Kapernaum

Kapernaum (hebraisk: כְּפַר נַחוּם, Kfar Nahum, «Nahums landsby, trøstens landsby») var en fiskelandsby på nordbredden av Genesaretsjøen i Galilea på hasmoneernes tid i oldtidens Israel. Den hadde en befolkning på rundt 1 500 mennesker. Arkeologiske utgravninger har avslørt to synagoger fra oldtiden, den ene bygd over den andre. En kirke i nærheten av Kapernaum hevdes å stå på det tidligere hjemmet til apostelen Peter. Jesus Kristus og hans disipler rapporteres å oppholdt seg en tid i Kapernaum.

Kapernaum
Synagogen i Kapernaum
Land		Israel
Grunnlagt		2. århundre f.Kr. (Julian)
Areal		1 728 dunam
Kapernaum 32°52′52″N 35°34′30″Ø
Kapernaum på Commons

Ruiner av en synagoge i Kapernaum, kanskje var dette synagogen Jesus underviste i.

For filmen med samme navn, se Kapernaum (film)

Etymologi

Selv Kfar Nahum, det opprinnelige navnet på den lille byen, betyr «Nahums landsby» på hebraisk, er det tilsynelatende ingen forbindelse til profeten med samme navn. I skriftene til den romersk-jødiske historikeren Josefus er stedsnavnet gjengitt på gresk som Kαφαρναούμ (Kapharnaum) og i Det nye testamente som Kαπερναούμ (Kapharnaum) i en del manuskripter og som Kαπερναούμ (Kapernaum) i andre. På arabisk har stedet fått navnet Talhum og det er antatt at dette viser til ruinen (Tell) av Hum, kanskje en forvansket form av Nahum.

I tradisjonen til Det nye testamente

Byen er omtalt i Lukasevangeliet hvor det står at det var hjemstedet til apostlene Peter, Andreas, Jakob og Johannes, foruten også tolleren Matteus. I Matteusevangeliet er byen nevnt som å ha vært hjemmet til Jesus. En sabbat underviste Jesus i synagogen i Kapernaum og leget en mann som ånden til en uren djevel i seg. Denne fortellingen er bemerkelsesverdig ettersom det er den eneste som er felles mellom evangeliene til Markus og Lukas, men som ikke finnes nevnt i Matteus (Se De synoptiske evangelier for en litterær sammenligning mellom evangeliene). Senere leget Jesus en feber hos svigermoren til Peter. I henhold til Lukas er dette også stedet hvor en romersk centurion ba Jesus om helbrede hans tjener. Kapernaum er også nevnt hos Markus som stedet hvor en lam person ble senket ned gjennom taket for å bli leget av Jesus. I de synoptiske evangelier valgte Jesus selv denne byen som senteret for sin virksomhet i Galilea etter at han forlot fjellandsbyen Nasaret. Kapernaum har ingen opplagt fordel over andre byer i området, og han må antagelig ha valgt stedet ettersom det var her hans første disipler bodde, Peter og Andreas. Han valgte byen også formelt ved å si (fordi de avslo nåden): «Og du, Kapernaum – skal du bli opphøyd til himmelen? Nei, til dødsriket skal du støtes ned! Dersom de mektige gjerningene som er gjort hos deg, hadde skjedd i Sodoma, ville byen ha stått den dag i dag.»

Historie

Helbredelsen av spedalske i Kapernaum, illustrasjon ved James Tissot.

Arkeologiske bevis har vist at byen ble etablert på 100-tallet f.Kr. under den hasmoneiske periode. Stedet hadde ingen forsvarsmur og strakte seg langs kysten av innsjøen fra øst mot vest. Den gravlund er blitt funnet 200 meter nord for synagogen, som plasserer den bortenfor boligområdet. Den strakte seg 3 km til Tabgha, et område som synes å ha blitt benyttet for jordbruk, bedømt ut fra de mange kvernene for oliven og korn som har blitt avdekket i dette området. Fiske var også en kilde til underhold. Levningene av en annen havn er funnet vest for den som ble bygd senere av fransiskanerordenen.

