Kerriidae
Kerriidae er en familie med plantelus som hører til gruppen skjoldlus, Coccoidea. De er insekter med sugende munndeler og hører til i den store gruppen nebbmunner. Det mest kjente medlemmet av gruppen er lakkskjoldlusen (Kerria lacca), som skiller ut et harpiks-aktig stoff, lakk, som kan brukes til å lage skjellakk.
| Kerriidae | |||
|---|---|---|---|
 Paratachardina decorella
| |||
| Nomenklatur | |||
| Kerriidae | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Leddyr | ||
| Klasse | Insekter | ||
| Orden | Nebbmunner | ||
| Gruppe | Plantelus | ||
| Økologi | |||
| Antall arter: | ca. 90 i verden, ikke i Europa | ||
| Habitat: | på planter | ||
| Utbredelse: | alle økosoner | ||
| Inndelt i | |||
Utseende rediger
De voksne hunnene er svært redusert, beina er helt borte, antennene er ganske små og 2-leddete. De er dekket av et bredt, høyt hvelvet skjold av lakk eller et hornaktig stoff. Ofte sitter de så tett sammen at skjoldene gror sammen til et felles tak. Skjoldet er ofte delt i flere lober og har markert overflateskulptur, og har tre åpninger, en analåpning og to spirakel- (åndehull-) åpninger. Også hannen produserer et skjold under utviklingen, men dette er mindre og smalere. De voksne hannene kan være vingede eller vingeløse.
Levevis rediger
Kerriidae lever på ulike busker og trær, og sitter helst på stammene av unge skudd. Hunnen utvikler seg gjennom 3-4 nymfestadier, hannen gjennom 5 stadier. Lakkskjoldlusen har 2 – 3 generasjoner hvert år. Hunnen legger opptil 1000 egg i et eggkammer under skjoldet, og skrumper selv inn slik at det blir plass til eggene. De nyklekte nymfene kryper ut ved analåpningen og kryper til nye skudd, der de setter seg fast. Hos de fleste artene forkommer hanner, men alle ser også ut til å være i stand til å formere seg ved parthenogenese. Noen arter er rent parthenogenetiske, uten hanner, blant andre den brysomme skadearten Paratachardina pseudolobata.
Økonomisk betydning rediger
Lakkskjoldlusen (Kerria lacca) skiller ut lakk, et seigt, harpiks-lignende stoff som får en blank overflate når det størkner. dette har vært brukt mye til overflate-behandling av ulike gjenstander og i klebemidler. Det ferdige produktet kalles skjellakk. Skjellakk er mistenkt for å være kreftframkallende og stoffet brukes ikke lenger i noen særlig grad til dekorasjon av matvarer, men på grunn av den særlig attraktive, blanke overflaten det gir brukes de fortsatt i noen grad til finere møbler (særlig ved restaurering av gamle møbler) og musikkinstrumenter. Det har også vært vanlig brukt til omranding av mikroskopiske preparater, fordi det danner en holdbar, tett hinne. Det ble også tidligere brukt til å lage grammonfonplater. Til mange av bruksområdene er det i dag erstattet av syntetiske materialer.
Andre arter av Kerriidae er skadedyr, dette gjelder særlig arten Paratachardina pseudolobata, som kan angripe over 300 ulike busker og trær. Den har gjort betydelig skade i Florida og Karibia, og på Christmas-øya i Australia.
Utbredelse rediger
De er utbredt i alle faunaregioner bortsett fra Antarktis, men mangler i Europa. Flest arter er det i Sørøst-Asia.
Systematisk inndeling rediger
- ordenen Nebbmunner, Hemiptera
- underordenen Plantelus, Sternorrhyncha
- overfamilien Skjoldlus, Coccoidea
- familien Kerriidae
- Afrotachardina – 2 arter
- Albotachardina – 3 arter
- Austrotachardia – 5 arter
- Austrotachardiella – 9 arter
- Kerria – 21 arter
- Metatachardia – 6 arter
- Paratachardina Balachowsky – 10 arter
- Tachardina – 17 arter
- Tachardiella – 15 arter
- familien Kerriidae
- overfamilien Skjoldlus, Coccoidea
- underordenen Plantelus, Sternorrhyncha
Kilder rediger
Eksterne lenker rediger
- (en) Kerriidae i Encyclopedia of Life
- (en) Kerriidae i Global Biodiversity Information Facility
- (en) Kerriidae hos NCBI
- (en) Kategori:Kerridae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Kerriidae – detaljert informasjon på Wikispecies
