Kensingtonsteinen

Kensingtonsteinen (fra engelsk Kensington Runestone) er en falsk runestein som ble laget i Minnesota i USA på slutten av 1800-tallet. Steinen måler 76 x 41 x 15 cm og veier vel 90 kilo. Inskripsjonen på framsida og den ene sida av steinen påstår feilaktig at åtte gøter og 22 nordmenn kom til dette området i år 1362, det vil si mer enn hundre år før Columbus oppdaget Amerika i 1492.

Kensingtonsteinen (Kensington Runestone) er en falsk runestein som ble laget i Minnesota i USA på slutten av 1800-tallet.

En svensk bonde ved navn Olof Ohman (egentlig Öhman) påstod at runesteinen ble funnet under en trerot på farmen hans i Solem utenfor Kensington i Douglas County i Minnesota i 1898. Selv om alle relevante eksperter har avvist at innskriften kan være ekte, og slått fast at den er en ren forfalskning, er de folkelige forestillingene om Kensingtonsteinens ekthet fortsatt sterke og levende i de skandinaviske områdene i det nordlige USA.

Teksten

Teksten på steinen lyder:

(wi er) 8 : göter : ok : 22 : norrmen : po :
...o : opþagelsefärd : fro :
vinland : of : vest : vi :
hade : läger : ved : 2 : skLär : en :
dags : rise : norr : fro : þeno : sten :
vi : var : ok : fiske : en : dagh : äptir :
vi : kom : hem : fan : 10 : man : röde :
af : blod : og : ded : AVM :
frälse : äf : illü.

här : (10) : mans : ve : havet : at : se :
äptir : vore : skip : 14 : dagh : rise :
from : þeno : öh : ahr : 1362 :

Oversettelse

Åtte gøter (senere tolket som «goter») og to og tyve nordmenn på
oppdagelsesferd fra
Vinland mot vest. Vi
hadde leir ved en sjø med to skjær i, en
dagsreise nord for denne steinen.
Vi var ute og fisket en dag. Da
vi kom hjem fant vi ti mann røde
av blod og døde. AV(e) M(aria), frels oss fra det onde.

Har ti mann ved havet til å se
etter skipene våre, fjorten dagsreiser
fra denne øya, året 1362.

Tolkning

At årstallet er angitt med arabiske tall er svært påfallende. Samtlige runesteiner man ellers kjenner, angir tall skrevet med bokstaver eller romertall. Videre opptrer inskripsjonen med feil verbbøyning: Wi war/kom/fan (= Vi var/kom/fant), når man på den tid bøyde verb i første person flertall: Wi warom/komom/funnum.

Ohman hevdet senere at han først trodde de hadde funnet en «indiansk almanakk», og en avskrift av inskripsjonen ble sendt til gresk-avdelingen ved universitetet i Minneapolis, før den havnet hos professor Olaus Breda, som første gang hørte om steinen til nyttår 1898/99. I brev datert 7. mars 1910 forklarer han hvorfor han anså den som en forfalskning:

1. Det var helt utroverdig at en inskripsjon kunne fremstå så klar etter å vært utsatt for det barske klimaet i Minnesota i over fem hundre år.
2. Det absurde i at reisende, helt ukjente på det amerikanske kontinentet, skulle ta seg frem til Minnesota på to uker.
3. Det absurde i selve inskripsjonen, som var et samrøre av gamle språkformer, gammeldags rettskrivning og moderne svensk ispedd engelske former. Professor Breda forteller videre at Sophus Bugge, Gustav Storm og Oluf Rygh, som alle var kapasiteter på runeinnskrifter, enstemmig vurderte steinen som en forfalskning, og at en utfyllende rapport om Kensingtonsteinen fra Universitetet i Oslo opplevde språkformen som «umulig, et særdeles klossete forsøk på å konstruere en gammel språkform uten å besitte den påkrevde kunnskap. Av runologiske, språklige og historiske grunner kan inskripsjonen ikke være ekte.»

