Kilij Arslan I
Kilij Arslan (arabisk: قلج أرسلان, Qilij Arslān, tyrkisk: I. Kılıç Arslan) var seldsjukkenes sultan i Rüm fra 1092 til han døde i 1107. Han hersket over sultanatet under det første korstoget og stod dermed ovenfor hovedtyngden av angrepet[1]. Han reetablerte Rüm etter at Malik Shah I døde.
| Kilij Arslan I | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1079 | ||
| Død | juni 1107 Khabur | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Far | Suleiman ibn Qutulmish | ||
| Barn | Malik Shah Mesud | ||
Hans far, Suleyman, døde i 1086, og Kilij Arslan ble gissel hos sultan Malik Shah, øverste leder over seldsjukkenes imperium, men ble satt fri da Malik Shah døde i 1092. Han ledet så hæren til den tyrkiske oghuz yiva-stammen og etablerte sin hovedstad i Nikea. Der erstattet han Amin 'l Ghazni, guvernøren som var utnevnt av Malik Shah.
Malik Shahs død utløste rivalisering blant de ulike stammene som ønsket å etablere sine egne uavhengige stater. Alexios I Komnenos, keiser i Østromerriket, kompliserte ytterligere situasjonen gjennom sine intriger. Kilij Arslan giftet seg med datteren til emiren av Chaka-stammen for å forsøke å skape en allianse mot bysantinerne som ledet en sterk flåte. Kilij Arslan mottok i 1094 et brev fra Alexios som antydet at chakaene hadde som mål å bruke ham mot bysantinerne. Kilij Arslan marsjerte så med en hær til Smyrna, chakaenes hovedstad, og inviterte sin svigerfar til en bankett i sitt telt hvor Kilij Arslan drepte ham mens han var ruset.
Det første korstoget rediger
Folkekorstogets hær under Peter Eremitten og Walter Sans Avoir ankom Nikea i 1096. Kilij Arslans hær beseiret mobben enkelt[2], og rundt 20 000 korsfarere ble drept og resten solgt som slaver[3]. Han invaderte så danishmendenes emirat under Danishmend Gazi i det østlige Anatolia.
På grunn av denne enkle første seieren, regnet han ikke med at hovedstyrken som ble ledet av forskjellige adelsmenn fra Vest-Europa, var en alvorlig trussel. Han gjenopptok sin krig med danishmendene og var borte fra Nikea da disse nye korsfarerne beleiret Nikea i mai 1097. Han skyndte seg tilbake til sin hovedstad og fant den omringet av korsfarerne. Han ble beseiret i et slag mot dem den 21. mai. Byen overgav seg så til Østromerriket, og hans kone og barn ble tatt til fange. Korsfarerne sendte Sultana til Konstantinopel, men til deres misnøye ble hun senere returnert uten løsepenger på grunn av forholdet mellom Kilij Arslan og Alexios Komnenos.
Rüm og danishmendene allierte seg i et forsøk på å slå tilbake korsfarerne som et resultat av denne sterkere invasjonen. Korsfarerne splittet sine styrker mens de marsjerte gjennom Anatolia. De samlede styrkene til danishmendene og Rüm planla et bakholdsangrep på den minste styrken nær Dorylaion den 29. juni. Men Kilij Arslans ridende bueskyttere klarte ikke å trenge gjennom forsvarslinjene som korsfarerridderne satte opp, og hovedstyrken under Bohemund ankom og erobret den tyrkiske leiren den 1. juli. Kilij Arslan trakk seg tilbake, og han angrep ikke korsfarerne igjen. Men han ødela avlinger og vannforsyninger foran ruten deres og oppgav til og med sin nye hovedstad i Konya.
Ghazni ibn Danishmend tok Bohemund til fange, noe som resulterte at en ny styrke av lombarder forsøkte å redde ham. De tok Ankara fra Arslan på vei mot danishmendene. Arslan allierte seg med Radwan, atabegen av Aleppo, og angrep denne styrken i et nytt bakholdsangrep ved Mersivan. Han beseiret en annen korsfarerarmé ved Heraklea Kybistra i 1101. Denne styrken kom for å hjelpe de svake korsfarerstatene i Syria. Dette var en viktig seier for tyrkerne, siden det viste at en hær av korsfarerriddere ikke var uovervinnelig. Etter denne seieren flyttet Arslan hovedstaden sin til Konya og beseiret en styrke ledet av William II av Nevers som forsøkte å marsjere mot den, samt en styrke som kom en uke senere.
Krig og døde i Syria rediger
Etter korstoget gikk han østover og tok Harran og Diyarbakir. Han erobret Mosul i 1107, men ble beseiret av emir Jawali al-Saqawu i slaget ved Mosul. Han druknet i Habura-elven mens han trakk seg tilbake fra Mosul.
Referanser rediger
- ^ Masudul Hasan, Abdul Waheed, Outline History of the Islamic World, s. 159
- ^ The First Crusade:Constantinople to Antioch, Steven Runciman, A History of the Crusades, Bd 1, s. 283.
- ^ Jill N. Claster, Sacred violence: the European crusades to the Middle East, 1095-1396, (University of Toronto Press, 2009), s. 45.
Litteratur rediger
- Amin Maalouf, Korstogene sett fra arabernes side, Oslo 1998, kap. 1, ISBN 82-530-1952-1