Kizzuwatna (eller Kizzuwadna; på oldtidsegyptisk Kode) var et oldtidsrike i det Anatolia (Lilleasia) i det andre årtusen f.Kr. Kizzuwatna befant seg i høylandet i det sørøstlige Anatolia, nær İskenderunbukta i dagens Tyrkia. Det er omgitt av Taurusfjellene og elven Ceyhan. Senteret for kongedømmet var byen Kummanni, beliggende på høylandet. I en senere tid var den samme regionen kjent som Kilikia.

Kart over Anatolia. Kizzuwatna lå i den sørøstlige delen av Anatolia.

Landet rediger

Landet til Kizzuwatna inneholdt verdifulle ressurser, som sølvgruvene i Taurusfjellene. Skråningene i fjellkjeden er fortsatt delvis dekket av skogområder. De årlige regnet i vintertiden gjorde jordbruk mulig i området fra en svært tidlig dato, se det arkeologiske området Çatal Höyük. Sletter over de nedre løpene av elven Ceyhan ga rike og fruktbare marker.

Folket rediger

Flere etniske grupper har sameksistert i kongedømmet Kizzuwatna. Hurritterne bosatte seg i dette området siden i alle fall begynnelsen av det andre millennium f.Kr. Hettittene ekspansjon i tiden under det tidlig gamle kongedømmet (under kongene Hattusili I og Mursili I) brakte sannsynligvis hettittene og luverne inn i sørøstlige Anatolia. Språket luvisk var en del av den indoeuropeiske språkgruppen med nære bånd til hettittisk språk. Både de lokale hettitter og luviere bidro antagelig til dannelsen av det uavhengige riket Kizzuwatna etter at det gamle hettittiske kongedømmet ble svekket. Toponymet «Kizzuwatna» er muligens en luvisk tilpasning av det hettittiske ordet *kez-udne i betydningen «landet på denne siden (av fjellene)», mens navnet Isputahsu er helt sikkert av hettittisk og luvisk opprinnelse.[1] Hurrittisk kultur ble framtredende i Kizzuwatna straks landet kom inn i innflytelsesfæren til det hurrittiske kongedømmet Mitanni.

Puduhepa, dronning av den hettittiske konge Hattusili III, kom fra Kizzuwatna, hvor hun hadde vært en prestinne. Deres gudeverden og mytologi ble også integrert og sammenslått med den hettittiske, og gudinnen Hebat fra Kizzuwatna ble en meget viktig del av hettittisk religion mot slutten av 1200-tallet. Et korpus av religiøse tekster kalt for Kizzuwatna-ritalene har blitt oppdaget ved Hattusa, hovedstaden i det hettittiske riket.

Kizzuwatnas historie rediger

Kong Sargon av Akkad hevdet å ha nådd fram til Taurusfjellene («Sølvfjellene») på 2200-tallet f.Kr., men arkeologene har ennå ikke bekreftet noen form for akkadisk innflytelse i området. Handelsruten fra Assyria til karum på høylandet i Anatolia gikk gjennom Kizzuwatna på 2000-tallet f.Kr.

Kongene i Kizzuwatna i samme tidsrom hadde hyppig kontakt med hettittene i nord. De tidligste hettittiske nedtegnelsene synes å referere til Kizzuwatna og Arzawa (Vestlige Anatolia) kollektivt som Luwia.

Maktkampen som oppsto mellom det hettittiske riket og det hurrittiske riket Mitanni førte til at Kizzuwatna ble en strategisk partner grunnet landets strategiske lokalisering. Isputahsu inngikk en fredsavtale med den hettittiske kong Telepinu. Senere skiftet Kizzuwatna sin allianse, kanskje grunnet et nytt herskende dynasti. Bystaten Alalakh i sør ekspanderte under dens nye, kraftfulle leder Idrimi, men selv underlagt Mitannis konge Barattarna. Kong Pilliya av Kizzuwatna måtte signere en fredsavtale med Idrimi og ble da en alliert av Mitanni fra tiden med Shunashura I og fram til den hettittiske kong Arnuwanda I erobret landet og underla det som en vasallstat.

Kizzuwatna gjorde opprør under styret til Suppiluliuma I, men forble innenfor det hettittiske riket for to hundre år. I det berømte slaget ved Kadesj (ca. 1274 f.Kr.) bidro Kizzuwadna med tropper for den hettittiske kongen.

Etter at det hettittiske riket falt sammen, dukket det opp flere nyhettittiske kongedømmer i området, blant disse var Tabal, Kammanu og Quwe.

Referanser rediger

  1. ^ Yakubovich (2010), s. 273–274

Litteratur rediger

  • Beckman, Garry M. (1996): Hittite Diplomatic Texts, Scholars Press, Atlanta.
  • Götze, Albrecht (1940): Kizzuwatna and the problem of Hittite geography, Yale university press, New Haven.
  • Haas, Volkert (1974): Hurritische und luwische Riten aus Kizzuwatna, Butzon & Bercker, Kevelaer.
  • Yakubovich, Ilya (2010): Sociolinguistics of the Luvian Language, Brill, Leiden.

Eksterne lenker rediger