Det er ikke blitt funnet noen kilde som støtter at Kapernaum deltok i de blodige opprørene mot romerne, første jødisk-romerske krig i 66–73 e.Kr., eller Bar Kokhba-opprøret i 132–135 e.Kr., skjønt det er grunn til at tro at Josefus, en av de jødiske hærførerne under det tidligere opprøret, ble tatt til Kapernaum etter at han falt fra hesten i det nærliggende Betsaida.

Josefus refererte til Kapernaum som en fruktbar kilde. Han ble der natten etter å ha vrikket ankelen. I løpet av det første jødiske opprøret i 66–70 ble Kapernaum spart ettersom byen aldri ble okkupert av romerne.

Arkeologi

Kvern og en presse for olivenolje datert til romersk tid i Kapernaum

Ruinene av den gamle romerske byen.

I 1838 oppdaget den amerikanske utforskeren Edward Robinson ruinene av oldtidens Kapernaum. I 1866 identifiserte kaptein Charles William Wilson levningene av synagogen, og i 1894 var fransiskanermunken Giuseppe Baldi fra Napoli, kustodiet for Det hellige land, i stand til å få tilbake en god del av ruinene fra beduinene. Fransiskanerne bygde et gjerde for å beskytte ruinene fra hyppig vandalisme, og plantet palmer og eukalyptustrær fra Australia for å skape en liten oase for pilegrimer. De bygde også en liten havn. Disse arbeidene ble eldet av fransiskaneren Virgilio Corbo.

De viktigste utgravningene begynte i 1905 under ledelse av tyske Heinrich Kohl og Carl Watzinger. Det ble fortsatt av fransiskanerne Vendelin von Benden (1905–1915) og Gaudenzio Orfali (1921–1926). Utgravningene resulterte i oppdagelsen av to offentlige bygninger, synagogen som ble delvis restaurert av Orfali, og en åttekantet kirke. Senere, i 1968, ble den vestlige delen av stedet undersøkt, den delen som var eid av fransiskanerordenen. Undersøkelsen ble satt i gang av Corbo og Stanislao Loffreda med finansiell støtte av de italienske myndigheter. I løpet av denne fasen ble et hus oppdaget som det ble hevdet tilhørte apostelen Peter. Det lå i et nabolag av byen fra 100-tallet e.Kr. Disse utgravningene har fortsatt med en del publisering så nylig som 2003.

Utgravningene avslørte at stedet ble etablert på begynnelsen av det hasmoneiske dynasti, løselig regnet på 100-tallet f.Kr. og forlatt en gang på 1000-tallet e.Kr.

Den østlige delen av stedet hvor Kirken til de syv apostlene står og er eid av et kloster tilhørende den ortodokse kirke i Hellas, har overlevd og er delvis utgravd under ledelse av Vasilios Tzaferis. Denne seksjonen har avdekket landsbyen fra de bysantinske og arabiske periodene. Det omfatter et basseng som åpenbart ble benyttet for bearbeidelse av fisk og det ble avdekket et forråd av gullmynter.

Formgivningen av byen var ganske regelmessig. På begge sider av en vid hovedgate vendt nord-sør gikk det små distrikter grenset av små gater som krysset og sidegater uten utgang. Murene var konstruert med grave basaltblokker og forsterket med stein og leire, men steinene (unntatt for terskler) var ikke høvlet og mørtel ble ikke benyttet.

Den mest utstrakte delen av et typisk hus var gårdsrommet hvor det var en sirkulær ildsted gjort av ildfast jord, foruten også en kornkvern og sett av steintrapper som førte opp til taket. Gulvene i husene var dekket av brustein. Rundt den åpne gårdsplassen var det beskjedne celler som var arrangert med lys som kom fra en rekke av åpninger eller lave vinduer.

