Karpato-Ukraina (første del i navnet kommer fra fjellkjeden Karpatene) var 19381939 navnet på det område som omtrentlig tilsvarer det nåværende Zakarpatska oblast, «Transkarpatiske fylke», i Ukraina.

Karpato-Ukraina
Карпатська Україна
Karpats’ka Ukrayina
Tidligere land/nasjon
1938–1939

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
Shche ne vmerla Ukrainy

Kart over Karpato-Ukraina

Opphørt18. mars 1939
HovedstadKhust
Areal12 901 km²
Befolkning796 400 (1939)
Bef.tetthet61,73 innb./km²
StyreformRepublikk
PresidentAvgustyn Volosjyn
StatsministerJulian Révaý
Offisielle språkUkrainsk
Uavhengighet fraTsjekkoslovakia
15. mars 1939
Eksisterte30. desember 193815. mars 1939
NasjonalsangЩе не вмерла України (Shche ne vmerla Ukrainy: «Ennå Ukraina ikke død»)
Forløper
Del av Tsjekkoslovakias flagg
Etterfølger
Del av Kongedømmet Ungarn (1920–1946)s flagg
I dag del av
Ukrainas flagg Ukraina

Til og med første verdenskrig hadde området vært under Ungarn. I mellomkrigstiden ble området kalt for Karpato-Russland (også Karpato-Rutenia, Rutenia, Subkarpatia, Subkarpatisk Rutenia eller Transkarpatia). Området ble i henhold til Trianon-traktaten en del av Tsjekkoslovakia som ble opprettet ved avslutningen av den første verdenskrig da dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn ble oppløst.[1][2]

Området hadde i løpet av mellomkrigstiden hatt en relativ heterogen befolkning. Hoveddelen, 63 prosent, var ukrainere. Mange av disse kalte seg heller for «rutenere», hvilket var deres navn innenfor Østerrike-Ungarn, og de hadde, og gjør så fortsatt, at de kom fra en særskilt etnisk ukrainsk gruppe. De sørlige og vestlige delene, som er en del av Den store ungarske sletten, domineres av ungarere.[trenger referanse] I 1938 bodde en stor andel av Tsjekkoslovakias 200 000 jøder i dette området. Rutenerne utgjorde flertallet i Karpato-Ukraina som ifølge Elster var preget av utbredt fattigdom og til dels hungersnød i mellomkrigstiden delvis som følge av adskillelsen fra Ungarn.[3] I Karpato-Ruthenia var det 110 000 jødiske innbyggere og disse utgjorde over 15 % av befolkningen i regionen. I dette området arbeidet en firedel av jødene i landbruket noe som var uvanlig i Europa på den tiden. De fleste jødiske barn gikk på tsjekkisk-språklige skoler og ble beskyldt for å drive «tsjekkifisering» av området.[4]

Ved grenseendringene i 1938 ble Ungarn tildelt områdene med ungarsk majoritet i Slovakia, inklusive det senere ukrainske området. Det som gjensto fikk beholde selvstyre innenfor Tsjekkoslovakia. Polen (støttet av Italia) forlangte at Karpato-Ukraina skulle overføres til Ungarn slik at landene fikk felles grense. Ved forhandlingene i Wien 2. november 1938 ble Ungarn tildelt en liten del av Karpato-Ukraina inkludert hovedbyene Uzjhorod og Mukatsjeve, resten ble okkupert av Ungarn etter Tsjekkoslovakias oppløsning i mars 1939. President Emil Hácha avsatte 6. mars 1939 selvstyreregjeringen i Karpato-Ukraina. Regjeringen i Karpato-Ukraina erklærte landet uavhengig 14. mars 1939 og mottok samme dag et ultimatum fra Ungarn som ga en frist på 24 timer til å oppgi området til Ungarn. Ungarske styrker krysset grensen 14. mars. General Lev Prchala, kommandant for den tsjekkoslovakiske styrkene, lettet veien for de ungarske styrkene slik at de skulle komme tyske styrker i forkjøpet. Ukrainsk milits gikk i dekning i fjellene og drev geriljakrig mot ungarerne og anmodet Tyskland om hjelp uten å få svar. Ungarske styrker nådde 16. mars grensen til Polen. Ukrainsk gerilja holdt stillingen i de nordøstlige områdene i flere måneder mens noen småbyer i det sørøstlige hjørnet med en del etniske rumenere ble besatt av Romania.[2][5] I sluttfasen av den andre verdenskrigen tok Sovjetunionens hær kontroll over området i 1944. Ved avtale mellom Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen av 29. juni 1945 ble området overført til den Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk.[1] Etter Ukrainas selvstendighet i 1991 ble området til Transkarpatisk området. Hovedstaden er Uzjhorod (ungarsk: Ungvár). Ungarere utgjør fortsatt en betydelig minoritet av befolkningen.[trenger referanse]

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b Vardy, S. B. (1989). Soviet Nationality Policy in Carpatho-Ukraine since World War II: The Hungarians of Sub-Carpathia. Hungarian Studies Review, 16(1-2), 67-91.
  2. ^ a b Elster, Torolf (1939). Øst-Europa og den tyske imperialismen. Oslo: Tiden. 
  3. ^ Elster, Torolf (1938). Tsjekkoslovakia og den tyske imperialismen. Oslo: Tiden. 
  4. ^ Wyman, D. S., & Rosenzveig, C. H. (1996). The world reacts to the Holocaust. Johns Hopkins University Press, Baltimore.
  5. ^ Shirer, William L. (1961). Det tredje rikes vekst og fall. Oslo: Cappelen. 

Eksterne lenker rediger