Wikipedia

Komma

skilletegn

Komma (,) er et skrifttegn som brukes som skilletegn i tekst og desimaltall. Det brukes normalt der hvor det er pauser i talespråket, og formålet er å lette lesningen. Samtidig bygger de norske kommareglene i stor grad på grammatikk, og i Finn-Erik Vinjes Skriveregler omtales det norske kommaet som et «grammatisk fundert pausekomma».

Komma
,
Skilletegn

apostrof ( ' ) ( ’ )
kolon ( : ) ( ː )
komma ( , )
tankestrek ( –, —, m.fl. )
bindestrek ( ‐ )
bindestrek‐minus ( - )
hard bindestrek ( ‑ )
ellipse ( … )
utropstegn ( ! ) ( ¡ )
punktum ( . )
halvhøyt punktum ( · )
interrobang ( ‽ )
ironitegn ( ؟ )
spørsmålstegn ( ? ) ( ¿ )
anførselstegn (« ») (‹ ›) ( “ ” ) ( ‘ ’ ) m. fl.
paragraftegn (seksjonstegn) (§)
semikolon ( ; )
skråstrek ( / )
omvendt skråstrek ( \ )
loddrett strek ( | )
understrek ( _ )
aldusblad ( ❦ ) ( ❧ )
asterisk ( * )
asterisme ( ⁂ )
kors ( † )
nummertegn (# )
dobbeltkors ( ‡ )
innsettingstegn ( ^ )
avsnittstegn, alinea ( )
listepunkter ( • ▪ ‣)

Mellomrom
Hardt mellomrom (   )

mange flere (   ) (   ) (   ) (   )

Parenteser
rundparenteser ( ( ) )

klammeparenteser ( [ ] )
krøllparenteser ( { } )
vinkelparenteser ( 〈 〉 )
piggparenteser ( ⁅ ⁆ )

I norsk brukes komma, og ikke punktum, som desimaltegn i tall. Kommareglene kan fravikes dersom dette hjelper til å unngå flertydighet.

I noen tilfeller kan plasseringen av komma endre en setnings mening. Et klassisk eksempel er de to alternativene

  • heng ham, ikke vent til jeg kommer
  • heng ham ikke, vent til jeg kommer.

I den første setningen er beskjeden at man ikke behøver å vente med hengningen til jeg-personen kommer; i den andre er betydningen at man skal vente.

I norsk skriftspråk er komma – på samme måte som semikolon og tankestrek – et lite skilletegn. Etter små skilletegn skal det være liten forbokstav.

Historikk rediger

Bruken av komma i Vesten går tilbake til den greske antikken, og ordet «komma» har opphav i gresk «kómma», med betydning «del av en setning». Dette ordet har igjen rot i verbet «kóptein» = «hogge av».[1]

Aristofanes fra Byzantium (omkring 257 f.Kr - 180 f.Kr)[2] fant opp et system av theséis (latin: distinctiones) som skilte tekstavsnittene og opplyste hvor lang pausen skulle være etter et avsnitt ved høytlesing. Aristofanes var hovedbibliotekar i Alexandria og regnes som tegnsettingens far. Han benyttet et system av prikker: De lengste avsnittene (periodos) sluttet med en prikk høyt oppe; et mellomlangt avsnitt (colon) med en prikk langt nede (.), og et kort avsnitt (comma) med en prikk midt mellom høyt og lavt (·).[3]

Komma i sin moderne skikkelse utviklet seg fra en skråstrek (/) benyttet fra 1200- til 1600-tallet for å beskrive en pause. Skråstreken (/) sank med tiden lenger ned (/), og endte med at stå litt under midtnivået, slik vi stadig ser det i dag på et komma (,). Det moderne komma ble først tatt i bruk av Aldo Manuzio (1450–1515) og kalles iblant «halvsirkulært komma».[4] Manuzio var forlegger i Venezia i boktrykkerkunstens barndom, og sentral i utviklingen av typografien, herunder moderne bruk av komma. Han fastsatte i 1494 hvordan komma og semikolon skulle settes på trykk, og fikk videre utarbeidet grammatisk funderte regler for tegnsetting. Hensikten med bruken var å lette lesingen.[5]

Etter at den belgiske matematikeren Simon Stevin i 1585 introduserte desimaltall, ble det først brukt en rekke forskjellige måter for å skrive slike tall.[6] For eksempel kunne desimaltallet 0,3578 skrives på begge de to følgende formene:

 
 

Den skotske matematikeren John Napier var den første til å skrive desimaltall slik vi gjør det i dag.[6] Han vekslet mellom bruk av komma og punktum.