Gitt den enkle konstruksjonen av murene var det ingen andreetasje for et typisk hjem, og taket ville ha vært konstruert av lette tømmerstokker og strå blandet med leire. Dette, sammen med oppdagelsen av trappene til taket, gjenkaller den bibelske fortellingen om helbredelsen av den lamme i Markusevangeliet: «Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, syndene dine er tilgitt.» Med den takkonstruksjonen som er sett i Kapernaum, ville det ikke ha vært vanskelig å fjerne kledning på taket for å senke sengen ned til hvor Jesus sto.

En undersøkelse av distriktet mellom synagogen og kirken har vist at flere familier levde sammen i patriarkalsk vis og benyttet seg av det samme gårdsrommet og de dørløse indre ankomstene. Husene hadde ingen hygieniske innretninger eller kloakk. Rommene var trange. De fleste objekter som ble funnet var gjort av leire: potter, plater, amforaer og lamper. Fiskekroker, vekt for fiskenett, steikepinner, vevesneller og kverner av basalt for å kverne korn og presse olivenolje ble også funnet.

Fra 300-tallet ble husene bygget med mørtel av god kvalitet og fin keramikk. Dette var omtrent på den samme tiden som den synagogen som i dag er synlig ble bygget. Forskjellene i de sosiale klassene er ikke lett synlige. Bygningene som ble reist ved byens grunnleggelse fortsatte å bli brukt helt fram til byen ble forlatt.

Apostelen Peters hus

Kirkens fundament beskyttet av glass.

En blokk med boliger, av fransiskanernes utgravere kalt for sacra insula (sacra = hellig, insula = bolig rundt en gårdsplass), ble funnet med en kompleks historie. Det var lokalisert mellom synagogen og innsjøen og nær fronten av en labyrint av hus fra mange perioder. De hovedlag har blitt identifisert:

1. En gruppe private hus bygd i tiden rundt 100-tallet f.Kr. som fortsatt var i bruk til begynnelsen av 300-tallet e.Kr.
2. En stor omforming av et av hjemmene på 300-tallet.
3. Den oktogonale (åttekantede) kirken på midten av 400-tallet.

Utgraverne konkluderte med at et av husene i landsbyen var holdt i ære som huset til fiskeren Peter så tidlig som midten av 100-tallet med to kirker bygd over det.

Første århundre

Interiøret av den katolske kirke.

Byens hus av basalt er gruppert rundt to store gårdsrom, et i nord og det andre i sør. Et stort rom i særdeleshet, nær østsiden og sammenføyd av begge gårdsrommene, var særlig stort (sidene på rundt 7,5 meter lange) og tilnærmet kvadratiske. Et åpent rom på den østlige siden inneholdt en ovn bygd av murstein. En ankomst, som gjorde det mulig å gå fra det ene til det andre gårdsrommet, var godt bevart fortsatt.

På begynnelsen av den siste halvparten av 100-tallet e.Kr. hadde dette huset markant forskjellige vesenstrekk de andre utgravde husene. De grove veggene var omhyggelig bearbeid og var dekket med inskripsjoner; gulvet var dekket med et fint lag av mørtel. Bortimot ingen former for keramikk for huslig bruk ble funnet, men mange lamper. En forklaring er at rommet ble benyttet for religiøs samling, en domus-ecclesia, huskapell, for det kristne samfunnet. Tolkningen av dette funnet er derimot oppfattet ulikt av forskerne. Blant inskripsjonene på veggene har det vært hevdet å kunne lese navnet «Peter» mens det samme ikke har like lett se for andre. Det har også blitt betvilt om det i det hele tatt kan tolkes som et rom: det flislagte gulvet, den store plassen uten synlig støtte, og tilstedeværelsen av et kokested, hvilket kan tyde mer på at det samsvarende med enda et gårdsrom.