Selve steinen ble oversendt til professor George Curme ved Northwestern University i Illinois . På grunnlag av professor Bredas oversettelse trodde han i utgangspunktet at den kunne være ekte, men synet av den satte ham på andre tanker. Runene fremstod klart og tydelig, og måtte ha vært skåret inn nylig. Han beskrev steinen som «en klossete forfalskning». Folk så nå med mistenksomhet på Ohman, som var den som hadde funnet steinen. I disse årene kjempet Norge for uavhengighet fra Sverige, og fra norsk hold tok det seg påfallende ut at det akkurat da dukket opp en inskripsjon som omhandlet en ekspedisjon av nordmenn og svensker på en tid da de også hadde felles konge, nemlig Magnus Eriksson. Noen husket også Ossians sanger, som ble mottatt med begeistring og viste seg å være en ren forfalskning.

Ohman tok etter dette steinen med seg hjem og brukte den som helle, med inskripsjonen på nedsiden. Men i 1907 dukket Hjalmar Holand opp, en 35 år gammel nordmann som hadde slått seg ned i Wisconsin og avla Ohman et besøk av ren nysgjerrighet. Ohman lot Holand få Kensingtonsteinen, visstnok for en pris av ti dollar. Holand presenterte siden en mer omfattende oversettelse av inskripsjonen enn professor Breda, og skapte fornyet blest om den.

I 1909-10 ble den undersøkt av Minnesota Historical Society under ledelse av geologen Horace Winchell. Winchell sammenlignet den med annen stein i området ved Kensington, som han besøkte tre ganger. Slik møtte han også Ohman, som han beskrev som åpenhjertig og troverdig, men mente likevel at inskripsjonen var så skarp og tydelig at den ikke kunne være mer enn tretti år gammel, med mindre steinen hadde ligget nedgravd det meste av tiden.

Professor Jon Helgason uttalte i 1951: «Etter min mening er inskripsjonen på Kensingtonsteinen slik at ingen filolog med noen selvrespekt anstendigvis kunne skrive om den, mer enn en arkeolog ville bry seg med å publisere et gravfunn fra jernalderen hvis han fant en telefonkatalog under det.» Men mens Helgason valgte å bare ignorere saken, skrev Erik Moltke, professor ved Nationalmuséet i København, i en artikkel om steinen samme år at «det har vært så mye oppstuss rundt denne inskripsjonen at det må settes en stopper for det». Han påpekte også i en artikkel fra 1949 om steinen «hvilket misfoster den anvender som A-rune».

I oktober 2003 ble steinen sendt til Sverige, der professor i nordisk språk, Tryggve Sköld, sammenlignet inskripsjonen med runetegn opptegnet av en svensk skredder, spelemann og komponist, Edward Larsson (1867–1950) fra Dalarna. Larsson skrev i 1883 og 1885 ned runetegn slik de den gang ble brukt på hans hjemtrakter. Runene på Kensingtonsteinen samsvarer med disse, mens de skiller seg fra eldre runer, f.eks. genuine 1300-tallsruner. Slike moderne runerader er kjent fra enkelte svenske bygder (bl.a. i Hälsingland) og ble trolig brukt som en slags hemmelig skrift. Innskrifter som bruker moderne runer, er også funnet nær Ohmans opprinnelige svenske hjemsted. De siste genuine tekstene skrevet med dalruner stammer fra 1906 og 1907, og er altså nyere enn Kensington-forfalskningen.

James Knirk, professor i runologi, uttalte i 2004: «Det kan ikke være tvil om at steinen ble hugget til av en svensk-norsk bosetning i Minnesota helt på slutten av 1800-tallet, for øvrig av minst to personer, hvorav den ene var venstrehendt, den andre høyrehendt.»