Bruk av komma i norsk rediger

I norsk skriftspråk er komma et skilletegn. Komma brukes til å markere steder der det er kortere pauser i lesningen; lengre pauser markeres med punktum.[7] Formålet er å lette lesningen.[8]

Over tid er det blitt utviklet sedvaneregler for når komma skal brukes, særlig i formelle tekster som bøker, aviser og skolestiler. Disse reglene tar utgangspunkt i hvor det er naturlige pauser i talespråket, men reglene bygger også på grammatikk. For å beherske disse reglene fullt ut må man følgelig ha en viss grammatisk innsikt. I Finn-Erik Vinjes Skriveregler omtales det norske kommaet derfor som et «grammatisk fundert pausekomma».[9]

Selv om det finnes slike kommaregler, kan disse reglene likevel brytes også i formelle tekster, dersom et slikt regelbrudd kan hindre flertydighet eller fremme lesbarheten.[10][11]

Komma kan skille mellom ulike betydninger av ellers like ytringer. Et klassisk eksempel fra skoleverket er heng ham, ikke vent til jeg kommer versus heng ham ikke, vent til jeg kommer.[5] I den første er beskjeden at man ikke behøver å vente med hengningen til jeg-personen kommer; i den andre er betydningen derimot at man skal vente.

Komma hører sammen med semikolon og tankestrek til de små skilletegnene; disse skal ikke ha stor forbokstav etter seg. Store skilletegn – som punktum, utropstegn og spørsmålstegn – skal etterfølges av stor forbokstav.

Kolon er på sin side i en mellomposisjon. I utgangspunktet er kolon et lite skilletegn, men det er et stort skilletegn dersom det etterfølges av en setning.[12]

Norske kommaregler rediger

Norske kommaregler er omfattende og inkluderer en rekke spesialtilfeller. Under følger det en oversikt over de viktigste kommareglene, basert på Finn-Erik Vinjes Skriveregler og Språkrådets nettsted om kommaregler:[9][8]

  1. Komma mellom to setninger som er bundet sammen med konjunksjonene og, eller, men og for:
    • Anne spiller fotball, og Per går på håndball.
  2. Før men skal det alltid være komma, også i tilfeller der det ikke er to setninger som bindes sammen:
    • De liker det ikke, men later som ingenting.
  3. Komma etter leddsetning som står først i en helsetning:
    • Da han var ferdig med eksamen, tok han seg en velfortjent sommerferie.
  4. Komma etter innskutt leddsetning:
    • Hun som kom inn på bussen, var søkkvåt.
    • Huset (som) de eide, lå på landet.
  5. Komma også foran leddsetning når den ikke er nødvendig i helsetningen:
    • Jeg likte ideen, skjønt jeg hadde noen innvendinger.
    • Bilen, som for øvrig var ganske fin, var ikke akkurat ny.
  6. Komma foran og etter forklarende tillegg:
    • Mange politikere, inkludert statsministeren, var for forslaget.
  7. Komma mellom to leddsetninger når subjunksjonen gjentas:
    • Hvis jeg blir ferdig, og hvis du får fri fra jobb, kan vi ta oss en tur i helgen.
  8. Ikke komma mellom to leddsetninger når subjunksjonen ikke gjentas:
    • Hvis jeg blir ferdig og du får fri fra jobb, kan vi ta oss en tur i helgen.
  9. Komma foran og etter tiltaleord, svarord og utropsord:
    • Eva, kan du hjelpe meg?
    • Nå må du holde opp, din tulling!
    • Ja, slik er det blitt.
    • Se der, du!
  10. Komma mellom ledd i oppramsing dersom det ikke står konjunksjon:
    • Markus, Matteus, Lukas og Johannes
  11. Komma etter anførselstegnet ved ordrett sitat og gjengivelse av utsagn når ytringssetningen kommer etter det siterte:
    • «Jeg skal snakke med henne senere», sa Ida.