Omformingen på 300-tallet

På 300-tallet fikk sacra insula en ny utforming. Først ble det bygd en tykk mur, en delvis trapesformet inngjerding om hele bolig; dens sider var 27–30 meter lange. Det var gjort av mørtel og fikk en høyde på 2,3 meter på nordsiden. Det hadde to dører, en i den sørvestlige hjørnet og den andre i den nordøstlige hjørnet. Det er også bevis på at private hus forble i bruk etter omformingen, det ene særskilte rommet som hadde blitt behandlet forskjellig ble gjennomgående endret og utvidet. En sentral buegang ble til for å støtte opp taket og nordveggen ble forsterket med mørtel. Ny flislegging på gulvet ble bygd og både veggene som gulvene ble dekket av mørtel. Denne strukturen forble værende fram til midten av 400-tallet da sacra insula ble revet og erstattet av en større basilika.

Oktogonale kirke

Kirken fra 400-tallet besto av en sentral oktogon (åttekantet) med åtte søyler, en ekstern oktogonal med adkomsten fortsatt in situ og et portico, galleri, som førte både inn til kirkens interiør foruten også inn til et kompleks av assosierte bygninger i øst, en forbindelse oppnådd via en kort korridor eller gangveg. Senere ble denne gangvegen blokkert og en apsis med et basseng for dåp ble konstruert på midten av østveggen. Fra denne veggen gikk det to trapper på begge sider av dåpsbassenget, og vannet fra dåpsritualet ville å gått samme veg. Bysantinerne da de bygget den nye kirken, plasserte den sentrale oktogonen direkte på toppen av murene til sankt Peters hus med den hensikt å bevare dets nøyaktige lokalisering, skjønt intet av det opprinnelige huset var lenger synlig da dens murer var blitt revet ned og gulvet dekket med mosaikker.

I portico var mosaikkens mønster ren geometrisk med fire rader av sammenhengende sirkler og små kors. I sonen til den eksterne oktogonen viste mosaikken planter og dyrmotiver i en stil som var lik den som var i Basilika av Mette de fem tusen i Taghba. I den sentrale oktogon var mosaikken formet som en stripe med forkalket blomster i en felt av skoler av fisk med små blomster og av en stor sirkel med en påfugl i midten.

Synagogen

Levningen av den jødiske synagogen fra 300-tallet.

Ruinene av den jødiske synagogen, en av de eldste i verden, ble identifisert av Charles William Wilson. Den store bygningen i hvite byggestein med utskjæringer sto framtredende blant de mindre bolighusene bygd i enkle steinblokker av lokal basalt. Synagogen var bygget nesten utelukkende i hvite kalkholdige steiner som var fraktet hit fra fjerne steinbrudd.

Bygningen besto av fire deler: bønnehallen, den vestlige patio, en sørlig balustrade, og et lite rom ved bygningens nordvestlige side. Bønnehallen målte 24,40 ganger 18,65 meter med den sørlige fasaden vendt mot Jerusalem.

De indre veggene var dekket av malt mørtel og prydelig stuckarbeid som ble avdekket under utgravningene. Watzinger, som Orfali, mente at det hadde vært en andreetasje reservert for kvinner med tilgang via en ytre trapp lokalisert i det lille rommet, men denne tanken har ikke blitt bekreftet ved ytterligere arkeologiske undersøkelser.

Synagogen synes å ha blitt bygget en gang på 300- eller 400-tallet e.Kr. Under fundamentet til denne synagogen lå et annet fundament fra en bygning gjort av basalt. Loffreda mener at dette er fundamentet av en tidligere synagoge fra 100-tallet, kanskje den som er nevnt i evangeliene. Senere undersøkelser har blitt foretatt under synagogens gulv, men mens Loffreda hevder å ha funnet en steinsatt overflate, er andre forskere av den mening at det kan ha vært en åpen, steinsatt markedsplass.

