Wikipedia

Kjønnsidentitetsforstyrrelser

Kjønnsidentitetsforstyrrelser var den formelle betgnelsen som ble brukt av psykologer og leger for å beskrive personer som opplevde betydelig kjønnsdysfori (Ubehag med det anatomiske kjønn de var født med). Det var en psykiatrisk klassifisering ifølge legevitenskapen og beskrev egenskaper relatert til kjønnsinkongruens.

Kjønnsidentitetsforstyrrelser
Ekstern informasjon
ICD-10-kodeF64.9, F64.8
ICD-9-kode302.85
MedlinePlus001527
MeSHD005783

Kjønnsidentitetslidelse hos barn rapporteres vanligvis som «alltid å ha vært der» siden barndommen i mange tilfeller, og er ansett som klinisk forskjellig fra kjønnsidentitetsforstyrrelser som vises i ungdomsårene eller voksen alder, som av noen har blitt beskrevet som gradvis intensivert over tid.[1] Siden mange kulturer sterkt avviser kjønnsatferd som går på tvers av tradisjonelle roller, resulterer det ofte i betydelige problemer for de berørte personer og deres pårørende. I mange tilfeller beskrives også et sterkt ubehag som stammer fra følelsen av at kroppen er «feil» utviklet eller ment å være annerledes. Det ble kalt «Kjønnsdysfori» og på engelsk ble det kalt "Gender dysphoria".

Flere kjønnsinkongruens mennesker og forskere har kritisert klassifisering av kjønnsidentitetsforstyrrelser som en psykisk lidelse av flere grunner, blant annet dokumentasjon fra nyere studier om hjernen hos kjønnsinkongruens mennesker.[2] En moderne behandling for dette består i hovedsak av fysiske endringer for å bringe kroppen i harmoni med ens oppfatning av mental (psykologisk, emosjonell) kjønnsidentitet, snarere enn omvendt.[3]

Diagnostiske kriterier rediger

Ifølge diagnosesystemet til den amerikanske psykiaterforeningen, Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, 4. edition, (DSM-IV), kan man stille en diagnose på kjønnsidentitetsforstyrrelse dersom følgende fire diagnostiske kriterier er oppfylt:

  • Langvarig og sterk identifikasjon med et kjønn som ikke samsvarer med det anatomiske kjønnet
  • Langvarig ubehag omkring tildelt «kjønn» eller en følelse av ikke å passe i kjønnsrollen samfunnet forventer.
  • Diagnosen settes ikke hvis den enkelte også har fysiske trekk på tvekjønnethet.
  • Betydelig klinisk ubehag eller svekkelse på arbeid, sosialt, eller andre viktige områder av livet.

Verdens helseorganisasjons internasjonale klassifikasjon av sykdommer (ICD-10) lister opp følgende tre diagnostiske kriterier for transsekualisme (F.64.0): [3]

  1. Ønsket om å leve og bli akseptert som medlem av det kjønnet som vedkommede opplever seg selv som, vanligvis ledsaget av et ønske om å gjøre hans eller hennes kropp så sammenfallende som mulig med det foretrukne kjønn gjennom kirurgi og hormonbehandling
  2. Den transseksuelle identiteten har vært vedvarende til stede i minst to år
  3. Lidelsen er ikke et symptom på annen psykisk lidelse eller kromosomale avvik

Behandling rediger

The World Professional Association for Transgender Health (WPATH, tidligere HBIGDA) Standards of Care (versjon 6 fra 2001) regnes av noen som en definitiv behandlingsretningslinje for tilbydere. Andre veiledere finnes. Flere klinikker i USA (f.eks Tom Waddell i San Francisco, Callen Lorde i New York City, Mazzoni i Philadelphia) har utviklet "behandlingsprotokoller" for hormonbehandling hos transkjønnede etter en "skadereduserende" modell som blir omfavnet av et økende antall tilbydere. Nick Gorton et al. foreslår en fleksibel tilnærming basert på skadereduksjon: "Villigheten til å gi hormonell behandling basert på vurdering av den enkelte pasients behov, historie og situasjon med et overordnet mål om å oppnå det beste resultatet for pasienter i stedet for strengt å overholde vilkårlige regler har vært vellykket".[4]

Formelle kjønnsklinikker for personer som søker medisinsk kjønnskifte, ble startet opp i 1960- og 1970-årene og førte til langsiktige oppfølgingsstudier som begynte å vises i forskningslitteraturen på 1980- og 1990-tallet. Disse studiene har undersøkt transseksuelle som fikk klinisk godkjenning til å gjennomgå kjønnkorrigerende behandling og gjennomførte det.[5][6] Det store flertallet av pasienter rapporterte å være fornøyd på lang sikt med resultatene.

