Kjemoterapi
Kjemoterapi betegner bruk av kjemiske substanser for å kurere sykdom. Det skilles mellom den antineoplastiske kjemoterapi (kreftbehandling) og den antimikrobielle (behandling av infeksjonssykdommer).
Begrepet ble tatt i bruk i 1906 av den tyske legen og nobelprisvinneren Paul Ehrlich. Han beskrev behandlingen av infeksjonssykdommer med metoder som direkte angrep patogener. Ehrlich begynte sine forsøk den 31. august 1909 i Frankfurt am Main, ved å injisere syfilispatogener i rotter og kurere dem med kjemoterapeutiske midler. Disse forsøkene hadde en så overbevisende effekt, at man i kjemoterapien så det nye «våpenet» mot infeksjonssykdommer. Medikamentene som ble brukt var enten kunstig fremstilt, eller fremstilt av naturlige stoffer.
Kjemoterapien skal rette sin skadelige virkning mot bestemte sykdomsforårsakende celler eller mikroorganismer, og drepe dem eller hemme dem i deres vekst. Normale kroppsceller skal ikke, eller hvertfall i betydelig mindre grad, skades av kjemoterapien.
I behandlingen av infeksjonssykdommer het disse substansene antibiotika, i kreftbehandlingen cellegift/cytostatika. De forhindrer bl.a. dannelsen av nye DNA-strenger, dannelsen av nye celler eller blokkerer den skadelige kjernens eller kreftcellens vekst eller å minke kreftsvulsten.
I moderne bruk refererer kjemoterapi vanligvis til bruk av cytostatiske medisiner for å kurere kreft.