Det har blitt avdekket to inskripsjoner i synagogen, en i gresk og den andre i arameisk, som begge minnes de som bidro til byggingen av bygningen. Det er også utskjæringer av stjerner med fem og seks piler og av palmetrær. I 1926 begynte fransiskaneren Orfali restaureringen av synagogen, og etter hans død ble arbeidet fortsatt av Virgilio Corbo fra og med 1976.

«Båten fra Genesaretsjøen», i dag utstilt i Yigal Alon-museet i kibbutzen Ginosar.

En mosaikk som avdekket i 1991 viste bildet av motivet «Kvinnen og dragen» som er nevnt i den kristne Bibelens bok Johannes' åpenbaring. Det framstiller en kvinne som føder et barn mens en drage venter på å fortære det. Motivet og dens plassering i synagogen er forvirrende for både jøder og kristne. Tolkninger av mosaikken er ikke ennå ikke nevnt noen offentlige publikasjoner. Det er to mulige årsaker: mosaikken er et kristent tillegg som viser at synagogen ved et tidspunkt ble overtatt av kristne, eller at dette var opprinnelig et jødisk motiv som indikerte farene som en hvilken som helst Messias sto overfor i de farlige tider med kristen overmakt i det romerstyrte Palestina.

Fiskefartøy fra oldtiden

I 1986 sto vannstanden i innsjøen uvanlig lavt, og det førte til at en gammel fiskebåt ble oppdaget. Karbondatering av treet viser til 120 f.Kr. til 40 e.Kr. Keramikk som ble funnet i eller nær båten har blitt datert til mellom 100 f.Kr. og 200 e.Kr. Det synes sannsynlig at båten ble bygget av tømmer som har blitt benyttet flere ganger. Den foretrukne dato er første århundre e.Kr. Båten var 8 meter lang og var blitt bevart i det oksygenfrie mudderet på bunnen av innsjøen. Etter en vanskelig avdekningsprosess som måtte bli fullført før vannet steg igjen, ble båten vist fram ved dens nåværende lokalisering i et museum ved kibbutzen Ginosar som «Båten fra Genesaretsjøen». Det er ingen bevis som knytter båten til Jesus eller hans disipler.

Pavebesøk

I mars 2000 besøkte pave Johannes Paul II ruinene av Kapernaum i løpet av hans besøk i Israel.

Litteratur

• Freyne, Sean (2001): «A Galilean Messiah?» i: Studia Theologica 55, s. 198–218. Inneholder en analyse av huset fra 100-tallet e.Kr. med gårsrom framfor et rom eller hus.
• Loffreda, Stanislao (1974): Cafarnao. Vol. II. La Ceramica. Jerusalem: Franciscan Printing Press. Teknisk utgivelse på italiensk om det vestlige stedet.
• Loffreda, Stanislao (1984): Recovering Capharnaum. Jerusalem: Edizioni Custodia Terra Santa, ASIN B0007BOTZY. Ikke-teknisk engelsk sammendrag av utgravningene av den vestlige (fransiskanske) delen av stedet.
• Murphy-O'Connor, Jerome (1998): Oxford Archaeological Guides: The Holy Land, Oxford, ASIN 0192880136. s. 217–220
• Strange, James F. & Shanks, Hershel (November-desember 1982): «Has the House Where Jesus Stayed in Capernaum Been Found?» i: Biblical Archaeology Review 8, 6, 26–37. Kritikk av påstanden om domus-ecclesia.
• Tzaferis, Vassilios (1989): Excavations at Capernaum, 1978–1982. Winona Lake, Indiana: Eisenbrauns. ISBN 0-931464-48-X. Oversikt over publiseringene av utgravningene av den østlige delen av stedet.

Eksterne lenker

• (en) Capernaum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Kapernaum – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Strong's G2584
• Capharnaum – The town of Jesus – Franciscan Cyberspot
• Capernaum – informasjon fra israelske myndigheter
• Capernaum – Sacred Destinations (omfatter 38 fotografier)
• Images of Capernaum
• Artikkel av dr. Zeev Goldmann