Barn rediger

Spørsmålet om å gi råd til barn om å være fornøyd med det anatomiske kjønn, eller å oppfordre dem til å fortsette å vise atferd som ikke samsvarer med kjønnsstereotypier - eller for å utforske en transseksuell overgang - er kontroversielt. Noen leger rapporterer at en betydelig andel av barn med kjønnsidentitetsforstyrrelse ikke har slike symptomer senere i livet.[7] Det er en aktiv og voksende bevegelse blant fagfolk som behandler kjønnsdysfori hos barn ved å referere til og forskrive hormoner for å utsette starten av puberteten før barnet er gammelt nok til å foreta en informert beslutning om hvorvidt oppstart av behandling for hormonell kjønnsomdisponering som senere kan føre til kirurgisk kjønnskorrigerende vil være i vedkommendes beste interesse.[8] Det bemerkes imidlertid at en slik blokkering av veksthormoner kan føre til vesentlig skade på muskler og skjelett hvis det gjøres for en lengre periode.

Kontroverser rediger

Mange mennesker som lider av kjønnsidentitetsforstyrrelse anser ikke sine egne følelser og atferd som går på tvers av tradisjonelle kjønnsrollemønstre som en lidelse. Personer som lider av kjønnsidentitetsforstyrrelse setter ofte spørsmålstegn ved hva en "normal" kjønnsidentitet eller "normal" kjønnsrolle er ment å være. Et argument er at kjønnsegenskaper er sosialt konstruert og derfor ikke naturlig er relatert til anatomisk eller fødselskjønn. Dette perspektivet bemerker ofte at andre kulturer, særlig historiske, verdsatte kjønnsroller som nå ville antyde homoseksualitet eller transseksualitet som normal adferd.[9] Noen mennesker ser «kjønnsskifte» som et middel for å dekonstruere kjønn. Ikke alle transkjønnede personer ønsker å dekonstruere kjønn eller føler at de gjør det.

Andre som lider av kjønnsidentitetsforstyrrelse protesterer på klassifisering av tilstanden som en psykisk lidelse på grunn av at det kan være en fysisk årsak, som antydet av nyere studier om hjernen til anatomisk fødte "menn" som kler seg i kvinneklær. Mange av disse hevder også at behandling for denne lidelsen i hovedsak består av fysiske endringer for å bringe kroppen i harmoni med ens oppfatning av mental (psykologisk, emosjonell) kjønnsidentitet, snarere enn omvendt.[3]

Lite dokumentasjon eksisterer for å støtte antagelsen om at kjønnsidentitetsforstyrrelse har en nevrologisk basis, og kritikere sier det ikke er vitenskapelig enighet om årsaken til tilstanden er psykisk eller fysisk.[10]

I desember 2002 publiserte "The British Lord Chancellor's office" et "Government Policy Concerning Transsexual People"-dokument som kategorisk fastslår "Hva transseksualisme ikke er ...Det er ikke en psykisk lidelse. "[11] I mai 2009 erklærte regjeringen i Frankrike også at en transseksuell kjønnsidentitet ikke er en psykiatrisk tilstand i Frankrike .[12]

Noen mennesker[13] mener at sletting av homofili som en mental lidelse fra DSM-III og den påfølgende etableringen av diagnosen kjønnsidentitetsforstyrrelse bare var et fingerferdig triks av psykiatere, som endret fokus for diagnosen fra et avvikende seksuelt ønske (av samme kjønn) til en underliggende identitet (eller tro / ønske om medlemskap hos det motsatte kjønn).[14] De som tror dette har en tendens til å påpeke at den samme ideen finnes i begge diagnoser; at pasienten ikke er en "normal" mann eller kvinne. Kelley Winters (pseudonym Katharine Wilson), en talsperson for transkjønnede sier det slik: "atferder som ville være vanlig eller eksemplarisk for kjønns-konforme gutter og jenter blir presentert som symptomatisk for psykisk lidelse for kjønns-ukonforme barn."[10] Men Kenneth Zucker og Robert Spitzer[15] hevder at kjønnsidentitetsforstyrrelse ble inkludert i DSM-III (7 år etter at homofili ble fjernet fra DSM-II) fordi det "møtte allment aksepterte kriterier som brukes av dem som utformet DSM-III for inkludering ".

