Kong Oidipus
- Denne artikkelen er om Sofokles' tragedie, for den mytiske kongen, se Oidipus
Kong Oidipus (gresk Οἰδίπους Τύραννος, Oidipous Tyrannos, fornorsket til Ødipus) er et skuespill av den greske dramatikeren Sofokles. Kong Oidipus var en konge av Theben, sønn av Laios og Iokaste, som uten å vite det drepte sin far og giftet seg med sin mor. Legenden om Oidipus er mest kjent for å ha gitt navn til Sigmund Freuds teori om ødipuskomplekset.
| Kong Oidipus | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| orig. Oidipous Tyrannos | |||
| Forfatter(e) | Sofokles | ||
| Språk | Gammelgresk | ||
| Sjanger | Skuespill | ||
| Utgitt | 450 f.Kr. | ||
| Oversetter(e) | Peter Østbye (1924) Eirik Vandvik (1956) | ||
| Sider | 79 | ||
Handling rediger
Laios voldtok en av sine elever, Khrysippos, hvis far, Pelops, lyste en forbannelse over ham. Denne forbannelsen kom til å tynge også Oidipus selv. Da han ble født, forutså et orakel at han kom til å drepe sin far. For å unngå skjebnen fikk Laios spedbarnets ankler gjennomboret med en syl (derav navnet Oidipos, som betyr oppsvulmet fot) og fikk en tjener til å sette ham ut i skogen for å dø. Tjeneren svek ham imidlertid, og gav i stedet barnet til en gjeter, som igjen overlot barnet til kong Polybos og dronning Merope (eller Periboia) av Korint, som oppdro Oidipus som deres egen sønn.
Senere ble Oidipus advart av oraklet i Delfi at han var skjebnebestemt til å drepe sin far og gifte seg med sin mor. Han visste ikke hvem hans egentlige foreldre var, og sverget aldri å vende tilbake til Korint. Mens han var ute og reiste, kom han til områdene rundt Theben, hvor han slo en fremmed i hjel under en krangel – begge nektet å vike for den annen – uten å vite at mannen var hans far, kongen av Theben. Oidipus reddet Theben ved å svare på Sfinksens gåte, og ble gjort til konge av byen til gjengjeld. Han giftet seg med enkedronningen, og de fikk fire barn. Tegn fra oven om en dyster skjebne oppsto i Theben, og kongen dro ut for å finne årsaken. Sannsigeren Tiresias fortalte Oidipus at han selv var kilden til vanskjebnen. Oidipus oppdaget at han var Laios' og Iokastes sønn, og at alle profetiene hadde gått i oppfyllelse. Iokaste tok sitt eget liv, og Oidipus stakk ut sine egne øyne.
Oidipus abdiserte som konge av Theben og overlot riket til sine to sønner, Eteokles og Polyneikes, som ble enige om å dele tronen mellom seg ved at de satt som konger annethvert år. Her slutter stykket Kong Oidipus, men handlingen fortsetter i boken Oidipus i Kolonos. Etter det første året ved makten nektet Eteokles å gi fra seg tronen, og broren angrep Theben med sine tilhengere. Begge døde i slaget, og kong Kreon, som nå ble konge, forordnet at Polyneikes ikke skulle gravlegges. Antigone, hans søster, trosset bestemmelsen, men ble tatt og dømt til å begraves levende. Hennes søster Ismene sa at hun hadde hjulpet Antigone og ville dele hennes skjebne. Tiresias fortalte at gudene mislikte Kreons avgjørelse, hvilket fikk ham til å ombestemme seg, og han gikk selv for å begrave Polyneikes. I mellomtiden hadde Antigone hengt seg for ikke å bli levende begravet, og da Kreon kom til stedet der hun skulle gravlegges, ble han angrepet av Haimon, som deretter tok sitt eget liv. Da Kreons kone Evrydike fikk høre om dødsfallene, begikk også hun selvmord.