Bruk i tall rediger

I norsk skriftspråk brukes komma som desimaltegn i tall:  . I enkelte andre skriftspråk – eksempelvis engelsk – er det derimot punktum som er desimaltegn.[10] Begge bruksmåter er i henhold til resolusjon 10 fra den 22. konferansen om mål og vekt i 2003, som sier at «the symbol for the decimal marker shall be either the point on the line or the comma on the line».[13]

Der komma også brukes til å gruppere flere tall etter hverandre, må en bruke mellomrom for å tydeliggjøre hvert tall. For eksempel kan en tre-dimensjonal vektor skrives som (3,21, 2,12, 3,14).

Hverken punktum eller komma skal i norsk skriftspråk brukes for å dele tallgrupper i store tall: 100 000 000.[13]

Vanlige kommafeil rediger

Ifølge nettstedet Korrekturavdelingen.no er reglene som omhandler komma etter foranstilt leddsetning, sannsynligvis de som brytes mest.[14] Det tilsvarer reglene 3 og 4 ovenfor. Feilene går på at det blir utelatt komma etter leddsetninger, men også på at det blir satt komma etter noe skribenten tror er en leddsetning, men som ikke er det. Et eksempel på det første kan være å droppe kommaet i setningen

  • Da han kom hjem, sang de bursdagssangen.

Et eksempel på det andre kan være å sette komma etter «frokost» i

  • Å spise karameller til frokost er ikke å anbefale.

I sistnevnte eksempel er ikke «å spise karameller til frokost» en leddsetning, men en infinitivsfrase, og det skal derfor ikke være komma. En måte å identifisere leddsetninger på er å se etter om setningsleddet inneholder et verb i presens eller preteritum. Mangler dét, er det ikke snakk om en leddsetning.[14]

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ de Caprona, Yann (2013). Norsk etymologisk ordbok. Oslo: Kagge forlag. ISBN 978-82-489-1054-1. 
  2. ^ «Aristophanes Of Byzantium | Greek critic and grammarian». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 11. februar 2021. 
  3. ^ Robert Bliss, Curmudgeon in Residence (1994). «Points to Ponder». CrossTalk: The Journal of Defensive Software Engineering,via Wayback Machine web.archive.org. U.S. Air Force Software Technology Support Center (STSC). Archived from the original on 28. november 2002. Besøkt 11. februar 2021. 
  4. ^ «APRIL and the COMMA | English Project». www.englishproject.org. Besøkt 11. februar 2021. «In the 1490s, Aldus Manutius of Venice considered the comma question. The full stop had already arrived as the mark to end a sentence so a comma could not simply be a dot on the line, but, by the addition of a tail, Aldus gave the world a punctuation mark that the world has seen fit to keep. Aldus’s comma, sometimes called the ‘semicircular comma’, was a flexible and useful shape.» 
  5. ^ a b Michalsen, Bård Borch. «Kommaet, historien bak». Språknytt. 2015 (4). Besøkt 28. juni 2017. 
  6. ^ a b Cajori, Florian (2007). A history of mathematical notations. I. Princeton, USA: Cosimo. s. 314ff. ISBN 978-1-60206-684-7. 
  7. ^ «Riksmålsforbundet: Tegnsetting». Riksmålsforbundet. 5. mai 2016. Besøkt 28. juni 2017. 
  8. ^ a b «Kommaregler». Språkrådet. 4. mars 2015. Besøkt 28. juni 2017. 
  9. ^ a b Vinje, F.E. (1998), side 11–12.
  10. ^ a b Vinje, F.E. (1998), side 25.
  11. ^ «Komma» . Ordnett.no. Kunnskapsforlaget. Besøkt 28. juni 2017. 
  12. ^ «Tegnesetting» . Ordnett.no. Kunnskapsforlaget. Besøkt 28. juni 2017. 
  13. ^ a b «General Conference on Weights and Measures 2003». Arkivert fra originalen 9. august 2020. Besøkt 30. desember 2019. 
  14. ^ a b Skramstad, Per-Erik. «Kommaregler - de vanligste kommafeilene». Korrekturavdelingen.no. Besøkt 28. juni 2017. 

Litteratur rediger

  • Vinje, Finn-Erik (1998). Skriveregler (7. utg.). Oslo: Aschehoug. ISBN 8252535453. 
  • Michalsen, Bård Borch (2014). Komma – Kommategnets personlighet, historie og regler. Oslo: Juritzen forlag. ISBN 9788282057097. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Komma&oldid=23849449»