Striden om kjønnsidentitetsforstyrrelse stod sentralt i møtet til American Psychiatric Association i San Francisco i 2009, både i presentasjoner i møtet og i protester utenfor møtet. Demonstrantene fokuserte på holdningen til det psykiatriske samfunnet og prøvde å poengtere at kjønnsidentitetsforstyrrelse ikke er en psykisk lidelse, samt fokus på rollen til Kenneth Zucker som leder for "DSM-V Task Force on Sexual and Gender Identity Disorders".[16]


Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Nangeroni, Nancy (november 1996). «Gender Identity Disorder: What To Do?». GenderTalk. Besøkt 16. september 2008. 
  2. ^ (2000). Male-to-female transsexuals have female neuron numbers in a limbic nucleus. The Journal of Clinical Endokrinologi & Metabolism, 85 (5), Hentet fra http://jcem.endojournals.org/cgi/content/full/85/5/2034 Arkivert 6. februar 2007 hos Wayback Machine.
  3. ^ a b c «HBIGDA Standards Of Care For Gender Identity Disorders, Sixth Version» (PDF). Standards Of Care For Gender Identity Disorders. Harry Benjamin International Gender Dysphoria Association. februar 2001. Arkivert fra originalen (PDF) 10. juni 2007.  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 26. november 2010. 
  4. ^ [11] ^ N. Gorton, J. Buth, D. Spade: "Medical Therapy and Health Maintenance for Transgender Men: A Guide for Health Care Providers" (2005) Arkivert 1. mai 2021 hos Wayback Machine.
  5. ^ Green, R., & Fleming, DT (1990). Transsexual surgery follow-up: Status in the 1990s. Annual Review of Sex Research, 1, 163-174.
  6. ^ Gijs, L., & Brewaeys, A. (2007). Surgical treatment of gender dysphoria in adults and adolescents: Recent developments, effectiveness, and challenges Annual Review of Sex Research, 18, 178-224.
  7. ^ Spiegel, Alix (8. mai 2008). «Q&A: Therapists on Gender Identity Issues in Kids». NPR. Besøkt 16. september 2008. 
  8. ^ [17] ^ The Transgendered Child: A handbook for Families and Professionals (Brill and Pepper, 2008)
  9. ^ Park, Pauline (oktober 2000). «Issues of Transgendered Asian Americans and Pacific Islanders». Arkivert fra originalen 22. september 2008. Besøkt 16. september 2008.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. september 2008. Besøkt 26. november 2010. 
  10. ^ a b Winters, Kelley (30. september 2007). «Issues of GID Diagnosis for Transsexual Women and Men» (PDF). GID Reform Advocates. Besøkt 16. september 2008. 
  11. ^ «Government Policy concerning Transsexual People». People's rights / Transsexual people. U. K. Department for Constitutional Affairs. 2003. Arkivert fra originalen 11. mai 2008. 
  12. ^ «La transsexualité ne sera plus classée comme affectation psychiatrique». Le Monde. 16. mai 2009. 
  13. ^ Arlene Istar Lev (2004). Transgender Emergence: Therapeutic Guidelines for Working with Gender-Variant People and Their Families. Haworth Press. s. 172. ISBN 9780789021175. 
  14. ^ Rudacille, Deborah (februar 2005). The Riddle of Gender: Science, Activism, and Transgender Rights. Pantheon. ISBN 978-0375421624. 
  15. ^ [34] ^ Zucker KJ, Spitzer RL, 2005, "Was the gender identity disorder of childhood diagnosis introduced into DSM-III as a backdoor maneuver to replace homosexuality? A historical note."Journal of Sex and Marital Therapy 2005 Jan-Feb, 31 (1) :31-42
  16. ^ Lois Wingerson (19. mai 2009). «Gender Identity Disorder: Has Accepted Practice Caused Harm?». Psychiatric Times. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kjønnsidentitetsforstyrrelser&oldid=24141960»