Retrospektiv handling rediger
Hos Sofokles mangler Ødipus den skylden som gjør heltens undergang lettere å godta for tilskuerne. Forbannelsen over hans far for å ha voldtatt sin elev Khrysippos nevnes ikke av Sofokles; den voldtatte guttens far Pelops hadde bedt om at Laios skulle forbli barnløs eller, om han fikk barn, myrdes av sin egen sønn.[1] I Sofokles' skuespill omtales denne slektsforbannelsen ikke overhodet. Hele handlingen foregår egentlig i fortiden som gradvis rulles opp. Denne tilbakeskuende fortelleteknikken er blitt etterlignet av mange senere dramatikere, såsom Ibsen i Gengangere. Likeså gjenkjennes den i kriminalromanens fortelleteknikk.[2]
Tolkning rediger
Det er to tolkninger av Kong Oidipus, der den ene er skjebnebudskapet. Sofokles uttrykte at skjebnen er forutbestemt og umulig å flykte fra. Skjebnen vil alltid finne deg og få deg til å utføre de handlingene som skal til for at din skjebne kan oppfylles. Dette ses når Oidipus først blir satt ut i skogen av en gjeter og funnet av en annen gjeter, som gir gutten til kongeparet i Korint - men derfra flykter han tilbake til Theben og blir konge der.
Den andre tolkningen er at man skal stå for det man sier. Da Theben fikk vite grunnen til at byen var rammet av pest - at man ikke hadde funnet kong Laios' morder - erklærte kong Oidipus hvordan drapsmannen ville bli straffet når han ble funnet. Da Oidipus ble klar over at han selv var den skyldige, og at hans mor hadde tatt sitt liv, påførte han seg selv den utlyste straffen. Moralen er at det man har sagt, skal man også gjennomføre.
I tillegg kan man også nevne Oidipus' søken etter sannhet. I NRKs radioprogram Studio Sokrates, analyseres stykket med utgangspunkt i det å kjenne seg selv.[3] Med et sitat fra Bibelen, nærmere bestemt Forkynneren, «den som forøker sin kunnskap, forøker sin smerte», ser vi hvordan Oidipus ved å grave i fortiden skapte sin egen ulykke. Også NRK-programmet Lesekunst har denne tilnærmingen.[4]
På norsk rediger
I Norge ble første gang Kong Oidipus utgitt på norsk i 1893 på Aschehoug forlag, i Fr. Gjertsens gjendiktning. Den mest kjent utgaven er Peter Østbyes bokmålsutgave fra 1924, men finnes også i en nynorskutgave gjendiktet av blant annet Eirik Vandvik.
Roller rediger
- Oidipus, konge i Teben
- Iokaste, hans hustru
- Kreon, hans svoger
- Teiresias, en synsk
- En prest
- Et bud
- En tjener
- Et annet bud
Fortsettelser av Kong Oidipus rediger
- Sofokles: Antigone (442 f.Kr.)
- Sofokles: Oidipus i Kolonos (ca. 406 f.Kr.)
Tekster som det antas er påvirket av Kong Oidipus rediger
- William Shakespeare: Hamlet (1601–02)
- William Shakespeare: Kong Lear (1605)
- William Shakespeare: Macbeth (1606)
- Henrik Ibsen: Gengangere (1881)
- André Bjerke: Nattmennesket (1941)
- André Bjerke: De dødes tjern (1942)
- Haruki Murakami: Kafka på Stranden (2004)
Film rediger
Ødipus rex (italiensk spillefilm fra 1967 med manus og regi av Pier Paolo Pasolini.
Don Taylor: Oedipus the King (1984) (TV-serie). Michael Pennington som kong Oidipus.
Referanser rediger
- ^ https://www.loebclassics.com/view/euripides-dramatic_fragments/2008/pb_LCL506.461.xml
- ^ Professor Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 36), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-1663-6
- ^ NRK, Studio Sokrates: Kong Ødipus (besøkt 01. februar 2008)
- ^ «Teater i amfi», Lesekunst, NRK