Andre teorier

«Ekspedisjonen»

I 1354 sendte kong Magnus Eriksson en ekspedisjon til Grønland under ledelse av Pål Knutsson som eide store deler av gården Tveit på Tysnes. Følget fikk i oppdrag å finne ut hva som hadde hendt med de fraflyttede norrøne koloniene på Grønland. Man fryktet at beboerne hadde henfalt til hedenskap og begitt seg til Nord-Amerika. Et brev fra Gerard Mercator til John Dee i 1577 bringer utdrag fra et tapt verk av Jacobus Croyen (James Knox) som beskrev en ekspedisjon som hadde reist lenger enn til Grønland og vendt tilbake med åtte menn i 1364. Cnoyen skrev en beretning om ekspedisjonen i et tapt verk som het Inventio Fortunate, der han hevdet at kompassnålen snur seg mot nord fordi det ligger en svart, magnetisk klippeøy på Nordpolen.^{[trenger referanse]} I 1887 skrev historikeren Gustav Storm i et verk at han anslo at Magnus Eriksson-ekspedisjonen ville kommet tilbake i 1363/64. Dette er trolig det første utgitte verk som refererer til en reise til Nord-Amerika på et tidspunkt som stemmer med dateringen på Kensingtonsteinen. Men det betyr også at noen kunne ha lest Storms bok og brukt opplysningen om en ekspedisjon vestover til å datere en forfalskning.

Besøkende munker

Thomas Reiersgord utgav i 2001 sin teori om at de besøkende var cisterciensere fra Gotland, og at de ti døde ikke var drept av indianere, men omkom som følge av pesten som hjemsøkte Europa i disse årene. Til støtte for sin teori anfører han at sioux-kvinnen Makawastewin (Maka = jord, waste = god, win = kvinne, Den gode jords kvinne), på engelsk kalt Susan Windgrow, i 1935 fortalte antropologen Ruth Landes et gammelt sioux-sagn om et besøkende skip en vårdag: «38 sjømenn eller krigere bemannet båten, klærne deres hadde skjell malt på seg, og de bar hodeplagg med horn.» Det siste utelukker iallfall at dette var skandinaver, da disse har aldri brukt hjelmer med horn, verken i vikingtiden eller i middelalderen (1362). Hjelmer med horn har blant skandinaver bare vært brukt rituelt i bronsealderen, men Reiersgord mener at Makawastewins forklaring om at de besøkende ikke drakk «ildvann» eller oppsøkte indianerkvinnene, underbygger at det var snakk om munker. Men «ildvann» (= brennevin) var ikke kjent før utpå 1500-tallet, så besøkende i 1362 kunne uansett ikke brakt med seg noe slikt. Det kan også utelukkes at de besøkende døde i pest. Inkubasjonstiden er altfor kort til at folk kunne bringe smitten med seg over Atlanterhavet og begi seg på en to ukers reise innover det amerikanske kontinent før sykdommen brøt ut. Indianerne ville jo også vært smittet, og de har ikke vært ute for Svartedøden.

Fortøyningshullene

Fra Canada i nord til Missouri i sør har man funnet «fortøyningshuller» slik noen mener er kjent dem fra norske fjorder og langs svenske vannveier. De er forvitret såpass at de anses å være en del hundre år gamle. Ett eksempel er Viking Altar Rock i Minnesota. Også her refererer man til kong Magnus' ekspedisjon av «vikinger», uten hensyn til at vikingtiden var avsluttet ved slaget ved Stiklestad, mer enn tre hundre år før kong Magnus angivelig skulle ha sendt sine menn vestover. Ved Cormorant-sjøen, ikke langt unna Kensington, har man også funnet slike fortøyningshuller.

Man skal merke seg at slike fortøyningshuller i Norge er kjent gjennom vandresagn, men at de ved nærmere ettersyn ikke kan påvises. De er dessuten ikke forenlig med vikingtidens og tidlig middelalders skipsteknologi. Skipene den gang var gruntgående, og ved anlegg til land dro man dem opp i fjæra.

Litteratur

• Knut Rage. Runer før Columbus : Om Kensingtonsteinen og spørsmålet om norrøn utforskning av Nord-Amerika. Breidablikk forlag, 2021. ISBN 979-8599147886.

Eksterne lenker

• «Vinlandskartet og Kensingtonstenen er ikke forfalskninger» – kronikk i Aftenposten
• Is The Kensington Stone the Genuine Article? Med foto av steinen
• Artikkel om steinen
• Falsk fortid? forskning.no