Kjemisk krigføring

Artikkelen inngår i serien om Militærhistorie

Eraer
Prehistorisk Oldtiden Middelalderen Tidlig moderne 1800-tallet 1900-tallet Moderne
Krigføring
Sjøkrig Luftkrig Krigføring i rommet
Maktmidler
Atomkrig Biologisk krigføring Brannkrig Kjemisk krigføring
Operasjonsformer
Manøverkrigføring Utmattelseskrigføring Asymmetrisk krigføring Beleiring Amfibisk krigføring Alpin krigføring SIBO Skyttergravskrig Geriljakrig
Lister
Liste over kriger Liste over slag Liste over beleiringer

«Giftgass» omdirigeres hit. For å lese om giftgasser i første verdenskrig, se det.

Kjemisk krigføring er krigføring og militære operasjoner hvor man bruker kjemiske gifter for å drepe og såre fienden, eller på annen måte setter fienden ut av funksjon.

Kjemisk krigføring skiller seg fra bruken av konvensjonelle våpen og atomvåpen ved at den ødeleggende virkningen ikke baserer seg på eksplosiv kraft. Bruken av levende organismer, som miltbrann, betraktes ikke som kjemisk, men som biologisk krigføring. Bruken av giftige stoffer (toksiner) som produseres av levende organismer, som f.eks. saxitoxin og botulinum toxin, regnes derimot som kjemiske våpen.

Kjemiske våpen klassifiseres av FN som masseødeleggelsesvåpen, og både produksjon og lagring er forbudt i henhold til Kjemivåpenkonvensjonen fra 1993.

Kjemiske stridsmidler rediger

Kjemikalier som brukes i krig/terror, kalles kjemiske stridsmidler. De er ofte i gassform ved romtemperatur, eller er en væske som fordamper lett.

Kjemiske stridsmidler klassifiseres etter hvilke effekter de har på mennesker.

Nervegasser er kanskje den mest kjente gruppen av kjemiske stridsmidler, og de absolutt farligste. Dette er forbindelser som virker inn på nervesystemet vårt, ved at det binder seg til acetylcholinesterase og hemmer dette enzymet. Dette fører til at neurotransmittoren acetylcholin ikke brytes ned, og synapsen får en stadig strøm av impulser. Pasienten får pusteproblemer, kramper, brekninger o.l. Forbindelser som hører til denne gruppen, er tabun (GA), sarin (GB), soman (GD) og VX.

Hudstridsmidler er varige, væskeformige stridsmidler som angriper huden. Forbindelser er sennepsgass (HD) og lewisite, som er mindre giftige enn nervegassene. Hudskadene vil i starten ligne på brannsår, og etterhvert kan det oppstå blemmer.

Kvelegasser er dødelige stridsmidler som kun virker gjennom åndedrettet. De kan i store konsentrasjoner gi skader på lunger og luftveier. De viktigste forbindelsene i denne gruppen er fosgen, defosgen og klorpikrin.

Blodgasser som blir tatt opp i kroppen virker på cellenes evne til å ta opp og omsette oksygen. De to viktigste forbindelsene er blåsyre og klorcyan.

De to siste gruppene er irriterende gasser som CS-gass og ulike psykokjemiske forbindelser.

Kriger hvor kjemiske våpen har blitt brukt rediger

Norske soldater øver på kjemisk krigføring under en øvelse i 1983.

Persernes beleiring av byen Dura Europos. Dette kan være de første tegn på bruk av kjemisk krigføring, og kan spores tilbake til år 256. Under en utgravning i området er det fremkommet tegn på at perserne brukte giftgass i løpet av beleiringen. Perserne bygget tunneler under bymuren, for slik å komme inn «bakveien». Romerne bygget «kontratunneler» for å møtekomme dette fremslaget. Perserne oppdaget romernes tunneler, og etter gjennomslag til en slik tunnel tente de bål som de så kastet kjemikalier på. Røyken, som utviklet svoveldioksid og oljeholdig damp, drev inn i romernes tunnel og romerne som pustet den inn ble raskt bevisstløse og led en smertefull død i løpet av få minutter. Minst 20 romerske soldater omkom av giftgassen.^[1]
Første verdenskrig (1914–1918) hadde bruk i stor skala
Den italiensk-etiopiske krigen (1935–1936) så bruk av sennepsgass av italienske styrker
Andre verdenskrig (1939–1945) gjorde bruk av giftgass som karbonmonoksid og Zyklon B til utryddelse av mennesker. Tabun ble regnet som det siste «mirakelvåpen» i Wehrmachts arsenal. Ingen av datidens gassmasker virket mot denne lukt- og fargeløse nervegassen, som var testet ut på sovjetiske krigsfanger i Wehrmacht-laboratoriet i Spandau. Depotene rommet 12 000 tonn Tabun ved krigens slutt. Wilhelm Keitel beordret all Tabun fraktet til sentrum av riket med lastebiler, uten hensyn til den overhengende risikoen for at et flyangrep ville utløse en katastrofe. Men denne transporten ble aldri noe av, da de allierte rykket frem så raskt at Keitels ordre ikke kunne utføres.^[2]
Vietnamkrigen (1959–1975) USA brukte plantvernmiddelet Agent Orange for å fjerne vegetasjon under Vietnamkrigen.
Iran-Irak-krigen (1980–1988) så bruk av nervegass
Anfal-kampanjen mot kurdiske opprørere i Irak 1982–1988; utstrakt bruk av flere kjemiske stridsmidler mot sivilbefolkningen.
Borgerkrigen i Syria: Angrep med blant annet nervegass mot forsteder til Damaskus.

Referanser rediger

^ Historie (Illustrert Vitenskap) nr. 6/2009
^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s.124), forlaget Historie & kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-06-8

Kilder rediger

Ethiopia 1935-36: Mustard gas attacks on the Red Cross (lest 10. januar 2006 10:00)
Norge bedt om destruere Syrias kjemiske våpen

Eksterne lenker rediger

[1] Historie (Illustrert Vitenskap) nr. 6/2009

[2] Guido Knopp: Hitlers krigere (s.124), forlaget Historie & kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-06-8

[1]

[2]