Klabautermannen eller skipsnissen er et overnaturlig vesen som ifølge europeisk folketro skulle holde til på seilskutene. Navnet skal komme fra nedertysk klabastern, som betyr «å bråke». Klabautermannen ga seg nemlig helst til kjenne ved å banke. Tradisjonen om klabautermannen er særlig kjent fra Nord-Tyskland, Polen og de baltiske statene. I norsk tradisjon er han lite kjent, men det er blitt dokumentert fortellinger om ham i Østfold og Vestfold.

Klabautermann er en skipsnisse eller vannvette fra Østersjøområdet. Her er skikkelsen framstilt med svømmehud, fiskehale, oljehyre og sydvest sittende på baugspryden på ei seilskute.
Skulpturen Klabautermann i Husum, «den grå by ved havet» i Nordfrisland i Tyskland

I de fleste fortellingene er klabautermannen hjelpsom. I en storm kan han sette ryggen til masta og hindre at den brekker. Når han banker er det et godt varsel, men hører man at han høvler, blir det storm. Han kan også være hovedperson i rene skrekkhistorier. Når han viser seg, varsler han dødsfall eller til og med totalt forlis. Oftest blir han beskrevet som en vanlig matros med oljehyre, hammer og krittpipe. Når han går fra borde, er det et sikkert varsel om at skuta forliser.

Aksel Sandemose har brukt skikkelsen litterært i romanen Klabavtermanden fra 1927, omskrevet og gjenutgitt på norsk som Klabautermannen i 1932. Boka ble filmatisert i 1969. I tysk litteratur omtales der Klabautermann (på tysk også kalt Kalfatermann og Klabattermann) blant annet av Heinrich Heine, Friedrich Gerstäcker, Christian Morgenstern og Theodor Storm. Den tyske dikteren Klabund (Alfred Henschke) forklarte sitt eget psevdonym som en sammensetning av Klabautermann og Vagabund. Også den populære radio- og TV-figuren Pumuckl av Ellis Kaut framstilles som en kobold som er «etterkommer av Klabautermenn».

Se også rediger

Andre kilder rediger

Eksterne lenker rediger