Katha upanishad

Katha upanishad (devanagari: कठ उपनिषद्), også kalt Kaṭhopaniṣad og Kāṭhaka, er en av de «primære» (mukhya) upanishadene som ble kommentert av Shankara. Den er knyttet til Cāraka-Kaṭha-greinen av den sorte Yajurveda, og lingvistisk hører den heime i Sutra-perioden av Vedisk sanskrit. Katha upanishad inneholder avsnitt som antyder en kontakt med buddhistisk idéer, og den ble derfor mest sannsynlig skrevet etter det femte århundre f.Kr. Den opptrer som nr 3 i muktika-kanonen med 108 upanishader

Katha upanishad består av to kapitler (adhyāyas), som hver enkelt er inndelt i tre seksjoner (vallis) som inneholder mellom 15 og 29 vers (ślokas). Enkelte av avsnittene i teksten er felles med Bhagavad Gita.

Den første versjonen av Katha upanishad som fant sin vei til Europa, var en tidlig oversettelse til persisk, som den tyske orientalisten Max Müller oversatte til engelsk i 1879. Den engelske poeten Edwin Arnold gjenga den i vers under tittelen «dødens hemmelighet» (The Secret of Death). Den amerikanske essayisten og poeten Ralph Waldo Emerson gjenga den sentrale fortellingen i Katha upanishad på slutten av sitt essay Immortality. Katha upanishad forteller om Nachiketa, sønnen av helgenen Vajasravasa, og hans møter med dødsguden Yama.