om dette, brøt de sitt løfte til Alfred og samlet seg for å bli med. Først gjorde nordboerne lynangrep ut av Appledore. I et av disse raserte til grunnen bosetningen Seleberhtes Cert (dagens Great Chart i nærheten av Ashford); senere forflyttet hele hæren seg ytterligere i innlandet og hadde flere slag med angelsakserne, men etter fire år ga nordboerne opp. En del trakk seg tilbake til East Anglia mens andre seilte over kanalen til nordlige Frankrike.

Grunnet ytre press og angrep ble angelsaksiske England samlet under en konge som kunne koordinere forsvaret av landet. Den historiske tiden med småkongedømmer som Kent var over.

Referanser rediger

  1. ^ Reculver Roman Fort, Favonius
  2. ^ a b c Welch 2007, s. 189.
  3. ^ a b c d Brookes & Harrington 2010, s. 25.
  4. ^ Kelly 1999, s. 269; Brookes & Harrington 2010, s. 26–27.
  5. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 26–27.
  6. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 27.
  7. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 28, 29.
  8. ^ a b Brookes & Harrington 2010, s. 32.
  9. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 31.
  10. ^ Arnold 1997, s. 22; Welch 2007, s. 194.
  11. ^ Welch 2007, s. 201.
  12. ^ Welch 2007, s. 189–190; Brookes & Harrington 2010, s. 35.
  13. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 32–33.
  14. ^ a b Welch 2007, s. 190; Brookes & Harrington 2010, s. 33.
  15. ^ Bexley Local Studies Note 22 'Crayford'[død lenke] (PDF)
  16. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 34.
  17. ^ Kelly 1999, s. 270.
  18. ^ Welch 2007, s. 190.
  19. ^ Welch 2007, s. 194; Brookes & Harrington 2010, s. 37–38.
  20. ^ a b Brookes & Harrington 2010, s. 38.
  21. ^ Welch 2007, s. 197.
  22. ^ Welch 2007, s. 195.
  23. ^ Welch 2007, s. 209; Brookes & Harrington 2010, s. 40.
  24. ^ a b c d Brookes & Harrington 2010, s. 65.
  25. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 46.
  26. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 46–47.
  27. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 47.
  28. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 49.
  29. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 44.
  30. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 8.
  31. ^ a b c Brookes & Harrington 2010, s. 69.
  32. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 70.
  33. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 70–71.
  34. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 72–73.
  35. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 80–81.
  36. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 71.
  37. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 75.
  38. ^ «Sarre Anglo-Saxon Cemetery», Kent Archaeological Society
  39. ^ Cope, Julian: «Kingston Barrow Cemetery», The Modern Antiquarian
  40. ^ Webster, Leslie (2001): «The Rise, Resuscitation of the Taplow Burial» Arkivert 20. desember 2010 hos Wayback Machine. (PDF)
  41. ^ Crawford, Sally (mars 2004): «Votive Deposition, Religion and the Anglo-Saxon Furnished Burial Ritual» i: World Archaeology 36 (1), s. 87-102
  42. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 76–78.
  43. ^ a b Brookes & Harrington 2010, s. 93.
  44. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 94–95.
  45. ^ a b c d Brookes & Harrington 2010, s. 95.
  46. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 94.
  47. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 107–108.
  48. ^ a b Brookes & Harrington 2010, s. 108.
  49. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 109
  50. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 97.
  51. ^ a b Brookes & Harrington 2010, s. 101.
  52. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 112.
  53. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 113.
  54. ^ a b Brookes & Harrington 2010, s. 115.
  55. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 117.
  56. ^ a b Brookes & Harrington 2010, s. 96.
  57. ^ Mercia, From Dot To Domesday
  58. ^ a b c d Brookes & Harrington 2010, s. 120.
  59. ^ a b Brookes & Harrington 2010, s. 122.
  60. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 126.
  61. ^ a b Brookes & Harrington 2010, s. 127.
  62. ^ Castle Toll Saxon burgh and medieval fort, Historic England
  63. ^ Brookes & Harrington 2010, s. 123.

Litteratur rediger

  • Arnold, C. J. (1997): An Archaeology of the Early Anglo-Saxon Kingdoms, ny utg., London: Routledge. ISBN 978-0415156363.
  • Brookes, Stuart; Harrington, Sue (2010): The Kingdom and People of Kent, AD 400-1066: Their History and Archaeology. Stroud: The History Press. ISBN 978-0752456942.
  • Kelly, S.E. (1999): «Kingdom of Kent» i: Lapidge, Michael et al, red.: The Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England. Oxford: Blackwell, ISBN 978-0631224921, s. 269–270.
  • Kelly, S.E. (1993): «The Control of Kent in the Ninth Century» i: Early Medieval Europe 2 (2), s. 111–31.
  • Welch, Martin (2007): «Anglo-Saxon Kent» i: Williams, John H., red.: The Archaeology of Kent to AD 800, Woodbridge: Boydell Press and Kent County Council, ISBN 9780851155807, s. 187–248.
  • Witney, K.P. (1982): The Kingdom of Kent. Phillimore. ISBN 0-85033-443-8.

Se også rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kongedømmet_Kent&oldid=23627471»