Kirkegårdskrigen
Kirkegårdskrigen eller det store kirkegårdsopprøret er en hendelse fra den kalde krigen i Mo i Rana i 2. november 1951.
Byens «russerkirkegård» ved Mo kirke ble forsvart av byens befolkning mot et arbeidslag utsendt av den norske regjering ved forsvarsminister Jens Christian Hauge. 700 mennesker hadde møtt fram med norske flagg og hjelmer på hodet. Mange kom rett fra vaktskifte i gruvene og på jernverket og de hindret arbeidslaget å komme inn på kirkegården. Regjeringens utsendte arbeidslag, som var fulgt av bl.a. etterretningstjenesten, ga opp etter et par dager, og de kom ikke tilbake.[1]
Sommeren 1945 reiste gjenlevende sovjetiske krigsfanger et minnesmerke på kirkegården. Arbeidslaget hadde til oppgave å ødelegge minnesmerket og grave opp og ta med seg alle fysiske levninger. Arbeidslaget hadde ankommet tidlig på morgenen, og arbeidet ville man gjerne ha unnagjort i nattemørket. Folk som fikk innsyn i hva de drev med kalte dette for likskjending.
Minnesmerket på den russiske krigskirkegården ved kirken i Mo i Rana og det eneste større velbevarte gravsted for krigsfangene i Nord-Norge er i dag et viktig kulturminne om andre verdenskrig i Norge.
Bakgrunnen for aksjonen var at sommeren 1951 hadde regjeringen godkjent Operasjon Asfalt - en plan for å flytte alle levninger etter sovjetrussiske krigsfanger fra nærmere hundre ulike gravsteder i fylkene Nordland, Troms og Finnmark til et stort felles gravsted på Tjøtta ved Sandnessjøen. Levninger etter om lag 8 000 russere skulle graves opp og flyttes i asfaltbestrøkne papirsekker. Å skape et offisielt og verdig siste hvilested ble brukt som argument for operasjonen. Like viktig var det å hindre russiske spioner i å reise rundt i Nord-Norge under dekke av å besøke gravstedene som var vidt spredt i landsdelen.[2]
Den offisielle begrunnelse – som fremdeles var å lese på Krigsgravtjenestens hjemmeside i 2013 – var at de sovjetiske krigsgravene var mange, de lå spredt og trengte stell. Det ble derfor det ble laget en plan for å samle de russiske krigsgravene på ett sted. Planen skulle – ifølge Krigsgravtjenesten – være laget i samråd med sovjetiske myndigheter. Sannheten er at flyttingen av krigsgravene førte til en alvorlig diplomatisk strid mellom Norge og Sovjetunionen. At frykten for sovjetisk spionasje var den egentlige årsak sto det fremdeles i 2013 ingenting om på Krigsgravtjenestens hjemmeside. Sakens realiteter var på dette tidspunkt godt kjent.[2]
Avisreportasjer om regjeringens arbeidslag fra andre byer i Nord-Norge hadde nådd Mo i Rana, og byens befolkning, som hadde sett hvordan de russiske krigsfangene ble behandlet, hadde tid til å aksjonere. Reportasjene, blant annet fra nabobyen Mosjøen, i Nordland Arbeiderblad, ga klar beskjed om hva det var som foregikk.
I Mosjøen lå sovjetgravene ved siden av de engelske som var urørt. Der var de 20 likene gravd opp, partert og lagt 3 og 3 i papirsekker. Et av likene var slengt på en søppelhaug (. . .) klesfiller og beinrester lå om hverandre, stumme uhyggelige vitnesbyrd om den skjendige gjerningen som var begått.
Nordland Arbeiderblad 9.oktober 1951[3]
Journalist og forfatter av boka Med lik i lasten, Halvor Fjermeros, skrev i Dagbladet at «Denne og en rekke andre episoder med umiskjennelig preg av respektløs framferd, dels utført i dølgsmål for å unngå oppstuss, fikk admiral Bruun i Sjøforsvarskommandoen til å betegne hele operasjonen som mislykket, noe som var en drepende kritikk av Hauges hysj-hysj-strategi for likflyttingen.»
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ Byen som stoppet likskjenderne VG nyheter publisert 29. juni 2016
- ^ a b «60 års taushet og tristesse» Dagbladet, 4. juli 2013
- ^ Nordland Arbeiderblad 9.oktober 1951